Kathryn Bigelow til TBA: – Kunst kan ikke nødvendigvis forandre verden, men det kan starte samtaler, og akkurat nå er det farlig at vi ikke snakker
Rebecca Ferguson som kaptein Olivia Walker i A House of Dynamite. Foto: Eros Hoagland/Netflix © 2025.
Vi snakket om atom-angst med A House of Dynamite regissøren, Idris Elba, Rebecca Ferguson og manusforfatter Noah Oppenheim.
VENEZIA, ITALIA: Hele ideen startet med ett spørsmål:
– Hva hvis dette faktisk skjedde? Hvordan ville det se ut, hvem ville vært involvert, og hvor raskt kunne det eskalert? sier Kathryn Bigelow.
Resultatet er en intens film fortalt fra tre perspektiver, som beveger seg mellom fiksjon og realisme, som innimellom kan virke klaustrofobisk.
Netflix-aktuelle House of Dynamite er Bigelows første film siden Detroit fra 2017, og på mange måter en tilbakevending til det hun gjør best: å undersøke maktstrukturer, krise og hvordan det står til med menneskets moralske reflekser.
Denne gangen er verden på randen til en atomkatastrofe. Midt oppi det hele finner vi en president som må trykke – eller ikke trykke – på knappen.
Han spilles av Idris Elba, som for anledningen har tatt plass ved regissørens side inne på et hotellrom ikke så mange hundre meter unna festivalpalasset på filmfestivalen i Venezia.
Her har filmen akkurat hatt verdenspremiere, men alvoret i Bigelows film har liksom punktert litt av stemninga: Vi lurer naturligvis på hvor realistisk dette scenariet hun har tegnet opp for oss kan være.
Bigelow har tidligere skildret ting som har skjedd. Denne gangen har det ikke det.
– Og forhåpentligvis vil det aldri skje, helle. Det er også håpet for filmen: At vi kan forhindre at noe som dette skjer, fordi dette kanskje kan oppmuntre til dialog, sier Bigelow til TBA.
Vil få i gang samtalen
Bigelow har lenge vært opptatt av hva som skjer i skjæringspunktet mellom kunst, journalistikk og underholdning.
– Jeg er fascinert av hvordan film kan være både estetikk og informasjon, sier hun.
– Kunst kan ikke nødvendigvis forandre verden, men det kan starte samtaler, og akkurat nå er det farlig at vi ikke snakker. Dette her er spekulativ fiksjon. Men det kommer også med et håp om at vi aldri skal havne i en slik situasjon. Og kanskje at vi snakker sammen før det skjer.
Hun har også hatt en grunn til å være bekymra:
– Dialogen om atomvåpen har vært ikke-eksisterende i flere tiår. Jeg vokste opp med å gjemme meg under pulten i tilfelle bombenedslag. Det høres absurd ut nå. Men ingen snakker om det lenger. Det er blitt normalisert at atombomber bare finnes, at vi – bokstavelig talt – lever i et «hus av dynamitt».
Autentisk
I samarbeid med manusforfatter Noah Oppenheim som hun har jobbet med før – og som har vært tidligere journalist og militær rådgiver med tung bakgrunn fra CIA og Stratcom, har Bigelow skapt en film på detaljnivå, fortalt fra ulike steder som viser kommunikasjonen og tiltakene som skjer, for å skape en film som er tett opp til virkeligheten.
– Kathryn insisterte fra start på at alt måtte være så autentisk som mulig, forteller manusforfatter Noah Oppenheim.
– Vi snakket med folk som faktisk har sittet i disse rommene – i Pentagon, i CIA, i Det hvite hus – for å forstå nøyaktig hvordan en hendelse som dette ville utspille seg.
Oppenheim beskriver en virkelighet der tidsrammen er nesten uforståelig:
– Hvis et atomangrep skulle bli varslet mot USA, snakker vi om 12 til 18 minutter. På den tida skal mennesker ta avgjørelser som kan avgjøre verdens fremtid. Det er den ultimate testen av menneskelig rasjonalitet, forteller han.
– Vi forventer at folk skal reagere logisk mens klokka teller ned, og verden kan gå under – men ingen vet hva som egentlig skjer med et menneske i det øyeblikket.
Under arbeidet med manuset gravde Oppenheim i historiske hendelser som nesten utløste atomkrig.
– I 1983 trodde Sovjetunionen at det kom et amerikansk angrep mot dem – men det viste seg at det bare var sollys som ble reflektert fra skyene. En mellomleder valgte da å ikke trykke på «atomknappen». Ingen vet hva han het, men han reddet i praksis sivilisasjonen, forteller Oppenheim.
– Det er mange flere slike historier enn folk tror. Når du graver i dem, blir du urolig. Og du skjønner hvor mye som hviler på enkeltmenneskers dømmekraft.
Den siste som står
Rebecca Ferguson – også kjent som Lady Jessica fra Dune 1 og Dune 2 – spiller kaptein Walker, en offiser som leder det såkalte «situasjonsrommet» eller situation room i Det hvite hus når alarmen går.
For å forstå rollen fullt ut, jobbet hun tett med en tidligere høytstående sikkerhetsrådgiver, Larry Pfeiffer.
– Jeg ringte ham daglig, og han lærte meg alt fra hvordan informasjon kommer inn, hvordan du forholder deg rolig i stressede situasjoner, og til hva du gjør når du får en beskjed om noe som kan bety slutten på alt. Han fortalte meg at: ‘Det er du er dirigenten her. Du roper ikke, du mister ikke fatningen. Hvis du må gråte, går du ut, tørker tårene og kommer tilbake. Du gjør jobben din’».
Det er tydelig at hun er investert i situasjonsbildet, og blir raskt enda mer alvorlig:
– Det er scenen der hun ringer familien sin som traff meg mest. Den viser hvordan selv de sterkeste menneskene, de som skal være kalde og profesjonelle, fortsatt er mennesker.
– Systemet er problemet
Et av filmens mest ubehagelige spørsmål handler om konsentrasjonen av makt som ligger på ett menneske, noe Ferguson synes er skremmende:
– Det er jo vanvittig at én person har fingeren på knappen, sier hun.
– Samtidig, sitter det folk rundt som gir informasjon og er veldig profesjonelle og moralske mennesker. Men alt hviler på ett enkelt individ til slutt.
Hun innrømmer at arbeidet med filmen har gjort henne mer bekymra, men også mer bevisst:
– Jo mer du lærer om atomvåpen og beslutningssystemene rundt dem, jo mer skremt blir du. Men jeg er glad jeg vet. Jeg vil snakke om det, provosere og få folk til å reflektere. Det er absurd at vi lever med denne makten hengende over oss.
For manusforfatter Oppenheim ble filmens tittel, A House of Dynamite, et bilde på den moderne verdens maktubalanse.
– Uttrykket kommer faktisk fra hvordan missilforskere beskriver utfordringen i sitt felt. Det er som å skulle skyte og treffe en kule med en annen kule. Det sier alt om hvor ekstremt skjørt det er.
– En ikke-politisk situasjon
A House of Dynamite har en sterk intensitet fra start, ikke minst via lydbildet til komponist Volker Bertelmann, men den sterke realismen fortenker følelsen gjennom det håndholdte kamerablikket til Barry Ackroyd, som Bigelow har jobbet med tidligere på The Hurt Locker og Detroit.
– Hvor viktig var disse estetiske grepene her?
– Han [Ackroyd] kommer fra dokumentarverdenen. Det handler om å skape et miljø som føles umiddelbart – som om du ser det i sanntid, forteller Bigelow til TBA.
Men når det kommer til casting av presidenten i et USA satt til nær fremtid, er det ikke en president vi skjønner helt hvem er. Dette er i hvert fall ikke Trump.
Tilskuere kan kanskje klø seg i hodet, men Bigelow er klinkende klar på at det var et viktig bevisst valg å gjøre den amerikanske presidenten om til noen som hverken liknet på den nåværende presidenten eller Obama:
– Dette er en ikke-politisk situasjon, og det er ikke noe det ene landet eller det andre kan løse, dette handler om en global samtale, sier hun.
I filmen er presidenten kun titulert «POTUS» (President of The United States) og virker satt sammen av flere ulike president-personligheter.
Det er blant annet en sekvens der presidenten besøker en skole og en basket-match på samme tid som beskjeden om at et luftangrepet mot USA er på vei. Scenariet gir tydlig nikk til den gang president George W. Bush var på skolebesøk i Sarasota 11. september 2001, da han fikk beskjed om terrorangrepet mot USA.
– Bortsett fra det konkrete eventet, var ingenting av det andre ment å reflektere noen president, forteller Elba.
– Vi ville ikke at publikum skulle bli distrahert av å skulle være en konkret president: «Åh, er det meningen at han skal være sånn?».
– Exactly, skyter Bigelow inn.
Likeledes var det et bevisst valg å ikke vise hvem som står bak det potensielle atomangrepet i filmen:
– Hvis vi hadde pekt ut én fiende, ville publikum fått et enkelt svar på at det er noen som er de onde, forteller manusforfatter Noah Oppenheim.
– Men virkeligheten er mye mer kompleks. Ofte vet man faktisk ikke hvem som har skutt ut et missil. Det er selve systemet som er problemet – ikke én fiende.
Ingen superhelt
– Presidenten jeg spiller er heller ikke en superhelt, presiserer Idris Elba.
– Han er bare et menneske i en umulig situasjon. På papiret har han all makt. I praksis har han bare ansvar. Kathryn sa til meg: ‘Jo mindre president, jo mer menneske.’ Det var nøkkelen. Vi ville at publikum skulle kjenne på hvor relaterbar han er, selv når han står foran den største beslutningen i menneskehetens historie.
Regissør Bigelow selv forteller at tvetydighetene i filmen er et bevisst valg:
– Jeg tror på å la publikum tenke selv. Hvis jeg gir deg alle svarene, slutter du å stille spørsmål. Og akkurat nå trenger vi flere spørsmål – ikke færre.
Hun har blitt anklaget for å være kontroversiell med sine filmer før, minner hun om:
The Hurt Locker ble gjenstand for diskusjon rundt hvorvidt deler av den var for realistiske, mens andre ting ikke var det. Og ble anklaget for å være for politisk og kritisert for skildringene av CIAs torturmetoder i Zero Dark Thirty.
– Men jeg er bare en budbringer, sier hun.
– Jeg viser bare frem hva som eksisterer. Denne filmen er heller ikke et varsel – den er et speil.
Idris Elba stikker hodet inn:
– Vi håper alle at speilet ikke sprekker.
A House of Dynamite er tilgjengelig på Netflix.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: