Mickey 17: Susete og svært lite subtilt
Robert Pattinson. Foto: Warner Bros. Entertainment Inc.
ANMELDELSE: Å se Bong Joon-hos nyeste film er som å bli dusjet av en høytrykksspyler. Med ganske lunkent vann.
*Karakter nederst i saken*
Da Parasitt vant Gullpalmen i Cannes i 2019, for deretter å hanke inn fire fete oscars året etter, var det liksom åpenbart at Bong Joon-ho var en filmskaper i ferd med å etablere seg i øverste divisjon.
I takketalen for beste regi-statuetten takket han sine mednominerte Martin Scorsese og Quentin Tarantino for henholdsvis inspirasjon og støtte – og det var umulig å ikke tenke:
Nå er han en del av dette selskapet. Nå går det bare oppover. For en karriere dette skal bl …
Er det her man skal legge inn lyden av en LP-plate som bråstopper eller at noen river vekk stiften? Nja.
Den stygge stesøsteren: Askepott-eventyret som satirisk og edgy body horror
Mickey 17 er ingen karriere-kalddusj, men temperaturen er noen grader lunknere enn forventet.
Styrken i vannstrålen (eller hva det nå heter på VVS-språket) er det imidlertid ingenting å si på. Bong presser på med høytrykksspyler, men interessant nok er ikke Mickey 17 en film man kjenner på kroppen.
Eller snakker vi om et underkjent mesterverk som får klassikerstatus etter noen år på Netflix? Den som lever, får se.
Store spørsmål og null HMS
Vi befinner oss i en Blade Runner-aktig fremtid, der verden er ødelagt av drittvær og ditto politikk. Akkurat som i Alien: Romulus, mønstrer hovedpersonen på en romekspedisjon for å slippe unna livsødeleggende gjeld.
Han heter Mickey Barnes, spilles av Robert Pattinson og verver seg som «expendable» – en menneskelig forsøkskanin som klones tilbake til en ny versjon hver gang han dør, en dramatisk hendelse som har funnet sted 16 ganger idet hovedintrigen begynner.
«Hver gang du dør, lærer vi noe nytt, og menneskeheten beveger seg fremover», får han høre av en optimistisk forsker.
Men oppgaven kommer med høy pris og null HMS: Det virker ikke så deilig å smelte i hjel av stråling eller få lungene ødelagt av alien-virus, særlig fordi Bong – som antydet – ikke akkurat er varsom med virkemidlene.
Når ekspedisjonen – ledet av den sleskete politikeren Marshall (intenst overspilt av Mark Ruffalo) ønsker å kolonisere den snødekkete planeten Nivlheim (den dypeste delen av dødsriket i norrøn mytologi) – blir den syttende utgaven av Mickey overfalt av pelskledde, ormaktige og kanskje litt søte skapninger under et oppdrag.
Først når det blir produsert en attende versjon – en mer aggressiv type enn de foregående – kommer det for en dag at hovedpersonen ikke ble spist likevel.
Kanskje planetens opprinnelige innbyggere (eller hva man skal kalle dem) var mindre fiendtlige enn først antatt? Og er det egentlig plass til to Mickey-er?
Mickey 17 stiller de helt store spørsmålene: Hva er identitet og hva vil det si å være menneske?
Fortellingen rommer science fiction, kritikk av religion og kapitalisme, action, komikk og politisk satire.
Med andre ord: Bong gjør det ikke helt lett for seg selv.
En umotivert forteller
Når filmskaperen bare delvis lykkes i å fortelle en engasjerende historie, har det flere grunner:
Det finnes mange svært gode filmer som fortelles med voiceover. Tenk på den syrlige besserwisseren som tar oss inn i handlingen i Barry Lyndon, eller det på nevrotiske tankekjøret Taxi Driver, Fight Club, Adaptation og Mot naturen.
Eller hovedpersonens lakoniske utgreiinger i Alexander Paines nydelige About Schmidt, formulert som brev til et fjernadoptivbarn i Afrika.
I Mickey 17 fungerer fortellerstemmen som hovedpersonens dagbok – den formidler både hva han tenker i gitte situasjoner og guider oss når det hoppes i tid.
Det syndes med andre ord nesten grovt mot den gode gamle «show, don’t tell»-leksa, og det hjelper ikke på at det snakkes på en masete og irriterende måte.
Den mest sentrale endringen i Director’s cut-utgaven av Blade Runner var å fjerne fortellerstemmen. I dag regnes den som hovedversjonen. Jeg bare sier det.
