Kelly Reichardts hellige ku

ANMELDELSE: Konsentrasjonen i uttrykket fanger filmens diskusjoner om hva som gjør noe verdifullt og hvilke ting som betyr noe. Slik sier Kelly Reichardts First Cow også noe mer om verdisyn.

Vi er et sted ute i den kaotiske, ugjestmilde bushen i Oregon under gullrushet i 1820. Her finner vi Otis «Cookie» Figowitz (John Magaro) som jobber fra hånd til munn som omreisende kokk for pelsjegere.

Med få midler og lite tilgang på råvarer, utnytter Cookie det lille han har, men med stor dedikasjon til det han driver med, høy arbeidsmoral og oppfinnsomhet, er han på sporet av å finne sin egen nisje. Litt som en gründer, bare på 1800-tallet. Tilfeldigheter gjør det til at han møter på den kinesiske immigranten og rømlingen King-Lu (Orion Lee).

De to utvikler et unikt vennskap de ikke helt hadde forutsett. Begge har samme motivasjon og mål om å skape en ny og bedre fremtid. Viktigere er det at de har ulike egenskaper den andre nytter godt av, og som sammen kan få til store ting – i hvert fall får de selv troa på det.

Plutselig har de en uslåelig forretningsplan: Med melk stjålet fra den første – og eneste – kua i Oregon, har de snart starta en egen bakeri-bedrift ingen andre kan måle seg med.

Foto: Allyson Riggs / A24 Films

Kakene blir en umiddelbar suksess, og troa på at denne gründer-businessen kan bli til noe skikkelig bra virker reell. Men med suksess kan mye som kjent også gå galt, spesielt om man ikke spiller med helt reine kort.

Regissør og manusforfatter Kelly Reichardt har for lengst gjort seg fortjent til en hedersplass i det amerikanske indie-filmlandskapet. Hun er blitt spesialist på å drøfte det enkle livet, mennesket og naturen, gjerne på avsidesliggende steder. Og med en evne til å portrettere ulike personer på en sterk måte, ved å vise hva som står på spill på innsiden av ulike miljøer.

Det er også tilfellet med First Cow, som i likhet med Certain Women (2016), har noe zen-aktig, meditativt, og nesten noe romantisk over seg i den atmosfæriske skildringen av naturen. Den blir som en ramme rundt dramaet.

Appetitten stimuleres ikke bare av filmens kulinariske fokus, men av fotografens observante blikk og sans for detaljer. Og her er detaljene og tilfeldighetene det som blir avgjørende og får handlingen fremover – litt som livet selv.

Reichardts teft for å skape spennende og vakre bilder samler fortellingens mange tilfeldigheter. Konsentrasjonen i uttrykket fanger filmens kloke diskusjoner om hva som gjør noe verdifullt, og hvilke ting som betyr noe. Det er her First Cow også sier noe mer om verdisyn: Hva vi ser på som ressurser, og som har verdifull betydning, og hva vi tar for gitt – det være seg naturressurser, råvarer, eller menneskelige relasjoner.

Og det er gjennom denne evnen til å spiller på universelle følelser og erfaringer, at jeg får en akutt forståelse for hva som står på spill for våre hovedpersoner, og engasjerer meg emosjonelt. Det er slik Reichardt kommenterer aktuell samfunnspolitikk på en subtil måte. Og dét er hennes fortrinn.

1 thought on “Kelly Reichardts hellige ku

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *