Kim Rysstad med KORK- Draumkvedet

Kvederen Kim Rysstad, kjent fra bl.a Stjernekamp og MGP tar for seg et av norges eldste verk med visjonsdiktet Draumkvedet. 

Middelalderballaden Draumkvedet finnes i utallige versjoner, restitusjoner, og sammensetninger. Hvor nøyaktig den ble skrevet og hvor gammel den er har det vært diskusjoner rundt siden den ble nedskrevet på 1800-tallet, men det kan antas via dens form, språk og reminisenser fra norrøn mytolog at den er fra sen-middelalderen. Det er likevel foreslått at den kan være fra så tidlig som 400-tallet og så sent som 1700-tallet. 

Draumkvedet omtaler Olav Åsteson som faller i dyp søvn julaften og ikke våkner før ´ trettandagjen ´, altså 6. januar. Han rir så rett til kirken for å fortelle om visjonen og sjelereisen han har foretatt i mellomtiden, en reise hvor han har vært innom dødsriket via ´gjallarbrui´, Gjallar-broen, fått et glimt av himmelen og helvetet, har sett slaget mellom Jesus og Erkeengelen Mikael – ´sankte såle-Mikkjel´ – og djevelen – ´Grutte Graaskjæggje´ – og fått vite at ´Ved Brokksvalin der skò domen stande´. 

Flere innspillinger er laget av visjonsdiktet, den seneste i rekken ble sluppet på nettopp ´trettandagen´ i år, en halvtimes versjon av Kim Rysstad og KORK på Rysstads egen setesdalsdialekt. Det kan antas at Draumkvedet originalt ble sunget på tilnærmet likt språk eller dialekt, så denne føles autentisk og gir hele innspillingen et ekstra preg av tidløshet. 

Rysstad har brukt Moltke Moes versjon av Draumkvedet, og følger denne elegant. KORKs atonale bakteppe, komponert av Jon Øivind Ness og dirigert av Christian Eggen, bidrar til å forsterke kvadets malerisk marerittaktige visjoner med strykeinstrumenter, pauker og blåseinstrumenter, og man opplever nærmest dødsikets iskalde mørke, våte myrer og endeløse sletter på kroppen der Olav Åsteson reiser på sin vei. 

For et dikt med små rytmiske variasjoner, men med melodiske varianter mellom de åtte delene, er et slikt bakteppe som ikke følger melodien men som støtter opp om og skaper et iskaldt lydlandskap i bakgrunnen en flott måte å gjøre det på. Den skarpe, til tider skjærende, atonale musikken er også en flott kontrast til den varme behagelige klangen i Rysstads stemme. 

Her opplever man diktet mer enn at man blir forklart det, musikken maler bildene Rysstad forteller om, selv om det nok kan bli litt ensformig i sin skrekk. Ikke alle versene omtaler marerittvisjoner, og delene av diktet som omtaler vakrere bilder hadde nytt godt av en musikk som støttet opp om dette på samme måte. Likeledes kunne man ønsket seg en bredere dynamikk av Rysstad, en større variasjon mellom opplevelsen av dødsriket, himmelen og helvetet, der han tross alt gjenforteller en opplevelse og visjon som må ha vært temmelig opprivende for en stakkars sjel. Det blir i overkant monotont, og med tilsvarende monotont bakteppe kan helhetsopplevelsen bli vanskelig å forholde seg til for lyttere som ikke har noe forhold hverken til historien, kvadet eller formen. 

Likevel er dette en flott innspilling av et mytisk verk, og en som fortjener sin plass i den pågående sagaen om Draumkvedet.