Affeksjonsverdi: Huset med det trierske i
Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas i Affeksjonsverdi. Foto: Kasper Tuxen
ANMELDELSE: Referansetung oppbruddsstemning i Joachim Triers velspilte familiedrama. Men hva med Elle Fanning?
En Joachim Trier Summer er på hell, og som seg hør og bør hadde hans nyeste film norgespremiere på Oslo Pix, hovedstadens egen festival for film fra Europa og USA.
En by som foruten den litt glemte, men akk så lavmælt geniale Louder than Bombs, fra 2015, har vært lokasjon hver eneste gang Trier har laget film i sin snart 20 år lange karriere som langfilmregissør.
Oslo er igjen sentral i Affeksjonsverdi, men denne gangen er det ett konkret hus som står i sentrum for begivenhetene. For det begynner med dette huset.
Nærmere bestemt en stor trevilla med dragestil-elementer sentralt i Oslo (i virkeligheten musiker Lars Lillo-Stenbergs hjem på Frogner).
Fortellerstemmen til den 91 år gamle skuespillerlegenden Bente Børsum forteller hvordan huset har vært åsted for både gode og dårlige minner for de to søstrene Nora (Renate Reinsve) og Agnes Borg (Inga Ibsdotter Lilleaas), og – skal det vise seg – flere andre i familien.
Grunnen under huset er riktignok ikke «gammel mose» som i Lars Von Triers Riket (1994–2022). Men sprekkene i vegger og tak, og de historiske konfliktene som det fortelles om, krasjer litt med den naivistiske og barne-tv-pedagogiske fortellerstemmen til Børsum.
Pappa vil lage film igjen
Nora er berømt skuespiller med hovedroller på Nationaltheatret, men sliter tidvis med psyken og sceneskrekk, og privatlivet er et rot.
Agnes har ting på stell, jobb i akademia, barn og mann (som ser fotball på mobilen i skjul i barnebursdag) og hagebyleilighet.
Da vi møter de to søstrene, er psykologmoren deres nettopp død. Barndomshjemmet skal tilsynelatende selges, og saker med affeksjonsverdi skal fordeles. Men så dukker den distanserte far opp i minnestunden.
Gustav Borg (Stellan Skarsgård) er en størrelse av en regissør, men har ikke laget film på årevis. Da han ble skilt fra moren deres, forlot han Norge til fordel for söta bror. Jobben kom i veien for familielivet. Eller som han selv sier det i en senere intens familiebursdag; «konsten måsta vara fri».
Nå vil han lage film igjen, og mener at eldstedatter Nora er som skapt for å spille hovedrollen. Filmen skal spilles inn i huset som det viser seg at han fortsatt eier.
For Nora føles det hele som nok et eksempel på at faren ikke har den ringeste anelse om hvem hun er eller hva hun ønsker.
Ikke er han interessert i å se henne på teateret, hans synes tv-serien hun spiller i er dritt, men når han selv kommer med sine visjoner, forventer han at hun skal bli beæret og slippe alt.
Nora takker med all tydelighet nei til rollen, og Gustav reiser til Cannes for å delta i et retrospektiv for sine egne filmer.
Etter visningen av hans bejublede Holocaust-film, med hans yngste datter Agnes (ikke Nora) i en viktig barnerolle, får han oppmerksomhet fra den amerikanske skuespillerstjernen Rachel Kemp (Elle Fanning), som er dypt berørt over hva hun har sett. Gustav og Rachel finner tonen profesjonelt, og han bestemmer seg for å tilby henne rollen Nora har takket nei til.
Det er når Rachel Kemp kommer til Oslo for å ta del i forarbeidet til filmen i filmen, at Affeksjonsverdi virkelig blir god.
Det er slettes ikke sikkert at Nora vil at noen andre skal spille rollen som er skrevet for henne – og hva skjuler seg egentlig bak Agnes beherskede ytre?
For filmens anslag er kanskje noe av det svakeste ved den.
Selv om Oslo-bildene fra fotograf Kasper Tuxen er uendelig vakrere og skuespillerne jevnt over leverer på et voldsomt høyt nivå, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at fremstillingen av dette huset som en slags levende organisme, ikke helt treffer blink.
Og Noras sceneskrekk føles litt fjollete og rikmannspretensiøs. Vellykkede folk som har nevroser som bare vellykkede folk har ressurser og tid til å ha.
Men så tar jeg meg i at det sistnevnte egentlig burde være et ankerpunkt mot filmen.
Det er nok av regissører som lager både sosialrealisme og filmer med politisk brodd, og det verken skal eller burde Joachim Trier gjøre.
Sosialrealisme fra Trier ville nok vært like vellykket som om Dag Johan Haugerud prøvde seg innen actionsjangeren, eller Tommy Wirkola skulle laget en film om hvordan livet som teaterskuespiller i Oslo er.
Fedre og døtre
Nora uttaler i en sår scene til sengs med sin kombinerte kollega og elsker Jakob (Anders Danielsen Lie) at hun er 80 prosent fucked up.
Reinsve gjør utvilsomt en svært habil jobb i rollen, og klarer på ypperlig vis å fremstille en person som veksler mellom å være glamorøs, og på randen av tidvis usjarmerende sammenbrudd gjennom filmen.
Kanskje fikk hun enda mer å spille på i Verdens verste menneske (2021), men dette er nok en helstøpt rolletolkning.
Stellan Skarsgård leverer en av karrierens beste prestasjoner som Gustav Borg. Vi får se ham som spradebasse med stjernefaktor som uten problem imponerer alle rundt seg med sine visjoner og pondus innenfor filmkunsten. Men i det neste øyeblikket er han en fallert aldrende mann, i utakt med sin egen familie og samtiden.
Han er helt eminent i samspill med veteranene Jesper Christensen og Lena Endre, og det er helt ubetalelig da han oppsøker sin gamle venn, filmfotografen Peter (Lars Väringer), bare for å innse at denne har blitt en olding med stokk. Det ligger haugevis med selvransakelse og avsky i blikket Gustav sender Peter i det han stiv som en pinne bruker laaang tid på å reise seg opp fra en stol. Det er som han sier inni seg «så gammel er vel ikke jeg blitt?».
Kanskje er ikke etternavnet Borg helt tilfeldig heller, kjenner vi Trier rett.
Gustav deler etternavn med to av Ingmar Bergmans kanskje mest legendariske karakterer, Dr. Isak Borg (Victor Sjöström) i Jordbærstedet (1957), og Johan Borg (Max von Sydow) i Vargtimen (1968).
Som Isak Borg er han distansert fra sin familie, i bunn og grunn utrolig ensom, til tross for at han gjennom yrkeslivet har oppnådd betydeligsuksess. Han jakter sitt jordbærsted, en følelse av å høre til og lykkes, og kanskje kan hans siste store film med flere familiemedlemmer i rollene kan bli det stedet.
Samtidig har han mye Johan Borg i seg. Når han tar farvel med Rachel Kemp på stranden i Frankrike, eller sitter ute og drikker alene på terrassen i Oslo i vargtimen (den tiden av døgnet når natt blir til dag) bobler de innestengte demonene i ham.
Minnene om det fallerte ekteskapet, døtrene han har neglisjert og sin egen mor, som motstandskvinne under krigen ble internert på Grini og torturert. Det er mye usnakket som har skjedd i dette huset og i denne familien.
Å mestre det lavmælte
Selv om både Reinsve og Skarsgård leverer svært godt i rollene, er det Ibsdotter Lilleaas som fortjener aller mest honnør for sin eksepsjonelt imponerende rolletolkning av Agnes.
Det er en bragd å kunne gjøre en såpass samlet og velfungerende karakter som henne til en interessant figur.
Ibsdotter Lilleaas leverer rett og slett en lavmælt og svært troverdig prestasjon av høyeste klasse, og om det internasjonale gjennombruddet kommer nå, er det høyst fortjent.
Om Nora er 80 prosent fucka, er Agnes minst 80 prosent samlet, og det gjør det desto mer rørende da det er hun som trenger sin søster mot slutten av filmen. Det minner en hel del om da det brister for tittelkarakteren (Mia Farrow) mot slutten av Hannah og hennes søstre (Woody Allen, 1986).
For Fannings del lider hun litt av at karakteren hun spiller forblir en sjablong på en skuespiller utenfra som ikke helt klarer å knekke rollen sin.
Hun er i stor grad et virkemiddel for at familien Borg skal kunne finne tilbake til hverandre, selv om særlig sekvensen hvor hun prøver å legge om til en skandinavisk aksent er en av filmens morsomste og mest uforglemmelige.
Jeg hadde likevel ønsket Rachel Kemp-karakteren ikke bare hadde vært så himla grei og sympatisk, men faktisk kunne gitt skandinavene litt mer motstand. Det hadde gjort filmen enda mer interessant.
En fest for den cinefile
At Trier og manusforfatter Eskil Vogt er svært bevisste sin filmhistorie og gjerne strør seg om seg med referanser er det liten tvil om. Små easter eggs deles ut ved jevne mellomrom for de innvidde.
Under førpremierevisningen på Cinemateket ble det nærmest full hybris i salen da 11-årsgaven til barnebarnet Erik fra bestefar Gustav viste seg å være en DVD-bunke med blant annet Michael Hanekes grimme Pianolærerinnen (2021) og Gaspar Noés beint frem grusomme Irreversible (2002). Flaks at det ikke finnes avspillere for sånt i det det øvre middelklassehjemmet anno 2025.
Filmen er kanskje Triers mest bergmanske, og har til og med en montasje hvor hovedpersonenes ansikter veves sammen som den ikoniske sekvensen i Persona (1966) med Liv Ullmann og Bibi Andersson.
Men den er også den filmen i hans filmografi som henter mest fra Woody Allen, både i stemning og karaktertyper. Søsterforholdet mellom Nora og Agnes ligger tett opp mot det i nevnte Hannah og hennes søstre, men også Interiors (1978) og Blue Jasmine (2013).
Hvordan Nora som barn lytter til samtalene fra morens psykologkontor gjennom kaminen, er direkte hentet fra Den andre kvinnen (1988).
Minst et lite nikk til egen filmografi er det også her, og når den avviste far Gustav Borg ser sin datter forlate Lorry viser det seg at de sitter i båsen til den fiktive forfatteren Sten Egil Dahl (Sigmund Sæverud), som ble forgudet av de to forfatterspirene i Reprise (2006). Og det er et kanskje et av stedene hvor Trier splitter kinogjengerne.
Det er mye mer i en Trier-film for dem som vet at en 11-åring helst ikke burde se Haneke- og Noé-filmer med det første, og skjønner hvilke scener som referer til hvilke filmklassikere.
Det er en kjensgjerning at de aller fleste liker å få anerkjennelse for hva man kan og vet, og forsøksvis subtilt skryte av det etterpå.
Så skal det sies at det er flust av ting å kose seg med for den gemene hop her også. Særlig fornøyelig er intervjusesjonen i forbindelse med at det viser seg at Gustav Borg og teamet hans har inngått en avtale med Netflix.
Gustavs reaksjon på spørsmålene fra en journalist med tykk trøndersk aksent viser med all tydelighet hvor galt det iblant kan gå i møte mellom folkelig nysgjerrighet og selvopphøyd kunstner med diva-nykker.
Det er også riktig så gøy når Gustavs gamle filmofotgraf Peter forteller at det er samarbeidet med den mer publikumsvennlige Lasse Hallströmsom som har gitt ham råd til å bygge sitt kostbare feriehus. Kunstfilm for de få er sjeldent synonymt med mye penger.
Begynner ligne en filmografi
Det liten tvil om at Joachim Trier igjen har levert en svært vellykket film som oser av inspirasjon og dyktige folk i alle ledd.
Den er kanskje ikke like fullendt som Oslo, 31. august (2011), sjarmerende som Reprise (2006), eller leken som Verdens verste menneske, men så har vi da også blitt innmari godt vant med hva som kommer fra denne kanten.
Hos Bergman og Allen er det ofte mellomfilmene som har aller størst gjensynsverdi, og jeg tror et gjensyn eller to med Affeksjonsverdi med enda større tydelighet vil vise filmens rikdom.
Når tonene fra Labi Siffres Cannock Chase akkompagnerer rulleteksten, føles det som dette burde være starten på en Joachim Trier Autumn.
Karakter:
8 / 10
Affeksjonsverdi (Regi: Joachim Trier)
Affeksjonsverdi har Norgespremiere under Oslo Pix, og får ordinær premiere 12. september.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: