Kontroversielle irer bød på både tull og alvor
Kneecap på Øya fredag. Ihne Pedersen
ANMELDELSE: Kneecap vekslet mellom ertelystne sprell og seriøse politiske utspill da de gjestet Øyafestivalen fredag.
De spøker med Øya-publikumet og sier svenskene var litt bedre på å være publikum på åpningen dagen i forveien.
Og de har sikkert rett, for det er ikke voldsomt mye futt i denne gjengen, så fort man speider bakover etter den åpenbare fanklubben som danner moshpits og gir alt. «Beat those Swedish cunts» lyder oppfordringen fra scenen.
Det stemningsladde albuepipete åpningssporet 3Cag fra albumet Fine Art, har markert deres ankomst til et svært folksomt hav med mennesker foran Vindfruen. Hvem er her kun for musikken, tro?
Det merkes også en spenning som brer seg over sletta. Det er tydelig at det er denne konserten mange har kommet hit for å sjekke ut – noen fordi de liker musikken og energien, andre for å sjekke om det kommer noen aktivistiske stunts.
Trioen har jo som kjent tilkalt seg en del oppmerksomhet den siste tiden.
For eksempel har Mo Chara vært i rettssak for å ha harselert om Hizbollah på en tidligere konsert, og dermed blitt anklaget for terrorisme – noe de selvsagt også må bemerke i kveld, etter et ertelystent spørsmål om det er noen engelskmenn her i kveld.
Den noe anspente, stille responsen i publikum vitner om nøling og usikkerhet: Hva vil de gjøre nå?
Hvorpå gutta repliserer: «We love the english people. It’s the english government we don’t like».
De opplyser videre om at de elsker «english funding, but not the english courts». Folk ler.
Ablegøyer
Kneecap er nesten like mye vitsemakere som de gjør musikknumre. Gutta kødder mye der fremme, og stemninga er god.
De spør om vi var på The Mary Wallopers – og ler når folk bekrefter med rop og armer i været. De har åpenbart en gående (irsk-intern ?) greie her, som jeg ikke skjønner. Det gjør det nesten enda mer komisk.
Den ertende tonen i de mange pratete stundene mellom låtene skaper god interaksjon med publikum, men også litt spenning, i at vi ikke helt veit når de skal kødde med oss. De har uansett funnet Øya-publikumets svake spot: Svensker som er bedre enn oss.
«If anybody doesn’t know, we’re Kneecap from Ireland», sier de omsider, langt uti settet, før de legger til:
«You are not having a psychic breakdown, some of our songs are in Irish». Folk ler.
De spøker om hvorvidt det er vanskelig å skaffe seg drugs her i Norge, og har det gøy med å live-kommentere en kvinne som bedriver «silent crowd surf», og spør om crowden kan surfe henne «backwards», før de fisker opp Oliver Twistiske referanser fra hatten – «Please sir, may I have some more?».
Hvis ordas fart er for rask eller aksenten går over hodet på en, er uansett måten de selv ler rått av sine egne vitser på nok til å trigge lattermusklene.
«No, that’s a sexist parallell», utbrytes det om noe de kødda om i forrige linje, før de går rett i en annen irsk-språklig låt hvis tittel for meg er umulig å hverken forstå eller uttale: I bhFiacha Linne.
Men vi trenger ikke skjønne alt. Den dominerende soniske sirkelsagen fyrer opp publikum også lengre bak, og som ellers har vært litt lunkne under settet.
Politiske rop og low-life scum
Fontaines D.C.s frontmann, Grian Chatten, stikker ikke innom for sitt gjestevers på Another Way To Die, som vi kanskje håpa litt på, på det som er blant de mest kjente låtene i kveld, men hans syngende hode titter frem på en TV-skjerm på en skjerm foran dj-boothen.
For de som ikke har hørt seg nok opp i forveien har gruppa gjort et smart grep med karaoke-aktig løsning, ved at teksten de vil publikum skal begå allsang til, tidvis dukker opp på den samme skjermen.
Det får også publikum litt mer med på låter som Guilty Conscience, Your sniffer dogs are shite og Get Your Brits Out.
Folk veiver med Keffiyehs. Mo Chara peker og ler til folk i crowden. «Your flag is upside down».
Innimellom er kommunikasjonen bedre under Kneecaps kødne prating, enn i låtframførelsene, her de ikke virker like påtent som eksempelvis konserten undertegnede så med trioen på Roskilde i fjor.
Da var det en tydelig mer gnistrende trio. Det var også på en mer intim klubbscene som ga en bedre innramming for det klubb-baserte musikkformatet.
Så kommer det antakelig minst 50 prosent av de frammøtte har venta på: En appell om Palestina og kritikk av folkemordet.
Mer konkret har de litt å si om det norske oljefondet. Mo Chara gjør det klart at han har fått med seg hvor de penga går, før Móglaí Bap hyller Øya for å legge til rette for at de kan kritisere folkemordet, men påpeker at de ikke liker at festivalen er eiet av KKR.
Publikum svarer med å rope med: «Fuck KKR!».
Så spør de om vi kan gå tilbake inn i musikken.
Det var jo musikkend ders som i utganspunktet fikk dem på scenen her. Men på kort tid har rap-trioen blitt en viktig stemme, og for noen også først og fremst en politisk gruppe.
Men Kneecap er langt mer enn bare det, og de understreker det, om så på selvironisk og køddent vis, på sistelåta, H.O.O.D:
«Cause I’m a H, double O-D/ Low-life scum, that’s what they say about me».
Karakter:
7 / 10
Kneecap
Vindfruen, fredag, Øyafestivalen 2025
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: