Christy: Sosialrealisme med uventet feelgood
Den ferske skuespilleren Danny Power er Christy. Foto: Arthaus
ANMELDELSE: Der Christy tillater seg å drømme, fremkalles hjertevarme idet filmen insisterer på lokalmiljøets potensielle kraft. Også for rotløs ungdom.
Husker du den der TV2-reklamen som skapte baluba for nesten ett år siden, for å blant annet gjøre narr av britisk sosialrealisme, da kanalen selv mente at den kunne tilby «mer av det du egentlig vil se»?
Jeg skulle likt å vite hva TV2-reklamefolka mener om denne sosialerealismen, for Christy åpnet ikke bare ungdomsprogrammet Generation Plus14 på filmfestivalen i Berlin tidligere i år, men den ble publikumsfavoritt og stakk av med sideseksjonens hovedjurypris.
Betyr det at det likevel er en sånn film «vi egentlig vil se»?
Det er høyst forståelig at man lar seg sjarmere av dette lavmælte dramaet.
I filmens hjerte finner vi det ferske skuespillertalentet Danny Power.
Regissør Brendan Canty oppdaget ham til kortfilmen med samme navn fra 2019.
Den irske fotografen og filmskaperen har markert seg som en av de mest spennende og produktive irske regissørene de siste åra.
Hans evne til å fremkalle stemningsfulle scener forklarer også hans bakgrunn som musikkvideo-regissør. Han har blant annet stått bak musikvideoen til Hoziers Take Me To Church, som ga ham to MTV Video music awards-nominasjoner. Han har også gjort samt reklamefilmer for Budweiser, Sky Sports og Adidas. (Ble reklamefolka til TV2 plutselig litt mer nysgjerrige nå?)
I Cantys debutkortfilm, For You fra 2017, finner vi dessuten en fersk Barry Keoghan i en av to hovedroller.
Dette er også sosialrealisme, om ei arbeiderklasse-jente som må deale med en alkoholisert mor, og som skal på skoleball med kjæresten sin.
Og nå er Canty altså aktuell med sin aller første spillefilm – som ikke må forveksles med Sidney Sweeneys boksefilm med samme navn.
Filmen har fått skryt for sin realistiske gjengivelse av hvordan fosterhjem-tilværelsen faktisk er, skal vi tro filmskaperen selv som har lagt ned mye arbeid med detaljene.
Ærlig og uredd
Den foreldreløse 17-åringen Christy har blitt kastet ut av fosterhjemmet sitt – igjen – etter å ha kranglet med en annen gutt.
Moren døde for flere år siden, faren aner vi ingenting om.
Han har vært kasteball fra fosterhjem til fosterhjem, og har aldri funnet seg til rette noe sted. I prosessen har han lært seg å takle motgang fysisk, han er blitt god på å sloss og er ofte på alerten.
Få fosterhjem vil ta imot en så gammel gutt, og samtidig er han ikke helt i stand til å ta vare på seg selv enda. Det er tydelig at han mest av alt trenger noen å stole på og han trenger rammer.
Mens han venter på å få hjelp med å finne et nytt fosterhjem, har han søkt tilflukt hos sin eldre halvbror Shane (Diarmaid Noyes) med kjæresten Stacey (Emma Willis) og deres nyfødte baby i en trang kommunalbolig.
Dette blir en slags test på Christys fremtid, fanget i limbo der ingenting er sikkert:
Mellom et skjørt løfte om tilhørighet, men der han ikke vet om han får lov til å bli – og en tiltrekning mot en mer kriminell tilværelse som kan fremstå mer forlokkende, også fordi premissene er konkrete å forholde seg til, kommunikasjonen er mer tydelig – han føler seg mer sett og velkommen. Eller, det er i hvert fall slik det fremstår først.
Gode roller
Filmen er satt til Cork, og stedets karakter og tilstedeværelse er en sterk faktor i denne coming of age– berettelsen og arbeiderklasse-portrettet.
Christy finner noe tilhørighet i en rufsete og sjarmerende gjeng lokale ungdommer, uoffisielt ledet av den hissige rullestolbrukeren Robot (Jamie Forde).
Den lokale gjengen spilles av unge lovende talenter fra det stadig mer kjente – og virkelige – rapkollektivet Kabin Crew – også kjent for låta The Spark. Canty har også laget en dokumentar om prosjektet som virker å være en gla-historie om hvordan ungdomsklubber kan være avgjørende for barn og unge fra ressurssvake områder.
Men det er også andre som ser Christy.
Naboen Pauline (Helen Behan), som var en nær venn av Christys avdøde mor, trår til og tilbyr noe han lenge har savnet fra en voksen. Hun har også ledig jobb i frisørsalongen sin.
Det viser seg at den praktisk anlagte 17-åringen ikke bare har et talent for å sloss, men for å frisere hår. Kan dette bli nøkkelen til et mer stabilt og levedyktig fremtid?
Estetisk ekthet
Filmen rommer kanskje ikke de helt store dramaturgiske toppene, og man venter kanskje litt større høydepunkter.
Det er her jeg begynte å tenke på den forferdelige TV2-reklamen. Fordi denne filmen nettopp leker seg med forventninger om bekmørk sosialrealisme, og evner å stable opp et interessant univers ved å fremkalle en form for lavmælt feelgood.
Det observante fotoarbeidet, de lokale skuespillerne og stedet spiller godt sammen for at stemningen og atmosfæren i Christy oppleves så sterk og troverdig.
Det slår meg hvor viktig estetisk autentisitet er i en tid der vi lett kan forledes av kunstig intelligens og overfladisk manipulering.
Som kontrast til overdreven airbrushing og digital sminke, blir det sosialrealistiske fotoet en viktig motvekt til en utvikling der KI og overpolerte fremstillinger ikke oppleves ekte nok (i filmer som Frankenstein, Wicked og Wicked: For Good), og truer en idé om hvilke estetiske fremstillinger som gjelder når man vil fortelle noe dypere, og ikke minst røre oss emosjonelt.
Canty er god på å etablere stemning og energi i bildene og scenene sine, gjennom fotoet til Colm Hogan (The Green Knight).
Den sosialrealistiske tonaliteten og den finkornede bildeteksturen med sterke fargekontraster, og tempoet i klippen, spiller på Christys perspektiver, hans iboende uro, det konstant usikre, og forventninger om at det må gå dårlig.
Estetikken gjør at vi forventer at noe verre vil skje. Det gjenstår å se.
Felleskap og lokalmijø
Opplevelsen av noe sannferdig skyldes også at vi kan fornemme og kjenne på at vi virkelig er der filmen utspiller seg, i en forstad like utafor Cork. Og ikke i et studio – eller at man har plassert Cork i Latvia for å benytte seg av billigere filmarbeidere.
Det filmen også scorer på, er et rikt og nyansert karaktergalleri av mennesker med varme personlighetstyper, i en film som like mye handler om fellesskap og et sterkt lokalmiljø, og som går imot ideen om at har du utfordringer, så er det først og fremst din egen skyld.
Der Christy tillater seg å drømme, fremkalles hjertevarme idet filmen insisterer på lokalmiljøets potensielle kraft.
It takes a village også for Christy.
Karakter:
7.5 / 10
Christy (Regi: Brendan Canty)
Christy går på norsk kino fra 21. november 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: