Wicked: For Good: Et kynisk hellscape
Ariana Grande som Glinda i Wicked: For Good av Jon M. Chu.
ANMELDELSE: Stålsett deg for en to timer og atten minutter lang følelsesrunk med falske fioliner. Heldigvis er ikke Wicked: For Good helt uten lyspunkter.
Du vet i Ringens brorskap når Bilbo begynner å føle seg gammel og beskriver det som å være smurt tynt ut på en altfor stor brødskive? Velkommen til Wicked: For Good!
Det går et helt kvarter som nesten utelukkende består av lengselsfulle bilder av hovedkarakterene og faretruende trommer, før filmen overhodet kommer ordentlig i gang.
Det føles som når man venter på landingstillatelse med fly og blir sirklende oppe i luften mens evinnelige tider kommer og går i mellomtiden.
Kanskje fordi filmen gjør et altfor stort nummer ut av ubetydelige detaljer, som om hvert intetsigende bilde skal frembringe et rungende ta-da.
Wicked: For Good slutter minst like mange ganger som Atter en konge (uten sammenligning for øvrig).
Når rulleteksten omsider kommer, har vi vært igjennom et endeløst episk dikt, patosfylt, men tilsynelatende uten mål og mening.
Nå må du ikke tro at jeg sitter på en form for høykulturell rasehest. Jeg elsker musikaler og har pinlig inngående detaljkjennskap til alskens blomstrende trash-kultur.
Scenemusikalen Wicked er riktig nok ikke blant mine storfavoritter; den føyer seg inn i en 2000-tallstradisjon av moderne musikaler i stil med Legally Blonde The Musical (ohmigod you guys), som jeg opplever som helt ok fengende, men også litt sjelløse på den måten hyperkapitalistiske glansnumre kan være.
Det er dermed ikke sagt at man ikke kan bli positivt overrasket i overgangen fra scene til film.
Banal propaganda
Det er ingen tvil om at Wicked forsøker å ta for seg grunnleggende samfunnsproblemer som rasisme, utenforskap og fascisme.
Problemet er bare at måten den gjør det på føles så overtydelig og forenklet, så utrettelig banal.
Les også: Wicked: Musikalparodi og historisk motebingo
Wicked: For Good virker, i liket med del 1, på mange måter som en glimrende barnefilm, men det er utrolig vanskelig å forstå at voksne lar seg så kraftig rive med og sitter og hulker ned i popkornbøtten underveis.
Fortellingen er gjennomgripende bokstavelig.
I Elphabas (Cynthia Erivo) eksilhule har hun i et sigende eksempel hengt opp et stort ark med sine to hovedmotiver skrevet i blokkbokstaver: «EXPOSE THE WIZARD» og «SAVE THE ANIMALS», i tilfelle vi skulle være i tvil.
Filmen blir til og med dubbet her i Skandinavia, som en barnefilm, så det må jo foreligge en eller annen bevissthet om at den egner seg som sådan.
Wicked føles som propaganda i barnefilmform, men ironisk nok er designet på selve propagandamaterialet om den onde heksen i filmen strålende.
Alle typografiske nikk til gamle Hollywoods storhetstid på 1930- og 40-tallet er fabelaktig gjennomført, og man blir derfor akutt glad hver gang det flagrer en flyer med den «onde» heksen forbi i bildet.
Men i stedet for å vekke følelser og politisk rettferdighetssans, sitter man i stedet igjen med mistanken om at det langstrakte fenomenet, som skal hales ut på en middelaldersk strekkbenk til to filmer, mest av alt er et finkalibrert verktøy for å skape grønt og rosa overforbruk. Dette er stikk i strid med budskapet filmen prøver å fremtvinge om myke verdier.
Når filmen omsider viser nåde og tar slutt, føler man seg gjennommanipulert. Igjen.
Regissørens farge-retrett
Noe av det første som åpenbarer seg som et slags lyspynkt i Wicked: For Good, er at regissør John M. Chu har gjort en liten helomvending i forhold til fargeredigeringen, såkalt colorgrading.
Den første filmen virket påfallende utvasket og helt uten liv, dybde og kontrast, og fikk mye velfortjent kritikk for det.
Ikke minst fordi filmatiseringen Wicked var en opplagt mulighet til å vinke til Technicolor-mesterverket Trollmannen fra Oz fra 1939, og dermed score noen forholdsvis lavthengende filmkunstneriske poenger bare med fargeredigeringen.
Mange av de fantastiske kostymedetaljene forsvant i det utvaskede sølet og hele universet virket todimensjonalt og flatt. Wicked: For Good fremstår heldigvis vesentlig mer fargemettet (og et snev mer Technicolor-aktig, selv om dette med fordel kunne vært gjort enda mer ut av) og dermed også hakket mindre såpeglatt enn den første filmen.
I kjølvannet av kritikken i fjor, påstod Chu at det var umulig å gjenskape Technicolor-estetikken fra Trollmannen fra Oz, og at hans fargevalg skulle gjøre Oz mer ekte.
Dette argumentet virket noenlunde tåpelig da den tindrende fargemettede, akutt teksturerte Poor Things hadde hatt premiere året før (Giorgos Lanthimos, 2023). Og enda mer fnysbart nå som han har tatt kritikken til seg og skrudd opp for fargene i Wicked: For Good.
En av de største innvendingene jeg hadde mot den første filmen, var at man hadde brukt enormt mye tid og penger på å bygge Oz med praktiske effekter i stedet for CGI, men at fargeredigeringen fikk det hele til å se ut som et dårlig dataspill.
Wicked: For Good fremstår mer tredimensjonal takket være fargene, og de praktiske effektene kommer vesentlig bedre til sin rett med høyere kontrast, blant annet det imponerende Art Deco-toget til Smaragdbyen.
Det finnes dessuten et grep som kunne leke enda mer med farge i Wicked, som jeg kunne ha ønsket meg.
I den opprinnelige boken The Wonderful Wizard of Oz av Lyman Frank Baum fra 1900, er ikke smaragdbyen egentlig grønn, men Ozianerne har grønne briller på så de skal tro at den er det. I musikalversjonen ER byen grønn, men de har smaragdbriller likevel.
I scenemusikalen har de brillene på for å beskytte seg mot byens overveldende glans, og man får utdelt et par når man ankommer. Dette er en fantastisk kostymedetalj, selv om bokens ytterligere implikasjoner om Trollmannens dype løgn er bedre.
Dette er antakeligvis det eneste elementet som har valgt å gjøre honnør til (den magiske) Trollmannen fra Oz-filmen (Victor Fleming) fra 1939, der smaragdbyen også ER grønn, mens man burde ha valgt å se til musikalen eller boken.
En uheldig bivirkning av fargeforbedringen er ironisk nok at enkelte detaljer fremstår mer tydelig.
Dette er en lykkelig omstendighet for Paul Tazewells fantastiske kostymearbeid og noen av de praktiske effektene, men uten å påføre noen aldersskam, så fremhever det også tekstur i hud og hår (parykk) på skuespillerne.
Dette gjør heldigvis at de fremstår mer realistiske, men knuser samtidig illusjonen om at de er forholdsvis nylig uteksaminert fra Shiz University. Jeg fikk umiddelbart flashback til «tenåringene» i Grease (Randal Kleiser, 1978).
Haptisk visualitet
Filmviter og filosofi Laura U. Marks benytter begrepet haptisk visualitet i møte med film for å beskrive bilder som formår å skape en fysisk verden i taktil form, nesten som om øyet var et organ som kunne oppfatte flere sanser. Bilder som innebærer denne dimensjonen, kan vekke fysiske sanseminner hos tilskueren.
Det finnes mange gode og vidt forskjellige filmhistoriske eksempler på haptisk visualitet.
Motorsagmassakrens (Tobe Hooper,1974) råtnende spisebord, Barry Lyndons (Stanley Kubrick, 1975) maleriske stearinlyslagte bilder, Renessansefløyelskavalkaden i Romeo og Julie (Franco Zeffirelli, 1968), skrubbsår på grus i En Kärlekshistoria (Roy Andersson, 1970), Phantom Threads taktile silkeorgie (Paul Thomas Anderson, 2017), de svette, tapende, døende sørstatssoldatene i endeløse rekker i Tatt av vinden (Victor Fleming, 1939), den kornete, snørrete skrekkskogturen i Blair Witch Project (Eduardo Sanchez, 1999), Bella Baxters multisensoriske sanseoppdagelse i Poor Things (Giorgos Lanthimos, 2023), Hannibal Lecters makabre måltid i Nattsvermeren (Jonathan Demme, 1991), gapende og våte fisk og svulstige ferskener i Call Me By Your Name (Luca Guadagnino, 2017) – for umiddelbart å nevne noen.
Haptisk visualitet er kanskje særlig til stede i i filmer som er skutt på fysisk film som fremstår mer teksturerte og taktile.
Wicked: For Good har ingen av disse egenskapene, og kanskje er det nettopp derfor filmen føles så emosjonelt distansert og kynisk.
Et eventyrunivers, som Oz, skal naturligvis føles magisk, men det overvirkelige kan like gjerne være hypertaktilt som tekstur- og sjelløst. Det er jo nettopp det, som den opprinnelige Technicolor-teknologien kunne; gjøre virkeligheten hypervirkelig.
En av de tingene som føles som en slags antitese til haptisk visualitet, men også til noe som helst fantastisk, er den visuelle fremstillingen av de diskriminerte CGI-dyrene i Oz.
I likhet med Even i Patrik Syversens eminente Demring (2025), har jeg en aversjon mot antropomorfe figurer, hvert fall hvis de er løst så grufullt som her.
Det føles litt som å se et renessansemaleri der maleren aldri har sett det pågjeldende dyret før i levende live.
De ser mer eller mindre ut som om de er gjenopplivet fra den pengegriske Narnia-filmen fra 2005 (her var tross alt BBC-versjonens dukker fra 1988 vesentlig mer sjarmerende).
Det kunne faktisk ikke vært mindre sanselig.
Gamle Hollywood vekkes spakt til live
Utover de fantastiske flyerne og de mange typografiske referansene i filmen, er den eneste som klarer å vekke noe som helst av gamle Hollywood til live kostymedesigneren Paul Tazewell.
Han utmerket seg med den første Wicked-filmen og vant en velfortjent Oscar, men var allerede en legende i mine øyne for sitt ulastelige kostymearbeid i Steven Spielbergs West Side Story (2021) og scenemusikalen Hamilton.
De mest iøynefallende kreasjonene er Glindas (Ariana Grande) Haute Couture-bonanza av noen kjoler.
Mest fantastisk er fremdeles den Dior-inspirerte boblekjolen fra den første filmen som vi får et gjensyn med her.
Glindas kostymer innebærer et utall motehistoriske referanser til motemestere som Dior, Balenciaga og Balmain i deres storhetstid på slutten av 1940-tallet og 50-tallet, men også nikk til 1700-tallets rokokko-snitt og rysjer og Victoria-tiden på 1800-tallet.
Passende nok, da dette er perioder som New Look-stilen også refererte hyppig til. Paul Tazewell har likevel lykkes med å sette sitt eget preg på det.
I et tilbakeblikk til Glindas barndom, i en hyperprivilegert barnebursdag, har alle barna sirlig utførte avishatter og 1700-tallsinspirerte habitter og kjoler. Silke og brokade i tidstypiske pastellfarger og fantastisk tekstur.
En liten gutt i en habitt i lyseblå silke med lysegul brokadevest kunne vært hentet direkte fra en moteillustrasjon fra 1700-tallets franske overklasse.
Den eneste som stikker seg litt ut her, er faktisk barne-Glinda (Scarlett Spears) i en tydelig moderne, brodert tyllkreasjon med puffermer, det kunne vært fantastisk å se henne i noe av det samme.
Noen av Glindas kostymer sender en kjærlig hilsen til Milena Canoneros mesterstykke Marie Antoinette (Sofia Coppola, 2006).
Glindas brudekjole er til gjengjeld helt 1950-talls-inspirert, og med et skjørt som minner om en Balenciaga-kjole fra 1950. I noen sekvenser virker det som om det er problemer med passformen på overdelen, men den er allikevel utrolig vakker.
Over brudekjolen, kvelden før bryllupet, har hun en slags neglisje i Barbie-rosa tyll, blonde og stoffdekte knapper som refererer perfekt til samme periode og er erke-Glindask.
Hvis jeg dog virkelig skal være kresen på kostymefronten, så hadde det vært interessant å se enda mer lek med tekstur i Glindas garderobe. Litt mindre glattbarbert Dior-inspo anno 1949 og litt mer hyperdrapert Jean Désses og Madame Grés.
Elphabas sorte heksekostyme er en mer slitt utgave av kjolen fra den første filmen (eksil, du vet), men også denne er intrikat og interessant.
Det er til gjengjeld noen strikkede plagg som skurrer.
Elphaba har en utrolig merkelig moderne strikkejakke på på et tidspunkt og Glinda har en tilsynelatende hjemmestrikket hvit lang cardigankreasjon med hette, som virker malplasserte når man sammenligner med nivået på resten av kostymene.
Begge disse opptrer i et tilbakeblikk som brukes flere ganger gjennom filmen, tilsynelatende for å skape nostalgi for vennskapet mellom Glinda og Elphaba, men i praksis mest som kvasiemosjonelt fyllstoff.
En aldri så liten torn i øyet i Tazewells ellers forrykende design var Oz-soldatenes lekesoldatuniformer.
Hepburn med feil oppskrift
Jeg satt igjen litt overrasket over at Ariana Grandes løsvipper ikke fikk sin egen plass på rulleteksten.
Det er helt tydelig at Audrey Hepburn har vært en mote- og sminkemessig inspirasjon for Grandes Glinda, tydelig understreket av Hepburn-cosplayet hun kjører i promo-reset for Wicked: For Good.
Derfor er det forunderlig at de ikke har brukt samme fremgangsmåte for å skape det dådyraktige brune blikket Hepburn var ikonisk kjent for. Med punktvipper som gradvis blir lenger mot ytterkanten av øyet.
I stedet har Grande fått to tusenbeintykke vippestrimler klistret på øyelokket, og resultatet er mildt sagt distraherende.
Vippemonstrene overtar alle nærbilder av henne, kanskje til og med ytterligere synliggjort av den mer fargemettede bilderedigeringen.
Kanskje var det nettopp feilslåtte detaljer som dette som gjorde at de i utgangspunktet valgte å kjøre et så utvasket look på den første filmen.
Forvirrende produksjonsdesign
Produksjonsdesignet i Wicked, signert Nathan Crowley, er relativt forvirrende, for noen ting formår å føles gjennomarbeidet og ekte, mens andre detaljer ser ut som plastikk-tre.
Glindas Art Deco-palass er unektelig det aller beste. Her finner vi en orgie av grønn marmor, messing, deco-lamper og pudderrosa fløyel.
Klesskapet (klesrommet) hennes innebærer kjoler og klær fra den første filmen, og midt i foajeen står det et blomstrende lyserosa kirsebærtre og drysser perfekte små blader. Kan flytte inn i morgen.
Jeg elsker også litt motvillig Glindas boble-transportmiddel, selv om den er noe av det som ser desidert mest CGI-aktig ut i filmen.
Det er kanskje ikke så rart at produksjonsdesignet er noe av det som er mest velfungerende i Wicked-filmuniverset (nå også i farger).
Crowley er nemlig Christopher Nolans faste produksjonsdesigner og har stått ved roret på blant annet Interstellar, The Dark Knight og The Prestige.
Omfattende skadebilde
Det er dessverre mange ting som gjør at Wicked: For Good føles enda mindre vellykket enn sin forgjenger på flere områder. Frem til nå har det vært dønn umulig å forestille seg at Michelle Yeoh kunne trekke en film ned, men det er dessverre tilfellet i Wicked: For Good.
Sammenlignet med kraftprestasjonene til Cynthia Erivo og Ariana Grande, hvert fall når det kommer til vokal, kommer hun pinlig til kort. Det er direkte forstyrrende så dårlig castet hun er som Madame Morrible.
Jeff Goldblum er til gjengjeld ypperlig som sjarlatan-trollmannen.
Et av de få minneverdige musikalnumrene i filmen er et Vaudeville-inspirert sang- og dansenummer med Glinda og trollmannen som vil overbevise Elphaba om forsoning.
Dette var helt greit, kanskje bare fordi det ga et lite pusterom i den ellers krampaktig patostunge fortellingen.
Selv om det blir for mye av det gode, så tør jeg nesten påstå at Cynthia Erivos stemmeprakt er noe av det som gjør at man så vidt overlever kinobesøket.
Det er nesten ubetydelig at sangene i del to er ganske platte og intetsigende, også de to nyskrevne til filmen – hver gang hun åpner munnen for å synge blir det meste annet likegyldig.
Jeg tør faktisk gå så langt som å si at hun utkonkurrerer Idina Menzel, som er den originale Elphaba i scenemusikalen.
Det samme kan man dessverre ikke si om Ariana Grandes Glinda.
Det er på ingen måte smertefullt å høre på, men hennes tolkning er altfor pop-aktig for mine sarte ører og kan ikke måle seg med Kristin Chenoweths originale Glinda.
Når det er sagt, er hun glimtvis sjarmerende i rollen, selv om hun til tider har ufattelig lite å spille på.
Et direkte smertefullt øyeblikk i filmen er til gjengjeld når vi får et kort gjensyn med dansen fra ballscenen i del 1: En dans som ligner en slags statsordinert hilsen fra Covid-tiden. Blir flau bare av å tenke på det.
Under avdekningsseremonien av den ikoniske gule mursteinsveien er det en gruppe dansere som skal live opp arrangementet med en obskur form for ballett som bare ikke – kan danse? Dette er også en mildt sagt grufull sekvens.
Mentalt sår anus
Wicked: For Good lider under elementer som den første delen løste bedre, men hevder seg ved eksempelvis den vesentlig skarpere fargeredigeringen. Wicked er dog fremdeles ikke stor filmkunst.
Filmen lider unektelig av at det er enda færre fengende sanger i den siste delen av musikalen enn i den første. Selv om den varer i nesten to og en halv time føles fortellingen usammenhengende og overfladisk – kanskje nettopp fordi den bruker altfor mye tid på feil ting.
Det er altfor mange sekvenser og bilder som brukes som fyll – hvor mange ganger skal vi se eksempelvis tulipaner blafre i vinden, bare for å vise at de er ekte? Vi får uendelig mange selvforelskede nærbilder av Grande og Erivo og forbitrede Ozianere, og for lite meningsfull verdensbygging og skarp dramaturgi. Til tross for at Wicked utspiller seg i en trolldomsverden, føles den oppsiktsvekkende lite magisk.
Jeg vet ikke om det overhodet er mulig å spoile en musikal fra 2003 (basert på en bok fra 1995), men når Dorothy, fugleskremsel, blikkmann og løve omsider åpenbarer seg, så føles det som om vi har spolt litt fort over ting som er mer komplisert å illustrere.
Scenemusikalen bråsvinger unektelig også her, men den har heller ikke hatt til sammen fem timer å boltre seg på…
Wicked: For Good føles forventelig nok ikke som en film i seg selv, men et veldig langt etterslep av en allerede for lang filmfortelling.
Når filmen i tillegg føles nesten helt blottet for filmmagi, så kan man lure på hvorfor den finnes annet enn for å opprettholde et pop-fenomenalistisk jerngrep om forbrukerne.
Jeg ble ironisk nok bekreftet i mistanken om mentalt sår anus da jeg gikk hjem fra pressevisningen, og ble møtt av en lysende komposisjon i grønt og rosa utenfor Espresso House: «Enter our wicked world».
Et kynisk hellscape av overprisede kaffedrikker med irrgrønn matcha og tyggegummirosa kirsebærblomst – i samarbeid med Wicked, naturligvis.
Karakter:
3 / 10
Wicked: For Good (Regi: Jon M. Chu)
Wicked: For Good går på norske kinoer fra 19.november 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: