The Hand of God-regissøren: – Å dele min historie har lettet på smerten jeg har båret på

Filippo Scotti i The Hand of God. Foto: Gianni Fiorito

INTERVJU: Filmaktuelle Paolo Sorrentino om det å dykke i sin egen ungdomstid, hvorfor han driter litt i kinofilmens framtid – og Maradona.

VENEZIA: Hvorfor reise tilbake til sin egen fortid for å gjenoppleve et minne som er vondt?

– Jeg tenkte at kanskje en film om det kunne gjøre det mulig for meg å forsone meg med min smerte i livet. Jeg vet ikke helt enda, sier han.

Han sitter og skuler ut mot bølgene og strandlinja noen hundre meter unna, fra en luksuriøs terasse-lounge på hotel Excelcior på den lille øya Lido utafor Venezia, under den årlige filmfestivalen. Alt fremstår mistenkelig normalt – gitt omstendighetene vi er dritt lei av og ikke gidder nevne.

Paolo Sorrentino selv har et sånt kroppspråk som sier han gir blanke faen om du sa det var en bombe under stolen hans. Han bevarer en ekstrem ro der han sitter og røyker på en diger sigar i sakte film. Fingrene som kroker seg rundt den bærer digre ringer.

Han er kanskje mest kjent for mesterverket La Grande Belezza (Den store skjønnheten på norsk) fra 2013, som han mottok en Oscar-statuett for.

Med sin siste film, Netflix-aktuelle The Hand of God, har Sorrentino laget sin mest personlige film hittil i karrieren. En selvbiografisk film, et retrospekt på en serie hendelser i livet hans, og en skjebnesvanger tragedie som skulle prege hans liv, og endre hans kurs. Og veien mot det å bli filmskaper ble formet.

Paolo Sorrentino på settet til The Hand of God. Foto: Gianni Fiorito

Tilbake til barndommen

Vi skal tilbake til 1980-tallets Napoli. Paolo Sorrentinos fødeby skildres som et idyllisk et postkort av sommer-nostalgi. Storfamiliens utflukt i grønne omgivelser med vin-tørste middager, båt og bading, sender The Hand of God sterke konnotasjoner til den også italienske Luca Guadagninos Call me by your name

Hvorfor lage en film om sin ungdom først nå?

– Fordi jeg er gammel, sier han og ler ut en røyksprut.

Hvorfor ikke se fremover? Hva er det som gjør at vi – åpenbart – er så besatt av vår fortid, og oppvekst på film ?

– Da jeg var en gutt, etter min mening… ah, jeg sier det på italiensk, sier han, og slår over:

– Som ung gutt opplever du verden slik du tror den er. Og som voksen bruker du resten av livet på å prøve å finne tilbake til verden slik du så den som barn. 

– Hvordan har reisen tilbake i tid vært?

– Det var ganske hyggelig, fordi jeg kunne gjenoppleve den gode stemningen og gleden jeg kjente på som ung – men også smerten gjennom kroppen, og som jeg har kjent på som en voksen mann. Så det var annerledes fra jeg var gutt. 

– Jeg tenkte at min historie var og er en universell fortelling, men også at det å dele min historie har lettet på smerten jeg har båret på, tenker han høyt.

NetflixStills fra The Hand of God Foto: Netflix

Maradona-effekten

Foruten å være fylt med brystfagre kvinner, snodige karakterer og familiemedlemmer, auditions hos Frederico Fellini, og innom filmsettet til Antonio Capuano, drives store deler av narrativet rundt ryktene om at Diego Maradona skal bli signert for Napoli i 1984.

Videre spiller filmens tittel på fotball-legendens kjente sitat to år senere, under fotball-VM i Mexico, da han var nær ballen med hånda og det ble mål, og han unnskyldte det med at det var «Guds hånd»

Det var like mye «guds hånd» at Paolo Sorrentino unnslapp tragedien og som har preget ham senere – nettopp fordi han måtte se den skjebnesvangre EM-kvartfinalen mot England.

– Maradona, Hvor viktig var han for deg?

– Maradona var en viktig rolle for meg, og som tittelen sier, så reddet han jo egentlig livet mitt. Men han var jo viktig også for Napoli. Han var gudeaktig – også på den måten at han hverken landet med fly eller ankom Napoli, han bare dukket opp i gata, helt plutselig var han der. Han var også en martyr, så han var en virkelig guddommelig figur. 

Paolo Sorrentino ved Stadio Diego Armando Maradona, tidligere kalt Stadio San Paolo. Foto: Gianni Fiorito

– Fremstilt akkurat som de er

Filmens karakterer er basert på flere virkelige personer er fremstilt på eksentrisk vis, der vold i hjemmet, utroskap, latterliggjøring av familiemedlemmer og ekshibisjonistiske tendenser er blant ingrediensene. Men Sorrentino er ikke akkurat bekymra for om noen er fornærma av måten de selv skildres:

– De er fremstilt akkurat som de er.

– Det er en del debatter omkring virkelighetslitteratur og -film litt sånn hele tiden. Det er ikke noe du tenker over…?

– Mange av dem som er portrettert er ikke her lenger. Så de kan ikke klage, sier han på en sånn måte at jeg skjønner at dette gir han også faen i – eventuelt at han kanskje tenker at man skal være glad for at man blir husket og foreviget på film, kanskje.

– Denne filmen er mindre stilisert enn La Grande Belezza. Og så begynner den mer som en familiekomedie, for så å skli over i å bli mye mer preget av alvor og melankoli. Hva var tanken her, og hva har vært viktig for deg, rent stilmessig?

– Den narrative strukturen følger hendelsene i mitt liv kronologisk, slik de foregikk i mitt virkelige liv, og jeg tror denne storyen forlanget en enklere stil. Den skulle reflektere de enkle følelsene som jeg kjente på. Derfor er formen noe som må gå med på historien. Historien dikterer stilen og formen. 

– Apropos film, stil og formater: Hva tenker du om kinofilmens fremtid i strømmeplattformenes og algoritmenes «gullalder», med nye medievaner som forsterkes av denne pandemien alle snakker om ?

– Sorry for at jeg skuffer deg nå, men jeg bryr meg ikke så mye om det.

Han trekker litt på skuldra.

– Jeg er på slutten av karrieren, gliser han.

Siden du sier det: Hva ville du sagt til den unge Paolo, i visshet om at du ville kommet hit du er nå, i dag?

– Jeg ville sagt det som blir sagt i slutten av filmen, at selv om du ikke ser noen fremtid, så er den der alltid, foran deg. 

1 thought on “The Hand of God-regissøren: – Å dele min historie har lettet på smerten jeg har båret på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *