Memoirs from a Dream: En enestående beretning om et ukjent band som ikke lykkes

ANMELDELSE/ ESSAY: Tromsøbandet Hangface ble verken storselger eller sellout, men det stod ikke på ambisjonene. Dokumentaren Memoirs from a Dream skildrer de brustne drømmene med ekstatisk realisme.

*Karakter nederst i saken*

Gettin’ robbed, gettin’ stoned

Gettin’ beat up, broken-boned

Gettin’ had, gettin’ took

I tell you, folks, it’s harder than it looks

It’s a long way to the top if you wanna rock ‘n’ roll

AC/DC – It’s a Long Way to the Top (If You Wanna Rock ‘n’ Roll), High Voltage, 1976

Dokumentaren Memoirs from a Dream er historien om hvordan det tromsøbaserte rockebandet Hangface drømte om å legge Amerika og verden for sine føtter.

Gjennom en drøy mengde videoklipp fra det tidlige 00-tall og et imponerende omfang nåtidsintervjuer, forteller regissør og produsent Carl Christian Lein Størmer (There’s Always Next Season), en svimlende og energisk saga om ambisjoner, samhold, svunne drømmer og harde virkeligheter.

Grunn til optimisme

Å se filmen i 2026 – vel vitende om at Hangface aldri ble noe husholdningsnavn og at både rockesjangeren og platebransjen nærmer seg verneverdige – gir den dessuten et kledelig islett av tragedie.

Memoirs from a Dream er full av lyse øyeblikk, men tar oss samtidig et lite stykke ned i popkulturkjelleren.

På 00-tallet var det imidlertid grunn til å være optimistisk – til å ha trua på at man kunne lykkes internasjonalt med norsk rock.

Turbonegro-låta Age of Pamparius var kjenningsmelodien til Jackass-avleggeren Wildboyz og bandet dro på omfattende USA-turneer.

BigBang bosatte seg like greit i Los Angeles. Madrugada, Span og Kings of Convenience spilte konserter på flere kontinenter og fikk albumene sine produsert av britiske og amerikanske studioringrever.

Det er et klokt valg av Memoirs From a Dream å utelukke denne konteksten; å drømme om å bli det neste BigBang eller Span hadde fremstått som litt … smått.

Hangface sikter mot toppen og det er lite å si på innsatsviljen og dedikasjonen.

Men hva med selve rocken? Eller innholdet, som man ville kalt det i dag?

Tynn suppe

Der nesten alle rockumentarer fungerer som innsalg/hyllest av den portretterte artistens diskografi, er Memoirs from a Dream befriende lite interessert i bandets musikk, den blir derimot utsatt for (mild) kritikk.

Når amerikanske radiolyttere sammenligner Hangface med Alice in Chains og Pearl Jam – grungefenomener som peaka ti år tidligere – er det ikke ment som en kompliment.

Et annet sted i filmen blir repertoaret beskrevet, med et smilende skuldertrekk og svakt himlende øyne, som «tynn suppe».

I den grad vi hører musikken, er det i form av løsrevne klisje-strofer som:

«…they scream and shout»

«Come on take a chance»

«Sitting down having a good time»

«Taste of paradise»

«Life is just a party».

Men det hører til unntakene at vi kommer på det rene med hva låtene heter eller hvordan de er unnfanget og født.

Filmskaperen har heller ikke falt for fristelsen til å dvele ved coverversjonen av Bel Cantos Shimmering Warm And Bright – kanskje den gjeveste popen Tromsø (og Norge, egentlig) noensinne har prestert.

Men joa: Den arktiske klassikeren møtes med anerkjennende publikums-digging når Hangface rocker den opp på selveste CBGB.

Forretningsmessig

Memoirs from a Dream er mer opptatt av bandets forsøk på å lykkes, av hva medlemmene investerer i jaget etter suksess og deres uttalte ønske om økonomisk rikdom.

«USA er vårt marked» blir det sagt ni minutter inn i filmen, mens medlemmene prøver å innynde seg hos den amerikanske musikkbransjen.

Vi tas også med på et «investormøte» i Tromsø, der de fremmøtte kan kjøpe verdibrev for 1000 dollar og oppover.

Med hjelp fra faren til den karismatiske bandlederen Daggi Berg-Helling og andre velvillige/spekulanter skaffer bandet flere hundre tusen dollar i investeringer.

Memoirs from a Dream dokumenterer hvordan Hangface legger ut på en amerikansk sjarmoffensiv-turne uten å ha signert med noe plateselskap, og ønsket om å få legenden Eddie Kramer (Beatles, Hendrix, AC/DC) som produsent er sentral dramaturgisk drivkraft.

Spoiler: De lykkes med å få Kramer på laget, men kontraktene og de store pengene lar vente på seg.

Utholdenheten og arbeidsmoralen er det lite å si på – under USA-oppholdet holder bandet daglige morgenmøter (09:00) etterfulgt av trening (11:00).

«Vi var forretningsmessig forut for vår tid», sier nåtids-Daggi.

Det har han rett i: I dag selger alle (artister som menige) seg på sosiale medier og risikerer ikke image eller stolthet ved å ønske seg penger og suksess.

Selger ikke ut

Går penge- og suksessjaget på rocke-kreden løs?

Man kan vanskelig beskylde Hangface for å ha begått 1990-tallsdødssynden sellout, av Det norske akademis ordbok definert som «å gi avkall på prinsipper, kunstnerisk kvalitet e.l. for å tjene penger».

Det er ikke sellout å spille på steder som Jim’n Nicks BAR BQ i Jasper, Alabama.

Og når medlemmene deltar i et realityshow med bikinidamer, virker det ikke som et kompromiss eller «avkall på kunstnerisk kvalitet».

Dette er tross alt et band som tar vare på filmopptak der de gjør ting som å kaste opp offentlig, eller sitte naken på do. Hangface holder det ekte – på sin måte.

Hvor mange rockumentarer, norske som internasjonale, maner til slike refleksjoner? Svært få.

At Memoirs from a Dream handler mer om businesstankegang og knallhardt slit enn om musikk, gjør den fascinerende og unik.

Tempo og tidsånd

Og der de aller fleste portretter av artistliv henger seg opp i detaljer og kronologi, fortelles Memoirs from a Dream med suveren flyt og rytme.

Når vi blir kjent med bandets lille USA-apparat, er det i høyt tempo – ved første gjennomsyn er det ikke åpenbart hvem de ulike menneskene er og hva slags funksjon de har.

Det gjengis for eksempel bare noen små snutter fra et intervju med eks-manager John Malta og stylist-kona Kristy, som har rigget seg flott til foran peisen for anledningen.

Vi er hastig innom en advokat som har hatt ABBA, Elton John og Frank Zappa på kundelista og plutselig befinner vi oss i et studio der No Doubt øver i rommet ved siden av.

Vi blir med til et gitar-relatert foretak som jobber med KORN, Deftones og Lenny Kravitz, uten å nøyaktig bli fortalt om avtaler eller opplegg. For er det så nøye?

Og hva skjer med den 00-tallsstilen, med soulpatch, Anastacia-solbriller og platå-boots?

Memoirs from a Dream gjør klokt i å legge mer vekt på tempo, fremdrift og miljøskildring enn på omhyggelig gjengivelse av informasjon.

Farten og kaoset og estetikken speiler dessuten hvordan USA-oppholdet må ha fortont seg for bandet.

Ekstatisk sannhet

Prosjektet ville ikke vært mulig uten den ville mengden arkivklipp, men det er måten de er forvaltet på som gjør filmen suveren.

De i utgangspunktet godt filmede videosnuttene er sydd sammen på både intuitivt og opphøyet vis:

Den egentlig ganske storslåtte filmmusikken smelter nesten umerkelig sammen med ruskete opptak – resultatet er en mild larger than life-realisme.

Da jeg fikk seriøst fot av filmen under visningen på TIFF, var det på grunn av dette drivet, tett på det Werner Herzog kaller «ekstatisk sannhet»

I Lein Størmers bearbeidelse av klippene, kan en NOKIA-ringetone gli over i en undrende, svakt optimistisk score.

Plutselig og stemningsbrytende bruk av slow motion forteller oss at det ligger dypere og mørkere følelser bak glade rocker-masker.

En scene der bandmedlemmer og støttespillere diskuterer sviktende sceneprestasjoner og økende gjeld, vitner både om suveren tilgang og tilsvarende historiefortellingsevner.

Nåtidsintervjuene har kvaliteter som gjør de involverte til noe mer enn bare snakkende hoder og ikke bare fordi kamera gjerne bølger frem og tilbake.

Sekvensene hjemme hos bandleder Daggi rommer også faren og sønnen hans, og peker dermed både bakover og fremover. Det er et interessant og effektivt grep å tyvlåne kommentarene fra bassist Hogne (Violet Road) fra en Egon Holstad-ledet podkast – han blir liksom litt mytologisk.

Portrettet av Tromsø-veteranene Englebarn er høykarats dokumentargull – bandet har vært tett på Hangface og kommer med lakoniske betraktninger fra sidelinjen – alt i en smårotete stue med et byggefelt utenfor vinduet.

Energisk gravskrift

Memoirs from a Dream er altså historien om et ukjent band som ikke lykkes, men den er skapt med utvetydig respekt for medlemmene.

Motivet for å bidra er å vise sønnen og faren min hva jeg holdt på med i Hangface, sier Daggi.

Har filmen for mye respekt? Ødelegger den avsluttende happy-ending-sekvensen litt av rytmen og tonen i filmen ellers?

Det går an å tenke seg at den harmoniske avrundingen var en betingelse medlemmene satte for å delta. Og at de ønsker å vise at de slett ikke har gått til grunne er fullt forståelig.

For å si det med AC/DC: Det er lang vei til toppen (hvis du vil rocke).

De svært gode dokumentarene om Backstreet Girls viser et band som gir opp de største ambisjonene, men som bare fortsetter videre, på pur faen og vilje.

Men hva skjer når man står i stampe og simpelthen avslutter klatringen?

Memoirs from a Dream er en film om blodslit og rocke-hengivenhet, om at enkelte motbakker/fjellvegger er så steile at det blir umulig å fortsette videre.

Slike opplevelser er å regne som normalen for de fleste rockeband, men det får vi aldri høre om i rockumentarer.

Kanskje Hangface så for seg at dokumentasjonen av alt strevet skulle ende i en «hvordan vi ble så suksessfulle»-dokumentar?

I stedet er Memoirs from a Dream noe større enn bare en historie om et band, den er en enestående beretning om «livet og hvordan det behandler oss», som Eddie Kramer formulerer det.

Den er dessuten en energisk gravskrift over de siste krampetrekningene til mainstream-rock og over en platebransje i begynnende forfall.

Og samtidig: En dokumentasjon av en tid hvor man gikk rundt og var fremtidsoptimistiske. I dag har vi fasiten.

Karakter:

9 / 10