Her tyder mye på at voiceoveren er et forsøk på å tråkle sammen en ustrukturert historie – av og til med bristende logikk:
For hvordan kan nye inkarnasjoner av Mickey vite hvordan det er å dø, når de innprogrammerte minnene skriver seg fra en levende original som ikke har erfart det ennå?
En penis er god!
En annen gjenstridig lapp i dette teppet er alle referansene.
I tillegg til å gi oss opplagte ekkoer av 2001, Blade Runner, Alien og kanskje til og med Avatar, insisterer Bong på å leke seg med kuriositeter som John Boormans Zardoz fra 1974, en kultfilm som er kjent for to ting:
Tangatruse/revolverbelte-outfiten til Sean Connery og denne monologen fra en våpenelskende guddom:
«A Gun is good. The Penis is evil!
The Penis shoots seeds and makes new life to poison the earth with a plague of men, as once it was.
But the Gun shoots death and purifies the earth of the filth of brutals.
Go forth, and kill!»
Det går an å humre litt når Mark Ruffalo kommer med en småhysterisk og krampegladkristen, men minst like kjip vri på denne talen, men den på ingen måte godt integrert i handlingen.
Når han i tillegg er sminket og stylet som en middelaldrende Marlon Brando, går det utover innlevelsen.
I stedet sitter man i salen og mistenker at Bong selv ønsker å lage en slags «kultfilm».
En slik ambisjon lar seg ikke lett forene med storfilmens budsjett og premisser og med de humanistiske verdiene som forfektes.
For der de fleste kultfilmer er små og hissige råtasser, er Mickey 17 en stor, vennlig og nokså klønete kjempe.
Og at den er sånn ca tvers gjennom sympatisk, betyr ikke at den forteller en minneverdig historie. Den er dessuten hakkete og urytmisk fortalt.
Synd, for verden burde være mer enn klar for satire/problematisering rundt kolonisering av verdensrommet og en selvopptatt, selvdyrkende og fullstendig grunn leder.
Men slike aspirasjoner går ikke nødvendigvis lett opp i en høyere enhet med filmnerding.
Jada, vi skjønner
Mickey 17 er flott iscenesatt og Robert Pattinson gjør alt han kan ut av et sjablongaktig materiale.
Romansen mellom tittelfiguren og politikvinnen Nasha (Naomi) Ackie er skildret med tilløp til nerve og sårt tiltrengt kjemi.
Rollefigurene kunne utmerket vært utstyrt med mer psykologi og levd liv. Men romvesenene pirrer nysgjerrigheten, det skal filmen ha.
Denne to timer og søtten minutter lange kinoopplevelsen er basert på romanen Mickey 7 fra 2002, og at Bong har lagt ti kloninger til hovedpersonen sier noe om maksimalismen og ambisjonsnivået.
Resultatet er svært lite subtilt:
Ja, vi skjønner at systemet styres av kapitalistiske grådigpetterer når det pålegger sine mest underordnede ansatte å dø på jevnlig basis.
Jada, det er skummelt med sekterisk dyrking av klovnaktige taper-ledere. Jada, menneskeheten er en pest og plage, vi ødelegger alt vi kommer over.
Sånn passe underholdt
I sci-fi-sjangeren er det ikke uhørt å gape over mye på en gang:
Salige The Matrix var for eksempel en actionromantisk, samfunnskritisk eksistensialistvariasjon over Platons hulelignelse, der mennesket kjempet mot maskiner, helt bokstavelig talt.
(Ok, jeg ser paradokset i at jeg kritiserer de tallrike filmreferansene i Mickey 17 mens jeg kjører på med mange titler selv. Det kommer et par til, forresten).
Mickey 17 føles likevel enda mer som en lite nyansert «det gode mot det onde»-fortelling, som verken maner til innlevelse eller til nytenkning.
De sentrale «etterlatte inntrykkene» er at Bong har sett mange filmer og er ganske så god til å lage dem selv og har hjertet på rett sted.
Men vi skal tilbake til LP-en som kanskje bråbremset: Vi er kanskje på Scorsese/Tarantino-nivå, men i såfall i øyehøyde med Kundun (1997) og Death Proof (2007).
Det er lov å håpe på en kvalitetsheving til neste prosjekt.
For dette var både susete og overflatisk, og det blir ikke mindre susete og overflatisk av at man blir sånn passe underholdt underveis.
Karakter:
5 / 10
Mickey 17 (Regi: Bong Joon-ho)
Mickey 17 har norsk kinopremiere 7.mars 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: