Anna bryter: Barndomstraumer som lattermild forestilling
Anna bryter. Foto: Lucas Ibanez-Fæhn
ANMELDELSE: Skuespiller Anna Ladegaard kunne ha dyrket melankolien i sin egen historie. I stedet demonstreres en forbilledlig evne til å ta kontrollen på komisk vis.
*Karakter nederst i saken*
«he ANNA! Jeg svaner dig så myee, tenbher opå deg! elsker def».
Vi kjenner igjen konseptet fyllemelding. Vi har vel alle fått eller sendt det. Men Anna har fått tusenvis av fyllemeldinger av sin egen mamma. De har blitt sendt uten tillatelse.
De har hatt en regel om at moren ikke skulle ta kontakt med Anna, og at det var Anna selv som skulle bestemme når hun ville ha kontakt.
Soloforestillingen Anna bryter, handler om fortellerens forsøk på å rive seg løs fra en alkoholisert mor som har hijacket narrativet.
Dette er Anna Ladegaards personlige historie og en insistering på å få bli hovedrollen i sitt eget liv.
Barndomsminner
Vi starter i barndommen.
Scenegulvet på Det Andre Teatret er dekket av en knallblå presenning. Det samme materialet henger fra taket bak henne som om det var et gigantisk dusjforheng.
Her leker Ladegaard seg med et barndomsminne fra da hun og moren lekte audition, og Ladegard får hjelp fra publikum til hva slags rolle hun skal ha på audition: En hundefrisør!
Hun veksler mellom å være moren som sitter på de to rørstolene med oransje plastseter, med siggen ute (sånne man mekker selv, Winner tip).
Hun forteller at moren var «periodedranker», altså at hun drakk i perioder da Anna ikke bodd hos henne, men hos faren sin.
En dag åpner Anna døra til et bomba hjem, og ser en håndbevegelse fra moren som ikke er som den pleier. Den rare stemninga etser seg fast. Spesielt om man er ei lita jente.
Engasjerende og rørende
Ladegaard har funnet en god balanse i hvordan hun skal fortelle sin egen personlige historie, slik at den kan brukes for å peke på et samfunnsproblem – og samtidig være underholdende. Absurd nok. Men dette handler om absurde ting som skjer i livet.
I sentrum av historien står et tidsvitne med brennende fortellertrang, et godt blikk for detaljer og fun facts som ikke alltid er nødvendig for fortellingens fremdrift, men som er akkurat det vi ikke visste vi trengte for å gjøre denne produksjonen rik og unik.
Gjennom rare og artige oppsummeringer fra perspektivet til Anna selv, blir reisen oftere morsom enn alvorstung.
Ladegaard er god på å ta publikum i hånda og leie oss gjennom fortellingen, via sterk innlevelse og utbrettinger av rikholdige bilder hun selv forestiller seg.
Hun utviser en god selvbevissthet rundt hvor mye og hvor lite vi trenger av informasjon for å leve oss inn i hennes hvelv av minner – men også hvordan informasjonen skal gis for å gi den rette effekt.
Visualiseringene og gjengivelsene av folk er effektive gjennom valg av tonalitet og imitering – som når vi presenteres for mammas venn, Jan. Måten Ladegaard imiterer ham på – og konklusjonen: «Jeg hater Jan» – gir oss akkurat den informasjonen vi trenger fra et barneperspektiv. Vi trenger ikke vite mer, vi skjønner hvorfor.
Dette kunne blitt en veldig trist fortelling, men der Ladegaard kunne dyrket historiens tyngende atmosfære og melankoli, demonstrerer hun en forbilledlig evne til å ta kontrollen tilbake, også estetisk, noe som egentlig spoiles allerede i tittelen.
Hun bryter ikke bare med det tunge narrativet, hun bryter også med grublete tanker og angst.
Dette handler om å ta styringa over minnene og traumene, og gjøre det til noe som også blir en artig fortelling om henne selv, med mye humor.
Oppekst og dannelsesreise
Ved å la det også handle om Ladegaards egen reise, tar fortellingen en ny, frisk retning som en coming og age. Vi blir med henne videre på en alternativ dannelsesreise, som ung, fri og frank, på søken etter nye erfaringer, mennesker og steder. Og studier.
Her må video-montasjen trekkes frem som et av flere høydepunkter, med sitt voiceover-kommentatorspor til bilder og minner presentert som en sjarmerende bildekollasje-hybrid som minner om en krysning av gammel Pusur-skoledagbok møter vitsetegninger.
Vi er også flue på veggen i en meget interessant AA-samtalesirkel. Og med til terapeuten der vi lærer om nyttige verktøy mot angst på en artig måte.
Ladegaard bryter også med et annet mørkt sted i fortellingen – inspirert av bryter-personligheter, og til Jason Bourne: «Det er fint å snakke om noe litt annet, dere?»
Bildene og referansene hun bruker til å trekke sammenligninger er tufta på et bredt publikum, samtidig som hun er god på å visualisere uansett om vi skjønner hva hun snakker om eller ikke. Hun forklarer det likevel. Og bruker hele salen.
Hennes måte å fargelegge historien på, blir et avgjørende element som lar oss kjenne på en rik variasjon av følelser.
Latteren Ladegaard fremkaller blir så viktig midt oppi det vonde, og komikken navigerer hun mesterlig.
Det vanskelige valget
Forestillingen fletter inn så mange ulike elementer som gjør at dette fremstår mer hybrid-aktig som e flermedialt uttrykk:
Gjennom lydbilder, musikk, til video, og til ord og meldinger som havner bakpå den blå presenningen, pushes grensene for hva som er mulig i dette rommet. Lik Annas fantasi og hjernebank, er det bare tankene selv som setter grenser.
Formspråket understreker at vi er med på å en kollektiv reise inn i Annas hukommelse. Det er fint, for da føles det også som om vi er sammen om å være med på å besøke de minnene som også er ekle og vonde.
Solonummeret passer inn i den lange debatten om virkelighetslitteratur og personlige fortellinger der andre familiemedlemmer ikke kommer best ut, akkurat.
Men Ladegaards beretning kommer også med kjærlighet til moren.
Den søker å bryte med tabuer som særlig gjelder kvinner som er alkoholikere og rusavhengige. Ladegaard gjør ikke moren til noen ensidig sjablong det er enkelt å mislike, men et komplekst menneske Anna også er glad i.
Mye av styrken i stykket, bor dermed at det er basert på en kompleksitet som virkeligheten er, og hvordan Ladegaard illustrerer at det kan være vanskelig å skulle forholde seg til moren. For samtidig beretter hun om hvordan en alkoholiker også er et velfungerede menneske i ganske mange, ja, kanskje også i de fleste tilfeller, ved vise oss alt moren også gjorde. Hun viste også omsorg og gjorde ting for datteren som hun likte.
Det er derfor det er vondt å bryte. Det letteste er jo å bryte med noen man bare misliker totalt. Sånn er det sjeldent i virkeligheten.
Jeg kan skrive under på det selv: Absurd nok tikket det inn en melding på min egen telefon, fra en tidligere relasjon jeg brøt kontakt med grunnet rusavhengighet, mens jeg skrev denne anmeldelsen.
Jeg tror vi er mange som er pårørende, eller som har kjent på avhengighet i ulik grad. Derfor stikker et stykke som dette dypere for mange. Da er det fint å være i det sammen og bli inspirert til å ta kontrollen tilbake – eller å bare kunne le litt mer av det man ikke har kontroll over.
Karakter:
9 / 10
Anna bryter (Regi: Mats Eldøen), Det Andre Teatret, 20.september 2025
Anna bryter spilles til og med 28. september 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: