Donkey Kong Bananza: Frihet på boks
Donkey Kong Bananza. Bilde: Nintendo
ANMELDELSE/ ESSAY: Kan en figur bli fri fra firmaets lenker, og bare blomstre? Ja, viser Donkey Kong Bananza. Men hvis du betaler ekstra kan du bli fanget i et kapitalistisk mareritt.
*Se karakterer nederst i saken *
Når Donkey Kong Bananza starter i 2025, er alt svart.
Vi knuser oss gjennom en steinhard vegg som sprekker opp og splintrer i et drønn.
Hvem der? En fleipete apekatt.
Altså ikke den stoiske apen vi kjenner, men en rebootet Donkey Kong (DK) med ny look og et hjertelig lynne, slengende med tunga, klar for et nytt liv.
Det hele begynner med at DK reiser til Ingot-øya i et gullrush for å finne krystaller av banandium. Men kun for the love of the game: DK vil mumse i seg stoffet.
De andre apene har mørkere ambisjoner, som vår nye skurk, CEO for gruveselskapet VoidCo.
Void Kong vil ekstrahere så mye verdier som mulig, mens han graver seg gjennom jordskorpen med en nådeløs maksimering som etterlater verden rasert, og ansatte hopper av.
Han ser seg derfor nødt til å hjernevaske nye ansatte for å holde dem i sjakk. Alt skal endevendes i en jordisk razzia for å finne ubrukt kapital.
Ubrukt kapital
Det mange rebooter handler om, er å ikke la ressurser gå til spille.
Hele underholdningsbransjen behandler IP som en gullgruve. Eier vi noen underutnyttete figurer? Det er en suksessoppskrift som kan gå galt.
I nyere tid har mange reboots blitt skrinlagt etter flere års produksjon, som Hakke Hakkespett (med øko-bevisst vinkel), en røff og dyster reboot av Powerpuff Girls, en helaftens film med det rapey stinkdyret Pepé Le Pew, og en rettsdrama-spillefilm om Per Ulv & Bippe Stankelbein.
Flere av disse eksemplene var stuck i nesten ti år med reboot hell, men Per Ulv sin juss-film kommer neste år.
Her hjemme byr de neste to månedene på reboots som Sjøormen Ruffen, Musevisa som langfilm, Flåklypa drar til Paris og Egypt, med flere.
Statistikken over norske barnefilmer de siste ti årene viser at 80 prosent er reboots og oppfølgere.
Egenarten rebootes for det meste vekk, og erstattes av ultra-formulaisk blockbuster à la «Pixar kjøpt på Nille».
Med andre ord: Figuren er bare et brand som utnyttes for sin gjenkjennelighet.
Men hvis vi ikke utnytter figurer, er det bare brands igjen, og da påtvinges vi satanistiske kunstverk som et 10-episoders drama om tilblivelsen av Spotify eller Netflix-spillefilm om brødrister-kjeksen Pop Tarts sin origin story.
Slike nedrige kulturevents er one-offs, men en figur og dens univers er evig.
Er dette takken?
I Bananza er det som om Donkey Kong bryter seg ut fra sin eiers lenker, og jeg vil oppfordre leseren til å innta et overtroisk standpunkt om at fiktive figurer faktisk har et eget liv… slik en idé kan få sitt eget liv, som en meme som løper løpsk.
Figurene er ekte for oss. De gjør ting. De har karisma.
Og ingen fortjener en ærefull reboot mer enn Donkey Kong, spør du meg.
Gorillaen har blitt stemoderlig behandlet av sin eier i årevis, ironisk nok, siden det aller første som skjer i det aller første Donkey Kong (som kom i 1981), er at DK klikker etter å ha blitt dårlig behandlet av sin eier, Mario!
DK burde blitt en gallionsfigur på skuta etter å ha reddet Nintendo for 44 år siden, da Nintendo var et 91 år gammelt firma på randen av konkurs.
