Itonje Søimer Guttormsen om Butterfly til TBA: – Spennende å gå inn gjennom fordommene
INTERVJU: Gran Canaria har mer å by på enn bare sol, strender og Bamseklubben, ifølge den nye filmen til Itonje Søimer Guttormsen.
FILMFESTIVALEN I ROTTERDAM: – Egentlig synes jeg konseptet er litt grotesk. Det er jo en form for kolonialisme.
Regissør Itonje Søimer Guttormsen snakker om hordene av nordmenn som inntar Kanariøyene hvert år, og søker tilflukt i varmen vi mangler her hjemme.
– Samtidig er det jo mange lokale som har fått mye bedre levekår som følge av turismen – det er et komplekst fenomen, poengterer hun.
Vi møter den norske regissøren sammen med skuespiller Helene Bjørneby i Rotterdam, der hennes andre spillefilm, Butterfly, med Oscar-nominerte Renate Reinsve i en av to hovedroller, akkurat har hatt sin verdenspremiere.
Filmen har høstet gode kritikker fra utenlandske medier, som Screen Daily og Variety.
Butterfly utspiller seg nesten utelukkende på den spanske ferieøya.
En annen verden bak fasaden
– Jeg fikk aldri dra slike steder da jeg vokste opp, men jeg hørte mange historier. Det virket så eksotisk, og jeg ble veldig fascinert, forteller Guttormsen.
Ut fra denne fascinasjonen vokste en film-idé, rett etter at hun gikk ut av Den norske filmskolen i 2008.
I 2021 debuterte Guttormsen med langfilmen Gritt, basert på hennes egen kortfilm Retrett fra 2017. Og med skuespiller Birgitte Larsen i den samme hovedrollen som en ung kvinne i personlig og kunstnerisk krise.
Nå er det en annen type krise som står for tur.
– Jeg har egentlig jobbet kontinuerlig med Butterfly eller Gritt helt siden jeg gikk ut av filmskolen. Så nå føles det som at jeg er ferdig med de to barna mine, og skal tenke meg skikkelig om for å finne ut hva som blir det neste.
I løpet av den lange utviklingsprosessen, dro Guttormsen mange ganger ned til «Granka».
Den første gangen bodde hun på et av de typiske hotellene og møtte det norske samfunnet der. Så fikk hun nyss om at det fantes en annen verden bak fasaden som reisebyråene så omhyggelig bygger opp.
Da Guttormsen returnerte under COVID, fikk hun virkelig øynene opp for hva øya har å tilby. Selv beskriver hun det hele som «en magisk reise».
Et søsterskap i oppløsning
Butterfly handler om to norske søstre som vokste opp på Gran Canaria, men som for lengst har flyttet vekk derfra.
Når moren deres går bort under uoppklarte omstendigheter, blir Diana (Helene Bjørneby) og Lily (Renate Reinsve) nødt til å returnere for å nøste opp i trådene hun etterlot seg.
Filmen er ikke basert på egne opplevelser, men Guttormsen har brukt egen oppvekst og relasjon med søsteren som inspirasjon.
Regissøren forteller at hennes egen barndom var alt annet enn A4, men at de har reagert vidt forskjellig på den.
– Det var her inspirasjonen kom fra; to søstre som har diametralt motstående reaksjoner til en delt, merkverdig oppvekst. Det sagt: Jeg og min søster er på ingen måte like Diana og Lily, og våre foreldre er veldig annerledes enn Vera, poengterer hun.
– Men jeg lar meg fascinere av kraften i søskenrelasjonen; hvor avgjørende og innflytelsesrik den kan være.
Diana og Lily har bare kjennskap til den «norske» delen av øya, disse resorthotellene med basseng et steinkast fra stranda hvor moren Vera jobbet.
De har levd i kulissene, og avslørt tomheten som ligger bak.
– Vera ville bare ha et friere liv i sola, og brukte sitt eget utseende som valuta – det var dette som brant henne ut etter hvert, forteller Guttormsen.
– Til slutt ble hun enda et produkt av turismens skyggeside.
Men i løpet av tiden som har gått uten kontakt, har Vera, spilt av tidligere Playboy-modell Lillian Müller, tatt drastiske grep for å overvinne alkoholismen som har skyggelat Diana og Lilys barndom.
Vera har fått kontakt med et spiritualistisk miljø i de øde fjellene, og startet et nytt liv som «The Butterfly Woman».
Målet er å opprette et holistisk healing-tilbud for kvinner i området, så de kan finne seg selv på samme måte som hun har gjort.
Å utfordre det forutinntatte
– Jeg synes det var spennende å gå inn gjennom fordommene, forteller Guttormsen.
Hun referer både til fordommene som nordmenn har om Gran Canaria, men også den forutinntatte linsen som Diana og Lily ser alle morens handlinger gjennom.
– Vi ser alt gjennom deres øyne, som tolker alt som enda et tegn på morens udugelighet, sier regissøren.
– Men det er kun ved å snu på disse fordommene at Diana og Lily virkelig kan forstå sin mor, seg selv, og hverandre.
Selv om søstrene har blitt vidt forskjellige mennesker, er de begge tydelig såret som følge av den ustabile barndommen og tapet av moren.
Familien er fragmentert, men det finnes håp i oppvåkningen som Vera har hatt i møte med urkraften som ligger i de fortryllende fjellene: De-armoring, ancestral dancing og en dyp kontakt med formødrene sine er nøkkelpunkter i reisen som Diana og Lily må gjennom – hvis de klarer å overgi seg til den.
– Det moren holdt på med var kanskje ikke helt stabilt, men hvis man går tettere på og tar det på alvor, så ser man tydelig at det ikke bare er visvas, sier Guttormsen.
Med virkelighet som utgangspunkt
Rollegalleriet som søstrene møter på, er i stor grad basert på mennesker og miljøer som Guttormsen selv møtte på reise til Gran Canaria – en metode som også preget debutfilmen Gritt.
– Det var veldig befriende å jobbe på den måten, så det var ingen tvil om at jeg ville beholde samme tilnærming til denne historien. Jeg møtte en del motstand på det underveis, men det var ikke noe poeng i å lage denne filmen hvis jeg ikke kunne involvere de menneskene jeg møtte på veien, forteller Guttormsen.
Hun trekker særlig frem ett møte som satte spor: En gang hun kjørte til enden av veien inne i fjellene, og møtte en dansk arkitekt på en bitteliten café.
– Han tok meg med på befaring i området, og plutselig kom en barbeint dame ut av fjellene – danseren som etter hvert ble en karakter i filmen.
– Det tok fem minutter fra vi møttes til vi alle stod der og skrek et primalskrik som hun lærte oss.
Konstruksjon og rekonstruksjon
Det bød på noen utfordringer å bruke ekte mennesker i rollene som seg selv, men Guttormsen peker på én ting som var avgjørende for å få det til å fungere: tid.
– Det viktigste var å opparbeide en tillit, og la dem bli trygge nok til å uttrykke noe ektefølt foran kamera. Så vi tilbrakte veldig mye tid sammen for å oppnå dette.
Hun var også opptatt av å finne en balanse mellom konstruerte og autentiske scener.
– Jeg skrev om andre halvdel av manuset basert på de opplevelsene jeg hadde, men viste ikke dette manuset til de som spilte seg selv – jeg ville la dem skape situasjoner selv.
Av karakterene som Lily og Diana møter i andre halvdel er det kun én som ikke spiller «seg selv», og det er ikke hvem som helst: Gritt (Birgitte Larsen) dukker plutselig opp på nytt.
– Jeg synes det er veldig gøy med sånne overlappende universer, og Gritt føltes som en slags lykkebringende talisman jeg kunne ta med meg videre, sier Guttormsen.
Det virker heller ikke som at dette er siste gang vi får se Birgitte Larsen gestalte denne karakteren.
– Historien hennes er ikke ferdig – jeg må bare leve den selv først.
Butterfly får norsk kinopremiere 4. september 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: