Wuthering Heights: Ikke akkurat en stormfull høydare
ANMELDELSE: Saltburn-regissørens tolkning av Emily Brontës gotiske klassiker er en lapskaus av kroppsvæsker og andre væsker, der Charli XCX og produksjonsdesignet stjeler showet.
*Karakter nederst i saken*
Etter den kommersielle hiten Saltburn, som fikk Sophie Ellis-Bextors Murder on the Dancefloor tilbake på hitlistene, er filmskaper Emerald Fennell tilbake med en film det mildt sagt har vært knyttet store forventninger til.
Hennes tolkning av Emily Brontës eneste roman, Stormfulle høyder, eller Wuthering Heights (1847), smykker seg med en lovende og intens trailer med fengslende musikk, skrevet av ingen ringere enn Charli XCX.
Trenger vi nok en tolkning av den gotiske klassikeren på filmlerretet?
Og i såfall: Hvorfor kan ikke handlingen settes til i dag?
Det siste lurte jeg i hvert fall på underveis i filmen. Ikke bare fordi Fennells Wuthering Heights skal være en nokså fri tolkning av originalen.
Og ikke bare i manus. Både musikalsk, kostymemessig og i det oppsiktsvekkende – og ikke så veldig gotiske – produksjonsdesignet, er filmen svært ivrig etter å være moderne, eksperimentell og grensesprengende.
Ja, det tar litt mye overhånd, med store smykker av juveler i sterke farger som får meg til å tenke mer på Kaptein Sabeltanns smykkede fingre og Margot Robbies egen Barbie-film – her også flere av kjolene i Wuthering Heights henter eksplisitt inspirasjon fra. Kostymedesigner Jacqueline Durran var nemlig kostymedesigner på nevnte film.
Struttende bryster ser ut som de forsøker å sprette ut av kjolene til Cahterine (i filmen kalt Cathy) (Robbie) som om det var en homage til, eller harselering med, kioskroman-bokomslag.
I en annen scene kommer Cathy inn som en Rødhette 2.0, uten at jeg helt skjønner hva den signalrøde kappen skal konnotere.
Det er vakre kreasjoner alt sammen, men er dette en lang motevideo, eller en film?

Tårer, tåke, slim og gjørme
Det lekes med interiør som vikarierende for følelser og sinnstemninger, og smått bisarre effekter for effektenes skyld.
Soverommet til Cathy, hos hennes nye rike ektemann, Edgar Linton (spilt av Shazad Latif), er inspirert av hennes egen hud, med føflekker og blodårer. I en senere scene er det blitt dandert blodigler opp etter veggen. I en annen scene er himmelen ildrød bak Heathcliff på hesteryggen, sånn hvis det var noen tvil om hva han følte på innvendig.
Det er også følelser som kommer til uttrykk på mer normalt vis også, i form av tjukke tårer og våte tunger mot myk hud.
Og det er mye vær som er ment å understreke karakterenes humør og den gotiske inspirasjonen: Tåkelagte golde sletter, rå luft, vassing i gjørme og skitt, og kropper som blir gjennomvåte av regn. Ja, det er forferdelig mye regn.
Det er også andre væsker som søker å pirre og terge en tørst tilskuer. Det er fingring av rå eggemasse og aspik med fisk – og en snegle som kryper på et vindu. Den slimete snegla parres frekt med lyden av en klissete deig som eltes.
Man aner at mer vil komme etter de første ertende bildene, som også er til å trekke på smilebåndet av.
Det uttrykksfulle anslaget er lovende: En mann blir hengt, og vi ser folk som underholdes, før kameraet peker på en like begeistret liten jentunge; Cathy (Charlotte Mellington), som så løper hjemover til Wuthering Heights.
Charli XCX’ musikk setter spenningen opp, understøttet av en mørk og fjetrende cello og John Cales (The Velvet Underground) røst, som sammen med Charli synger «I think i’m gonna die in this house».
Omsider lyder det som om celloen spjærer, lydbildet skriker.


Lite sterke følelser
Sammen med lydbildet og kostymene, er produksjonsdesignet til Suzie Davies (som har lekt med kontraster og sterke farger før, som i Saltburn, Conclave, Mr. Turner), er langt mer oppfinnsomt og intenst enn dynamikken og handlingen som utspilles mellom våre to hovedpersoner.
Det er Heathcliff (Jacob Elordi) som representerer «det fremmede» i orignalromanen, i Fennels versjon er det de nevnte tekstilene, motivene og produksjonsdesignet som blir fremmede elementer i en 1800-tallskontekst.
Det er som om det overdøver spillet og kjemien som skal være selve kjernen i handlingen.
Hvor blir det av disse store følelsene som filmen lovet oss?
De er dessverre ikke så sterkt tilstede som ventet. Jeg opplever ikke dette begjæret på en særlig overbevisende måte, og det drukner litt i all staffasjen. Dette til tross for at det er to dyktige skuespillere i hovedrollene.
For det første punkterer filmen energien selv, ved at det tar for lang tid før det oppstår scener eller at spillet i seg selv kommuniserer noen særlig spenning mellom de to hovedpersonene Heathcliff og Cathy.
Utover et sterkt beskyttelsesinnstinkt hos den unge foreldreløse Heathcliff (spilt av en habil Owen Cooper fra Adolescence), er det lite som hinter til det som visstnok skal være en nærmest primal tiltrekning mellom de to, før de brått er blitt voksne.
Plutselig sitter Cathy for seg selv mot en diger stein og onanerer, mens Heathcliff sniker seg innpå. Det er litt vanskelig å ikke le her, og det virker heller ikke som at det er filmens intensjon at vi skal le.
I forveien har han tatt henne i å spionere på to tjenestefolk som har litt «ride, ride ranke» i stallen. Derfra går det enda litt tid før noe mer skjer mellom dem.
Jeg tar meg selv i å savne Blair Waldorf og Chuck Bass.


Uutnyttet spenning
Wuthering Heights er en fortelling om klasse, fremmedgjøring, sterke følelser og kjipe mennesker, der ingen i rollegalleriet får være helten.
Fennells tolkning, hva hun vil si med den, og hvorfor hun vil spille på 1800-talls-estetikk i møte med det moderne, er for meg uklart.
Her har hun, i motsetning til i Saltburn, ikke valgt å spille noe særlig filmatisk på den problematiske maktrelasjonen mellom de to hovedrollene, som tross alt fremstår mer som slave og eier, enn adoptivsøsken.
Det sies tidlig at «He shall be your pet» om Heathcliff. Den unge Cathy svarer med å gi ham et navn fordi han er hennes eiendom. Så ler hun søtt.
Tenk hvor mye mer forstyrrende dette hadde fremstått hvis Heathcliff var en ikke-hvit karakter som i originalromanen, etterfulgt av noen litt ekle innklipp av Cathy.
Denne maktdynamikken er lite utnyttet som dramatiske elementer i en film som paradoksalt nok virker å være veldig interessert i klasseulikhet. Det virker som filmen er redd for å fremstille Cathy som fæl, men tviholder på henne som filmens hoved-fortellerperspektiv.
Cathys narsissistiske, på kanten til manipulative personlighet, kunne med fordel vært skildret på en mer ubehagelig måte, for eksempel gjennom blikket fra andre – ja, hvorfor ser vi ikke denne siden av henne fra perspektivet til tjenestepiken Nelly (godt spilt av Hong Chau), som også får noen stygge kommentarer og blir ignorert?

Tam BDSM
Som det hintes til, er Nelly muligens pappa Mr. Earnshaw (Martin Clunes) sin «lausunge», og dermed av «lavere rang», i en film som ellers virker å være svært opptatt av klasse.
I originalromanen er Nelly en av de upålitelige fortellerstemmene. I Fennels versjon, har hun steget i antagonist-rangeringa og blitt den ondeste karakteren i hele filmen.
Til tross for at Nelly kunne vært en mer interessant karakter å utforske, virker kameraet lite interessert i å låne hennes perspektiver, utover den åpenbare årsaken til Nellys sjalusi: Cathy dumper henne for Heathcliff så fort gutten er inne i bildet.
Denne erfaringen er nok gjenkjennelig for mange, dermed ville det også vært mer interessant å følge Nellys blikk.
Heathcliff på sin side er heller ikke særlig spennende som karakter. Det er noen få sekvenser der han virkelig tar hele scenen, som når han titter frem i tåken når han har kommet tilbake. Men mystikken og hans truende, brutale adferd er totalt fraværende.
Dette er jo skuffende, med tanke på at Jacob Elordi har gjort sine hittil beste roller som kynisk, kald, kalkulerende og manipulativ jock i Eurphoria, og som groomer-aktig Elvis i Sofia Coppolas Priscilla.
Den «BDSM-aktige» relasjonen mellom Heathcliff og hans kone, Isabella (Alison Oliver), søsteren til rikmannen Linton, er tammere enn i Fifty Shades of Grey.
Disse scenene er like oppfinnsomme som når Heathcliff legger sin våte jakke over Cathys kalde skuldre for å varme henne. Skal vi le? Skal vi reagere med avsky? Jeg vet sannelig ikke, men det er ingen atmosfære her som forteller meg at noe står på spill.
Det er som om flere sekvenser i noen millisekunder er ment å være komiske, men de alvorspregede uttrykkene virker ikke å være helt med på dette. De tviholder på alvoret og tar seg selv for høytidelig.

Uromantisk
Det er lite i Wuthering Heights som søker å skape store følelser eller ambivalens – til tross for at dette virker å være noe av filmfortellingens formål. Romantisk er det i hvert fall ikke. Selv om Charli XCX’ lydbilde gjør en hederlig innsats.
Man kan fort se gjennom fingrene på en del hvis man først får en grunn til å engasjere seg i karakterene eller fortellingen, men hovedrollene er uinspirerte og feil castet.
Hovedproblemet er at det er vanskelig å la seg fascinere av Cathy, som er ganske kjedelig og har mindre personlighet enn det Margot Robbie fikk rom til å ha i rollen som dukken Barbie.
Det mest avslørende ved Cathy, er hennes ertende flir når hun ser denne mannen bli hengt i første scene. Dette er et knallgodt og svært lovende anslag.
Dessverre lover scenen mer enn det resten av filmen kan leve opp til.
Kan det være et bevisst valg at filmen er litt for treg rett og slett fordi den tar hensyn til scrolling?
At filmen forsikrer oss om at vi får all informasjonen vi trenger, mer enn én gang dersom vi skulle snuble nedi mobilen underveis, etter Netflix-modellen som Matt Damon og Ben Affleck har snakket om?
Lite står på spill i Emerald Fennells Wuthering Heights, som merkelig nok har valgt å utelukke deler av romanen som kanskje ville gjort filmen mer spennende og dramatisk.
Cathy er for det meste kjedelig, hul og selvopptatt, uten at filmen problematiserer dette noe særlig. Heathcliff er morsk og sjalu, uten at filmen utnytter dette til å skape intense sekvenser.
Da er Jacob Elordi mer interessant som trist skapning i den heller ikke så gotiske, ei heller så interessante filmadaptasjonen av Frankenstein (han er også langt bedre castet i Saltburn).
For første gang på lenge, blir jeg mer nysgjerrig på historien til den rike mannen; den lite brysomme, og ganske greie og rause Edgar Linton, spilt av Shazad Latif.
Men han er det jo faktisk ingen som bryr seg om.
Karakter:
4 / 10
Wuthering Heights
Regi: Emerald Fennell
Wuthering Heights går på norske kinoer fra 13. februar 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