Det er DK sin fortjeneste at Nintendo nå er Japans aller største firma, med Oljefondet som vrang eier.
Vi må gi den støvete historie-kassetten en blowjob for å forstå.
La slackeren redde oss
Donkey Kong begynte som en bipolar bønn:
På den ene siden kynisk, corporate og desperat – og på den andre siden oppriktig, med et ungt kunstnersinn.
Året var 1980.
Nintendo var fortvilet over dyre plastpriser som følge av oljekrisen, og satset på å forlate den fysiske lekeverdenen til fordel for den digitale, som de foreløpig ikke mestret.
Men etter å ha satset alt på et arkadespill markedet hadde sagt tydelig nei til (Radar Scope), var de nær konkurs.
I den ferske USA-avdelingen fikk direktør Minoru Arakawa en mildt suicidalt stressreaksjon når svigerfar og Nintendo-sjef Hiroshi «The Don» Yamauchi kjølig hvisket ham i røret om skammen han hadde påført familiebedriften.
Vinden måtte snu kjapt!
I et varelager utenfor Seattle stod nå 2000 uønskede arkadekabinetter og støvet ned, og racket opp husleie.
Arakawa måtte seremonielt bønnfalle hushaien Mario Segale om å la Nintendo krite varehuset noen måneder til (han sa greit).
Løsningen: De ubrukelige Radar Scope-maskinene måtte fysisk rebootes om til en hit som USA ville ha. Hele dynastiet sto på spill.
Derfor er det komisk at ansvaret falt på den nyansatte tegneren og banjo-spillende slackeren Shigeru Miyamoto, som aldri hadde laget et eneste spill før.
Shiggy foreslo at den raskeste veien til suksess var å lene seg på en kjent figur som Skipper’n.
Han satte i gang med design, grafikk og musikk til spillet Popeye’s Beer Barrel Attack Game.
Han så for seg et komi-romantisk trekantdrama der Skipper’n skulle redde Olivia fra rivalen – og med moderne briller, voldtektsmannen – Brutus.
Men Nintendo fikk ikke lisens til å bruke Skipper’n. Brutus ble gjort om til en gorilla.
Miyamoto følte det var den sterkeste figuren, og at tittelen og det visuelle materialet derfor burde fokusere på gorillaen.
Da spillet krysset Stillehavet, begynte grimasene:«Donkey Kong??? Unnskyld, men hva faen betyr det?»
Arakawa hatet navnet og ville forandre det.
Og ingen innfødte yankees på varelageret var enige med Miyamotos ordbok-forklaring, nemlig at «donkey» også kan bety lat, sta eller dum.
Dette er ikke en mye brukt definisjon, men kanskje han slo det opp i ordboken til Gordon Ramsay?
You fucking donkey
DK ble en verdenssensasjon som brakte Nintendo hundrevis av millioner, og spillets betydning og innflytelse kan ikke overvurderes.
Donkey Kong oppfant plattformspill-sjangeren, og en av de første med lore, et plott, og cut scenes. Med andre ord, det første eksempelet på det etter hvert mye misbrukte hype-argumentet «Det er som å spille en tegnefilm».
Plott: Snekkeren «Jumpman» mishandlet apen sin, som stakk av med dama hans som hevn.
Universal luktet gull og saksøkte. De hevdet de eide DK, siden han i bunn og grunn var deres eiendom, King Kong (1933): En gorilla som klatrer oppover urban infrastruktur med en babe i knyttneven.
Keep my wife’s name out your fucking mouth
Nintendos advokat oppdaget at Universal i en tidligere rettssak selv hadde argumentert for at King Kong var offentlig eiendom, fritt vilt til bruk. Altså hadde de handlet i vond tro. Dommen var klar: Donkey Kong er Nintendos eiendom, helt fram til 2051.
Advokaten John Kirby ble æret ved å få en figur oppkalt etter seg: Kirby. (Han fikk også enerett til å bruke navnet Donkey Kong på seilbåter).
Saken avdekket at de andre navnene Nintendo vurderte for DK var «Kong Holiday» og «Kong Dong».
For å ære Mario Segale, lager-landlorden som hadde vist Nintendo nåde, ble protagonisten «Jumpman» (oppkalt etter Walkman) nå døpt om til Mario.
Og Marios kidnappede kjæreste, Pauline, ble oppkalt etter lagersjefens kone.
Men viktigst av alt, Donkey Kong var nå et kjent navn!
Faktisk var DK (ved siden av ferske Pac-Man) den aller første stjernen i spillverdenen.
Straff apen
I oppfølgeren DK Junior (1982) spiller man som DKs sønn. Målet er befri en innburet DK fra Mario – nå en rendyrket sadistisk skurk, med pisk.
I Donkey Kong 3 (1983) spiller man plutselig som gartneren Stanley, som må spraye Donkey Kong i rumpa med insektsdreper, til DK rykker unna og får hodet inn i et vepsebol. Igjen og igjen.
Allerede her ser vi at Nintendo ikke vet hva de driver med.
Samme året ga de Sega lisens til å lage et spill der DK var parkeringsvakt, men det så aldri dagens lys.
Donkey Kong fikk snart den monumentale spinoffen Super Mario Bros (1985), der Donkey var utelatt. Begrepet «Mario killer» ble snart kjent i bransjen som en ny plattformspill-utfordrer som kunne dunke Mario av tronen. Men det skjedde aldri.
Donkey Kong forsvant i nesten 10 år.
Rare varer for en ny tid
I en låve på den engelske landsbygda, begynner utviklerne Rareware på en reboot, etter å ha fått grønt lys til å gjenoppfinne apen som en tidsriktig, uanfektet bad boy.
Det heter Donkey Kong Country, kommer ut i 1994, og blir raskt en av 90-tallets største spillsuksesser.
DK har nå blitt pensjonist og byttet navn til Cranky Kong. Han sveiver en lirekasse i spillets intro, før barnebarnet Donkey Kong (den tredje) hopper ned fra taket med en ghettoblaster.
Han sparker sin bestefar i nakken, som hevner seg med å kaste en oljetønne som sprenger i en Die Hard-eksplosjon. Før vi så blir introdusert for den caps-kledde nevøen Diddy og de begynner å freake off til tunge beats.
Med sitt sagnomsuste soundtrack har Donkey Kong Country blitt samplet av Drake, Childish Gambino, Fetty Wap, Yung Lean og FKA Twigs.
Merk at ingen av disse samplesene er klarert av Nintendo, så ikke snitch, for Nintendo er en eiesyk gjeng som verner manisk om sitt!
(Foreldet fotnote: Donkey Kong (1981) startet med en ulisensiert sample fra Dragnet-vignetten, som også ble ulisensiert samplet på slutten av hver Brødrene Dal-episode.)
Diddy er hovedpersonen i oppfølgeren Donkey Kong Country 2 (1995), med kjæresten Dixie på slep. DK selv er buret inne, igjen. Og i neste oppfølger (1996) er også Diddy buret inne (fortjent), mens Dixie og hennes nevø er stjernene.
Hva skjedde med den faktiske stjernen?
På 15 år hadde karakteren Donkey Kong nå kun vært spillbar i ett eneste spill.
Løsningen ble det oppsvulmede Donkey Kong 64 (1999), symbolet på britiske Rarewares keiserlige kollaps.
På flyttelasset fra et rustikt gårdsbruk til nye, jappete lokaler gikk Rare over natten fra å være verdens beste studio til å suge litt. Nintendo så skriften på veggen og lot Rareware bli kjøpt av Microsoft (som feilaktig trodde de fikk med DK på kjøpet).
Fra den dagen var Donkey Kong en «død mann rider,» for japanerne klarte ikke helt å forstå hvordan britene hadde pustet liv i apen.
Han manglet nå en viss karisma. Selv om Rare hadde spesifisert at han skulle ha det?
DK fortsatte med et litt rart og skummelt oppsyn, slik bare en uoppdatert maskot kan.
Så hvordan lage Donkey Kong etter Rareware sin Brexit?
Nintendo tenkte seg om og lagde et Guitar Hero med bongo-trommer.
Donkey Konga. «Hell yeah, that’ll show em».
Bongoene ble en moderat suksess, og My Chemical Romance og Evanescence stilte fulltallige opp på fotoshoots med bongoene.
En fan av Amy Winehouse ringte på døra og fikk henne til å signere bongoene og Donkey Konga 3 med en rød Sharpie, mens en paparazzi knipset.
Samtidig trakk Eminem seg vekk fra rampelyset i flere år og satt hjemme i kjelleren høy på reseptbelagte midler og spilte sin originale Donkey Kong-arkademaskin i tusenvis av timer, dagevis i strekk.
Hans high score på 465,000 havnet på den globale topp 30 i 2010, god nok til å konkurrere med den tidligere verdensmesteren Steve Wiebe fra dokumentaren King of Kong.
Samme år fikk Nintendo patentkontor-innvilget gateuttrykket «It’s on like Donkey Kong»™ (funnet opp av Ice Cube i 1992)… og ingen vil noensinne putte de opphavsrettighetsbeskyttede ordene i sin munn igjen.
Vi nærmer oss samtiden.
For etter bongospillene, pimpet Nintendo igjen ut apen til Vesten, nærmere bestemt Texas, der de presist titulerte Retro Studios, skapte de pinlig titulerte Donkey Kong Country Returns (2010) og Donkey Kong Country Tropical Freeze (2014).
Sistnevnte var av høy kvalitet, men begge er tilbakeskuende affærer med en sjelløs estetikk som minner om mobilspill.
Og etter det har Donkey Kong nå ligget brakk i 11 år.
Og her er vi nå:
Donkey Kong Bananza (2025) setter seg det hårete målet om å omsider gjøre alt rett.
Kort sagt:
Vi spikrer det
Nailingen utføres av EPD Tokyo, teamet bak Mario Galaxy, Odyssey og 3D World, og hvis spilldebut var bongo-styrte DK Jungle Beat (2004). Etter min mening verdens aller mest kompetente software-utviklere.
Det EPD Tokyo skjønte allerede i 2004, som alle andre har misset, var at Donkey Kong sin essens var enkel:
En trampende brutalist med et goofy glis. Nå i 2025 med en dæsj Looney Tunes-slapstick og Nickelodeon-optimisme.
Ja, Donkey har hatt en lang, vond reise. Men ingenting av det betyr noe nå.
For i Bananza er ikke DK noen maskot som skal forvalte noen arv. Dette verkets kjerne er ikke gjenoppliving av franchise, men ren «monkey business». Alt i Donkey Kong Bananza handler om å knuse. Og glise.
The Last of Us part III
Vi får en kompanjong på ryggen i Donkey Kong Bananza, og jammen er det ikke Mario sin eks, Pauline, som han måtte redde ut fra apens never i 1981.
Bare at nå er Pauline 13 år gammel? Og det er DK og Pauline sitt første møte? De blir snart bestevenner.
Ok, jeg må faktisk tenke litt …
Betyr dette at Donkey på 80-tallet ikke kidnappet Marios kjæreste Pauline som ren hevn for dyreplageri, men som et uttrykk for et dypt vennskap… fra ungdommen?
Ja. DK og Pauline er som bestevennene Tupac og Jada – Mario er Will Smith.
Takahashi, regissøren av Bananza, forklarer alderen til IGN:
«Ja, hvorfor Pauline er 13 år…? Det er noe vi ønsker at spillerne skal gruble over og finne ut selv underveis.»
Min personlige forklaring er at Nintendo slenger seg på «Sad dad»-sjangeren som har vært en mainstay i gamer-mannosfæren det siste tiåret:
En stoisk, mutt og følelsesmessig skadet mann tar vare på en blåøyd, peppy tween i felles dannelsesreise. (Se: Last of Us, God of War, Death Stranding)
Den gråhårede Cranky Kong (til høyre) er også med, det vil si den originale DK som kidnappet Pauline.
Kanskje tidslinjen går opp hvis vi baserer oss på denne herlige plansjen der virkeligheten forgrener seg ut i en trippel banansplitt?
Nei, som reboot i 2025 er det korte svaret «hvem bryr seg, så lenge vi koser oss».
Pauline vil bli en stjerne, og ved å sitte på DK sin rygg og observere hans elegante brutalitet, finner hun selvtillit i å være alliert med apens kraft. Så tør hun å synge, stå på en scene. Og rope heia fra aperyggen mens DK slår neven gjennom et fjell.
Snart merker jeg det – jeg har blitt forandret selv.
Apetitt for destruksjon
DK Bananza redefinerer plattformsjangeren, ikke som en bane du skal manøvrere, men som et landskap du kan besette, innta og dominere på en måte du knapt tenker over.
Hele landskapet kan knuses: Resultatet er at landskapet ikke blir utenfor deg selv, du er både inne i landskapet og du ER landskapet.
DK har 3 knapper for å dælje og grave i 3 ulike retninger. Skulderknappene trommer på brystkassen og forvandler ham til en muskuløs sebra eller struts som varer i et tidsbegrenset nu-rave rush, i det originale arkadespillets biseksuelle lys.
Like horisontalt som vertikalt
I kombinasjon med knusing, er evnen til å fyke oppover fjellet med klatrelabbene dypt berikende:
Når en større åpen flate nærmer seg, river jeg av en stor bolk fra bjerget og spinner den som en snurrebass, hopper på den roterende steinen og surfer bortover i stor fart, hopper av, slenger steinen mot et berg så den setter seg fast, stikker ut, og kan brukes som et trappetrinn mot toppen.
Jeg slår kråke utfor fjelltoppen, til et smadrestup, dypt gjennom jordskorpen, under jorda, så opp igjen på en ny topp.
Når man plusser hundrevis av slike opplevelser sammen, får man en pleiende blanding av raseringsterapi og forfriskende topptur.
Veien blir til mens du smadrer
Som Japans «rage rooms» lar deg knuse vaser med balltrær og ta regningen etterpå (en minibar for undertrykt aggresjon) har du her verken tidsbegrensninger, regning eller raseri.
Det er mer snakk om umiddelbar omsetning av energi.
At det er virtuelt, veies opp i det sanselige – summen av klirr, smell og splintring er rene foley-himmelen.
DK Bananza er en anledning til å bonde med følelsen av destruksjon og personlig reboot i form av en fullstendig florlett, underholdende ferie.
Det legger seg i kropp og sinn som en anvendelig, overførbar erfaring.
Det er anerkjennelsen av ødeleggelse som en mektig urkraft.
Alt er ikke bare jeg-går-rett-på: Mot slutten av spillet blir banene mindre porøse, grunnvannet giftig myr eller isvann, og veggene fylt med magma.
Å druse løs her kan bety den sikre død, så brutalistisk mayhem må vike for presise bokseslag. Men veien dit føles like lett som å holde et kosedyr i hånden og bevege seg gjennom leiligheten din.
Hvordan kan det ende så godt?
Helheten er så sofistikert enkel at du kan tro det er primitivt, random, hvordan det hele har falt på plass. Som en smårollings impuls til å velte et tårn av klosser, pur og ustanselig.
Hele spillets skikkelse tar form rundt kjernen: Spillets natur ER selvtillit, kompromissløs standhaftighet. Det er et gorillaspill all the way.
DK reddes fra sin egen fortelling som neglisjert stjerne. Ingenting er tapt, og alle corporate valg som har blitt tatt, tjener herligheten: Et kunstverk av kjærlig gøy som tillater deg kjenne på hvor flink du er til å bryte ut, knuse det gamle, ved å gjøre det igjen og igjen.
Ta med deg kvaliteter fra et langt liv, og utslett fordums cringe med rå kraft.
Hvis verdens dyktigste lille spillutvikler-team kan gjøre det, ja, så kan vel store du?
Kongen er tilbake.
Karakter:
10 / 10
Donkey Kong Bananza, Switch 2
MEN VENT NÅ LITT.
To måneder etter releasen, slipper Nintendo nå en ekstra-del: Donkey Kong Bananza: Emerald Rush.
Nintendo har tidligere skjemt bort sine toppspill med et rikholdig post-game, men i dette tilfellet har epilogen blitt slicet vekk, for nå å selges separat.
Et tillegg på 230 kr for et kapittel som var ferdigstilt før spillet ble sluppet, oppleves som en grisk move når butikkprisen på Donkey Kong Bananza allerede er 1000 kroner.
Og hva handler spillet om?
DK jobber med å utvinne smaragder på barndomsøya si… for å gjøre spillets skurk enda rikere. Huh?
Vi har nettopp vunnet over ham, og nå er vi slaver?
Attpåtil er det Pauline som backstabber meg, og selger ut vår team spirit?
Annonseringen har undertoner av kapitalistisk sadomasochisme:
Trodde apen skulle skrive Shakespeare
Der hovedspillet var en invitasjon til å meditere over kraften i å dundre seg gjennom det som eksisterer, på vei mot noe nytt, handler Emerald Rush + DK Isle altså om å ødelegge sin hjem-øy for å utvinne edelstener til en sosiopatisk CEO. Og that’s it.
For å komme meg ut av dette, trenger jeg så mange smaragder at jeg neppe kommer til å klare å runde det. Historien slutter her.
Jeg prøver å hoppe utfor stupet, men spillet stopper meg, og VoiceOveren til CEOen hyler sadistisk «No diving away from the job!»
Vi er nå i en verden der Nintendo tar 1290 kr for et spill som avsluttes med en simulering av å jobbe på sweatshop med selvmordsnett utenfor vinduene.
Men jeg er avhengig. Der hovedspillet lot meg ta alt i eget tempo, går nå alt på klokka, og det er et narkomant sug i gameplayet som minner om koffeinert doomscrolling: Tilfredsstillende, tomt, suggerende – jeg må ha mer, jeg har ikke fått nok.
Remember this, you piece of shit?
«Headlineren» i tittelen DK Island + Emerald Rush er altså DK sin hjemøy fra 90-tallet, men det er et tomt sted uten noen bananer å finne, ingen gjøremål, du har betalt inngangsbilletten for å gå rundt i ditt gamle nabolag.
Du får kun stille ut premiene du får fra dagjobben, utstoppede figurer av karakterer fra gamle spill.
Se for deg at du slegger deg gjennom din hjem-øy… og den eneste lønnen du får, er å kunne sette opp livløse statuer av alle du har kjent?
Denne hule stemningen er så nær 2025 som Donkey Kong kan komme.
Bananza er fortsatt et enestående spill, men knuser min overtroiske tese om at en figur kan ha en egenrådighet:
Apens vilje er nå underordnet både en manisk CEO og en 13 år gammel jente som sitter på ryggen hans og beordrer ham til å utvinne mer ressurser.
En gang ble Donkey Kong unnfanget som et desperat forsøk på profitt. Og selv når han her gjenfødes, må han gå med på hva enn sjefen sier.
Karakter:
(Nedjustert etter bittersøt erkjennelse av hvordan verden fungerer:)
9.6 / 10
Donkey Kong Bananza: DK Island + Emerald Rush, Switch 2
Ute nå
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: