Altfor grisk og for lite fisk hos Fiskekompaniet
Det dekkede bord skriver om Fiskekompaniet i Tromsø i sin siste spalte.
ANMELDELSE: Fiskekompaniet, som pleide å være en av landets beste fiskerestauranter, er blitt en sjarmløs turistfelle.
TROMSØ: Den første gangen vi banker på døren hos Fiskekompaniet får vi beskjed om at det er fullt, selv om mange ledige border synes.
Den ansatte har et flir om munnen som antyder at han synes det er komisk at vi i det hele tatt spør om å få sette oss ned uten en reservasjon til lunsj.
I lokalet skimter vi nesten et så å si kinesisk klientell, og vi håper at disse velstående gjestene får nyte det beste Tromsø kan by på, før vi med buet nakke må forlate lokalet og ta sjansen hos konkurrenten. Det var mange ledige bord der, men «de bruker vi ikke akkurat nå».
Vi blir ikke altfor nedstemte av den grunn og returnerer neste dag, denne gangen med formalitetene i orden.
Vi er heldige og får et bord ved vinduet, der vi kan nyte utsikten mot kaia. Dette begynner bra!
Perle før pandemien
Før pandemien var Fiskekompaniet en perle og blant landets fremste fiskerestauranter.
I januar spiste man skrei med mølje og tradisjonelt tilbehør og Lyngenreker her, og porsjonene var rause – i stil til den nokså stivfrosne prisen.
Alt er litt dyrere nordpå, fra halvlitere med blodpilsen Mack til skalldyr, men det pleide å være et slags gebyr man innfant seg med å betale for å få tilgang til regionens edle råvarer.
Nå har det imidlertid gått helt over styr.
Etter pandemiens herjinger og et voldsomt innrykk av nyrike kinesiske turister som drar til Tromsø i håp om å få se nordlyset danse over himmelen, har etablissementer som pleide å være pålitelige blitt turistfeller og klappet sammen.
For Fiskekompaniet sin del skjedde dette raskt; allerede i 2021 ble denne institusjonen til dels ødelagt ved å innbille seg at de var såkalt «fine dining».
Den gangen forklarte en svensk sjefskokk at det var nødvendig å drive mer forutsigbart for å unngå matsvinn. En edel tanke!
Nå kunne vi forsikret ham om at porsjonene er så små at risikoen for matsvinn er lik null.
Dette er bærekraftig, men det er altså kunden som må bære tyngden av alle nedskjæringene.
Tvungen set-meny
Fiskekompaniet er langt ifra den eneste over middels nordiske restauranten som har henfalt til trenden å tvinge middagsgjestene til å forplikte seg til en set-meny i stedet for å kunne velge à la carte.
Fire retter koster 895 kroner, og for seks skal de ha 1195.
Denne kostbare opplevelsen har vi unnet oss to ganger tidligere, og det var en klisjéfull forestilling med alt man kunne forvente av brunet smør og skum et cetera – og altfor salt.
Følelsen vi satt igjen med var en restaurant som trodde den var på Michelin-nivå, men som bare glimtvis var i nærheten av å prestere på et slikt nivå.
Derfor bestemte vi oss for å gi lunsjen en sjanse denne gangen, for i dette tidsrommet kan man stadig vekk spise Lyngenreker og peke ut den fiskeretten som frister mest.
Brødgebyr og deletillegg
De forjettede rekene (295,-) kommer først, og serveres med en ypperlig dillmajones og velsmakende surdeigsbrød.
Rekene er få og kokt med så mye salt at majonesen omtrent fungerer som raita ved siden av indisk mat med vindaloo-styrke. En av måkene langs brygga ville fått hjertestans av å måke i seg disse!
Brødet er imidlertid så deilig at vi spør om litt ekstra, for så å få beskjed om at dette vil medføre et gebyr på 68 kroner. Det er ikke så generøst, synes vi, og står over.
Vi vurderer en mellomrett på deling, men får beskjed om at det tilkommer et deletillegg på 38 kroner per person.
Kvelden i forveien kom vi i prat med en servitør på en annen restaurant som på ufint vis klagde på kinesernes spisestil, altså «family style», fordi den i sum skaper lavere inntjening og «mer søl».
For ordens skyld går det ut på at kinesiske gjester foretrekker å bestille et utvalg retter og dele på disse – og slik få muligheten til å smake på flere ting – i stedet for å bestille noe hver for seg, noe som er helt vanlig skikk i store deler av verden – inkludert USA, Japan og Spania.
Hos Fiskekompaniet blir man nå straffet for denne helt naturlige preferansen, og vi blir såpass indignerte at vi står over og flakser direkte over til hovedretten.
Drømmen om gammel skrei
Vi går for ishavsrøye (385,-) med hollandaise og sesongens grønnsaker.
Noen oppskårede beter og ertespirer ligger over den vesle fiskefileten, som hviler på en spinkel seng bestående av to stekte poteter.
Fire klatter med en fluffy hollandaise skaper en slags komposisjon på tallerkenen, men mengden saus er faktisk for stor målt opp mot hovedingrediensen.
Ikke noe å klage over hvis hollandaisen var skikkelig god, men den har for mye sitron i seg og får en emmen ettersmak.
Ishavsrøyen er perfekt tilberedt, det skal sies.
Servicen er funksjonell, ikke noe utenomsnakk. Lokalet er overbelyst og upersonlig. Litt som en time hos tannlegen der begge parter bare venter på regningen.
Vi mister lysten til å bestille dessert (185,-), selv om søtsuget er der og vel så det.
Sju hundre kroner for de oversalte rekene og hovedretten er i overkant, så vi vil ikke legge igjen mer penger enn nødvendig.
Kanskje burde vi bestilt østers her, de er sikkert herlige, men sytti-åtti kroner per slurp blir simpelthen for meget. Tre hummerklør til 425 kroner var heller ikke noe vi tok oss råd til i denne omgang.
Vi drømmer oss tilbake til skreien man engang fikk servert i disse påtatt stilige lokalene og gir kun tre koteletter i denne omgang.
Koteletter:
Fiskekompaniet, Tromsø
Herr Kotelett har sin egen kotelettskala fra 1 til 5.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: