Den Gullpalme-vinnende regissøren lager film om Norge: – Kunne nesten ikke fått en bedre konflikt
Foto: Tudor Panduru
PORTRETT: I Fjord tegner den to ganger Gullpalme-vinnende regissøren et ubehagelig bilde av norske myndigheter og behandlingen av en utenlandsk familie. Vi møtte Cristian Mungiu i Cannes.
CANNES, FRANKRIKE: – Er du forberedt på hvordan det norske folk vil reagere? Kan du bli persona non grata nå?
– Ja, nei, jeg vet ikke om jeg har tenkt på konsekvensene av det her, sier regissøren smått ironisk, før han lager en stiv figur av seg selv og sier at det er sånn han vil dukke opp på den norske premieren.
– Nei, men jeg håper folk fortsatt vil være vennlige mot meg. Jeg elsker landet, for å være ærlig.
Vi nordmenn må gjerne juble over at nok en film med norske skuespillere lagt til Norge har gjort det bra på en av verdens mest prestisjetunge filmfestivaler.
Men det er ikke akkurat et sympatisk bilde som tegnes opp av norske myndigheter i Cristian Mungius siste film, Fjord.
TBA møter den verdenskjente regissøren i Cannes, bare dager før den rumenske regissøren vinner sin andre Gullpalme.
Filmens handling bygger på en rekke ekte hendelser i Norge, og er spilt inn på Vestlandet. Glem nasjonalromantisk reklame-estetikk. I Mungius film er det kjølige gjengivelser ei grå bygd og et iskaldt byråkratisk system.
Hvorfor velger en verdenskjent regissør å sette en film til akkurat Norge?
På kant med barnevernet
– Jeg kom over flere nyhetssaker om familier som hadde havna i konflikt med barnevernet i Norge, forteller han.
– Den første var en stor skandale, og den lå veldig nær handlingen du ser i filmen.
Han snakker om den omstridte Naustdal-saken fra 2016, da et norsk-rumensk foreldrepar ble fratatt sine fem barn av barnevernet da det kom fram at de hadde ungene sine klaps på rumpa og dratt dem i ørene som straffemetode.
Saken fikk stor oppmerksomhet i Romania og førte til demonstrasjoner rundt i verden. En rumensk delegasjon med blant andre senatorer og ministre reiste til Norge for å presse norske myndigheter til å snu, mens jurister fra hele verden signerte et brev der de mente foreldreretten og religionsfriheten til ekteparet ble krenket.
– Jeg snakket med familien og slektningene deres i Norge, forteller Mungiu.
Det ble etter hvert flere historier som Mungiu kom over som skulle inspirere Fjord. Regissøren forteller at det også har vært saker som har fått diplomatiske konsekvenser.
– Det ble blant annet laget en indisk film om en av disse konfliktene, forteller Mungiu, som sikter til den mye omtalte Bollywood-filmen Mrs. Chatterjee Vs Norway, med Rani Mukerji i hovedrollen, baserer seg på en sak fra 2011, da barnevernet i Stavanger fratok barna til et indisk ektepar som var bosatt i kommunen.
– Disse historiene har ikke vært vanskelige å finne. De har vært mye omtalt i pressen, forteller Mungiu.
Litt etter litt begynte regissøren å se et mønster.
– Dette handlet oftest om mennesker fra en annen kulturell bakgrunn som kom til et sted der lovgivningen som gjaldt barn var svært spesifikk. Jeg leste om mennesker som forholdt seg til loven på en helt annen måte enn de kanskje gjør i hjemlandet, der loven fungerer mer som en generell ramme, forteller han.
– Vi kunne nesten ikke fått en bedre konflikt.
Vil starte debatt
For Mungiu handler sakene om en av de viktigste konfliktene vi ikke klarer å løse i dag:
– Det handler om vanskeligheten med å leve sammen i et globalt samfunn der konservative og progressive mennesker har synspunkter som virker uforenlige.
– Hvordan skal vi leve sammen? Hvordan skal vi komme i dialog? Det er dette som interesserer meg.
Men hva mener Mungiu selv? Det er han ikke så interessert i å snakke om. At han ikke prøver å ta noen side i konflikten han setter i gang i Fjord, er ikke noe nytt for regissøren.
Filmene hans setter ofte motstridende perspektiver opp mot hverandre, og han liker å konfrontere tilskueren og lage film ut av ekte skandaler og tabubelagte saker – slik som i filmen R.M.N, eller filmer som stiller spørsmål rundt lover og bestemmelser som krenker menneskers frihet og rettigheter, så som i filmen han mottok sin første Gullpalme for; 4 måneder, 3 uker, 2 dager.
– Jeg presenterer forskjellige meninger i situasjoner som jeg mener er viktige. Det er slik jeg ser verden rundt meg. Det er ikke gitt at ting alltid er så klare, mener han.
– Jeg prøver ikke å fortelle folk hva de skal mene, forteller regissøren som innimellom kan virke vanskelig å plassere politisk.
– Jeg tror både venstresiden og høyresiden har overdrevet med sine tiltak de siste ti–tjue årene, og med ideen om at de kan påtvinge andre sitt syn. Det skaper bare en motreaksjon. Vi må finne en annen måte.
– Tror du at filmen din kan bidra til det?
– Jeg sier ikke at denne filmen kan løse noe. Det er som å stemme. Vil stemmen din forandre verden? Den forandrer ikke ting på en større skala. Men det jeg kan gjøre med filmen min, er å si at vi trenger å snakke om dette. Jeg er ikke der for å gi en løsning. Jeg er der for å si: Jeg synes dette er viktig, sier han.
– Hvis filmen starter en eller annen form for debatt – offentlig eller inne i hodet til enkelte publikummere – så er det bra.
– Jeg sier ikke at film noen gang vil endre det du tror på. Men hvis den oppmuntrer deg til å tvile litt, er det bra, mener han.
– Hvis du ser på hva som har skjedd på festivaler og strømmeplattformer de siste ti–femten årene, finnes det mange filmer som bare bekrefter at alt du tror på, er riktig, at du er på den gode siden. Men når du faktisk skal leve livet ditt, praktiserer du ikke nødvendigvis disse verdiene.
Mungiu synes ikke at en film bare skal bekrefte en tilskueres verdisyn:
– Jeg mener film skal vekke en ide i deg om at du kanskje bør tvile på noen av verdiene dine.
Ingen vanlig thriller
Mungius film søker ikke bare å konfrontere tilskueren – den er også en thriller, mener Mungiu.
Men det er lite skytevåpen og biljakter å spore i den saktegående filmen. Kort sagt: Ikke det du forventer av en thriller, akkurat.
– Jeg forsøker å lage en thriller, og i alle filmene mine er det alltid et thriller-element i dem. Men jeg forsøker å bruke et annet materiale for å skape den samme følelsen. Det er ikke vanskelig å lage en thriller med mye musikk og våpen. Alle kan gjøre det, sier han.
– Jeg prøver å lage thrillere av ting som kan skje med hvem som helst av oss. Vi opplever mye angstfremkallende hver dag. Vi begynner å miste friheten til å si hva vi mener. Hvor kommer disse mekanismene fra? Jeg synes slike spørsmål er viktigere.
– Og kanskje er det nettopp derfor fortellingen er lagt til Norge?
– Absolutt, det er nettopp derfor det er sjokkerende, det som skjer i filmen. Moren min pleide å si at når jeg kom hjem fra skolen og hadde fått toppkarakter, sa hun: «Bra.» Men hvis jeg fikk nesten toppkarakter, kunne hun kjefte og spørre hvorfor – «Jeg har høye forventninger til deg fordi du er smart». Det er det samme her med Norge, mener han.
– Når vi betrakter et så utviklet land som Norge, har vi høye forventninger. Det er ikke det samme som i Romania – jeg forventer ikke at Romania skal finansiere en film om homofile menneskers rettigheter. Men jeg har andre forventninger til et så moderne land med progressive holdninger som Norge, sier han.
– Likevel skjer disse tingene. Da begynner man å spørre: Hvorfor? Hvor går grensa mellom ønsket om å gjøre noe godt for andre, og å tvinge sitt verdisyn på andre? Gir det deg rett til å gjøre noe «godt» mot deres vilje?
Norsk symbolikk
– Apropos det å tvinge sitt verdisyn, eller kultur på andre: Jeg legger merke til at det er god bruk av norske flagg i filmen. Var dette en bevisst symbolikk?
– Nei, faktisk ikke. Jeg ble slått av hvor mye dere bruker flagget. Jeg fikk inntrykk av at nordmenn er ganske stolte av landet sitt. Men dette med at vi skal legge merke til flagget i bakgrunnen, var ikke planlagt, påstår han.
Det er særlig én scene der et digert blafrende norsk flagg stjerner oppmerksomheten utenfor vinduet, mens det foregår en samtale mellom karakterene til Renate Reinsve, Ellen Dorrit Pedersen og Lisa Loven Kongsli.
– Den første dagen vi skulle filme, kom det en enorm storm. Vi skulle egentlig filme noe annet.
I stedet endte de opp med å filme en av de vanskeligste scenene i filmen.
– Jeg sa til scenografen: «Det er en storm der ute som bidrar til filmen min, men jeg ser den ikke i scenen. Sett noe i bakgrunnen der så jeg kan se vindens kraft». Svaret jeg fikk var: «Det eneste som beveger seg i vinden, er alle disse flaggene».
– Du kan kontrollere skuespillerne, men du kan ikke kontrollere flagget. Det er en del av været, dagen og omstendighetene.
Det er også gjort bruk av norsk musikk. Mungiu har funnet fram til den norske barnesangen Første skuledagen min (Hit eit steg og dit eit steg) over rulleteksten.
– Hvordan kom du over den?
– Jeg kom over den mens jeg gjorde research i Norge. Det er en nydelig sang med en fin energi om hvor godt det er fortsatt å være et uskyldig barn, forteller han.
– Jeg elsker sangen. Jeg begynte til og med å prøve å synge på den selv. Men jeg skal ikke synge den nå.
«Ikke en som går på treningsstudio»
Foruten norske skuespillere på rollelista som Renate Reinsve i den ene hovedrollen, Ellen Dorrit Petersen, Lisa Loven Kongsli, Christian Rubeck og Mats Halberg, har Mungiu for første gang gått for en vaskeekte Hollywood-stjerne i en av hovedrollene:
Sebastian Stan spiller rollen den rumenske faren, og har fått en drastisk «makeover».
Skuespilleren som selv er rumensk-amerikansk, er kanskje mest kjent som Bucky Barnes/Winter Soldier fra Marvel-universet og blir aktuell i The Batman ll. Han spilte også Donald Trump i Ali Abbasis The Apprentice.
– Jeg sa til ham: «Jeg vil ikke ha noe Captain America-greier i denne filmen», forteller han.
– Jeg synes virkelig at han er en veldig god skuespiller. Selv i mainstream-filmer er han subtil og i stand til å spille dramatiske roller, forteller Mungiu om samarbeidet med Stan.
– Men vi måtte finne en måte å få publikum til å slutte å se ham som den kjekke Hollywood-skuespilleren. Til slutt sa jeg at den eneste måten han ikke ville se ut som seg selv på, var å barbere hodet.
Mungiu forteller at de til og med fant en Sebastian Stan-fan i Oslo som var villig til å barbere hodet sitt og filme det for å overbevise skuespilleren.
– Han var ganske åpen for det, forteller Mungiu, selv om det er noe uklart om det var hans egen beslutning.
Men det var ikke nok. Sebastian Stan fikk også kunstige tenner.
– Han er Hollywood-skuespiller. Han har veldig fine tenner, så vi fikk laget tenner som han kunne bruke i filmen. Det hjalp ham med å komme nærmere karakteren.
Jeg sa: «Herregud, du ser for bra ut. Gjør noe med deg selv.» Han måtte se ut som en vanlig mann. Ikke perfekt, ikke veltrent, ikke en som går på treningsstudio.
Bryr seg ikke om «amerikansk tull»
Mungiu har også en tydelig idé om hvordan skuespillerne hans skal jobbe.
– Jeg liker ikke når skuespillere oppfører seg som skuespillere. Jeg trenger vanlige mennesker.
Han forteller at målet er å skape samtaler som skal føles som om du overhørte mennesker snakke om små ting.
– Jeg liker ikke det spektakulære. Jeg liker det gjennomsnittlige og normale. Jeg foretrekker faktisk at enkelte nyanser i filmen ikke blir perfekt forstått, fremfor å risikere å bli didaktisk og sørge for at publikum forstår nøyaktig hva jeg ville få frem.
Derfor liker han også å be skuespillerne uttrykke det de har sagt, men uten ord, forteller han.
– Da blir det enda mer tvetydig.
Tvetydighet er noe Mungiu liker. Samtidig har han konkrete ideer om hva han vil ha i gitte situasjoner fra skuespillere. I prosessen med å finne de rette skuespillerne i Norge, kom dette kommer til syne på en noe uortodoks måte:
– På slutten av castingen i Norge, sa de jeg jobbet med at «Hvis skuespillerne så rart på deg, er det fordi vi ikke caster skuespillere på denne måten».
– Jeg spurte: «Hva mener dere?». De sa: «Du spilte alle rollene for dem». Jeg sa: «Ja». De sa: «Du spurte ikke hva de selv hadde i tankene». Jeg sa: «Jeg er ikke så interessert i hva de synes. Jeg har tenkt på dette i to år, så jeg forklarer dem hva jeg vil ha.»
Regissøren konkluderer selv at «alt gikk veldig fint».
Han tror ikke så mye på ideen om at skuespilleren skal bygge karakteren.
– Karakteren bygger seg selv. Som skuespiller må du bare forholde deg til situasjonen og ikke overfortolke den.
Med andre ord er ikke regissøren særlig begeistra for den amerikanske method acting-tradisjonen. Her er han lite tvetydig.
– Nei, jeg bryr meg ikke om alt dette amerikanske tullet. Jeg kan jobbe med skuespillere så lenge de finner logikken i det karakteren deres sier, sier han.
– Ikke spill ut filmens generelle mening. Bare drikk kaffen din og si replikkene.
Fjord hadde sin verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes i mai tidligere i år. Filmen ble vist ved Oslo Pix og filmfestivalen i Haugesund, og får ordinær norsk kinopremiere 4.setpember 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: