American Psycho: Passe psycho?
Christian Bale som Patrick Bateman i filmen American Psycho av Mary Harron. Foto: Lions Gate Films
ESSAY: Når unge gutter digger Patrick Bateman, er det både forståelig og sprøtt. Hva er det med den psykopatiske jappen som fortsetter å fascinere, mens en nyinnspilling av American Psycho er på trappene?
«Har du sett American Psycho? Med Patrick Bateman? Har du ikke sett den? Alle gutter er jo obsessed med ham? Før tenkte jeg at jeg var ham, ass. Han er liksom sånn psykopat som tar 1000 pushups om morgenen. Så er han tan og dreper damer, men ja, du skjønner. Før ville jeg bli psykopat. Mye lettere å bare stenge ute alt, liksom.»
– Emil (21), sesong 17 av Paradise Hotel
Det er lett å avfeie sitatet fra godeste Emil fra årets sesong av Paradise Hotel som et litt ynkelig forsøk på å tøffe seg for en av sine mange partnere inne på det sagnomsuste realityhotellet.
Samtidig ligger det en slags melankoli i hvordan han tenker at det å være en psykopat à la Patrick Bateman kan være en enkel (og korttenkt) løsning på livets små og store utfordringer. Og han er slett ikke alene om å forherlige den ikoniske og morderiske psykopaten.
Bateman hadde ni år som litterær karakter før han ble å se i Mary Harrons legendariske film.
Han så for første gang livets lys i romanen American Psycho av Bret Easton Ellis i 1991, og ble umiddelbart et hett samtaleemne.
Først ble han hovedsakelig møtt med avsky og frastøtelse, men etter hvert var det nok dualiteten ved ham som ble den viktigste fascinasjonen.
En skrivestil som kombinerte rå vold med skrekkelig morsomme passasjer.
En klink psykopat med et vakkert ytre.
En Ted Bundy i en skreddersydd Brooks Brothers-dress, stinn i cash og nedarvet rikdom.
En Gordon Gekko som ikke bare dreper det på børsen, men bokstavelig talt dreper.
En fyr som daglig tar like mange situps som Cristiano Ronaldo, men hvor treningsanlegget i stedet for fotballer og markeringsvester, inneholder sexarbeidere, motorsager og kniver.
En mann med mange imponerende attributter og gjennomføringsevne, som kommer seg opp om morgenen uansett hvor hard gårsdagens fyllekule var, men med en beklagelig hang til drap og lemlestelse.
Sigma males
Forfatter Irvine Welsh (Trainspotting, Filth) skrev i 2015 en glimrende omtale av American Psycho i The Guardian.
Her omtalte han boka som slutten av forrige århundres viktigste roman sammen med Fight Club (Chuck Palahniuk, 1996).
Welsh, som selv ikke er spesielt prippen når det kommer til vold og sex, trekker frem bokas hyperrealistiske, in your face-fremstilling av hvor meningsløst livet kan føles, som en av dens virkelige styrker.
Samtidig påpeker han at hvis det ikke hadde vært for de morderiske tilbøyelighetene, hadde Wall Street-hotshoten Bateman tikket av på de fleste boksene rundt hva det vil si å gjøre suksess i det amerikanske samfunnet.
Og det her unge menn med litt forkrøplede syn på hva et mannsideal er, kobler seg på.
De ser på Bateman som en sigma male: En maskulin mann, og et slags forkrøplet idol i samme gjengen som Tyler Durden fra nevnte Fight Club, Walter White fra Breaking Bad (2008–2013) og vår egen bande med «sjarmerende» finansakrobater fra Exit (2019–2023).
Typer som vet å sette skapet på plass, som har makt og gjerne rikdom. Karene har dessuten visuell appell og ofte draget på det motsatte kjønn (og på sitt eget kjønn, forså vidt), i tillegg til å ha snakketøyet i orden, noe som gjør dem som skapte for snappy memes og TikTok.
Felles er også at de alle er ekstreme, voldelige, selvopptatte og manipulative på hver sine måter. Kvinner er forbruksvare, og foruten kjønnslig omgang er de stort sett et herk å ha med å gjøre.
Det er flere ting som er ganske fornøyelig når det gjelder gjengen som ser en ledestjerne for maskuline verdier i kombinasjonen av Wall Streets mest veltrimmede magemuskler og motorsag.
Blant annet det faktum at både forfatter og regissør er skjønt enige om at Bateman er en ubehjelpelig figur, og at de kødder med ham mer eller mindre hele tiden.
At boka er skrevet av en homofil mann som harselerer med giftige mannsidealer, og at filmen er regissert av en kvinne med klare feministiske ambisjoner for filmen sin, er dessuten to viktige elementer.
I en artikkel på Letterboxd i forbindelse med filmens 25-årsjubileum i år, var regissør Harron ganske så klar om hva hun mener om Batemans helterolle på internett. Hun anerkjenner Batemans popularitet knyttet til memes og TikTok, men synes likevel det hele er litt latterlig.
«Det er Bateman som er kjekk og går i dyre dresser, med penger og makt. Men samtidig blir han spilt som en som er klønete og latterlig. Når han er på nattklubb og prøver å snakke med noen om hiphop – det er så flaut når han prøver å være kul».
Les boka, a!
Å skulle sammenlikne bok og film yter selvsagt ikke noen av de mediterte uttrykkene rettferdighet. Filmen står utmerket på egne ben, men for å få hele bunnen i den kombinerte roman- og filmkarakteren Patrick Bateman bør man helst pløye seg gjennom boka også.
Jeg tilhørte lenge en av de mange som ikke hadde lest den, men bare hadde sett Harrons filmatisering – som i seg selv er helt strålende (jeg hadde nylig et gjensyn, for første gang siden jeg var 17).
Men filmen mangler de mest bestialske delene fra boka.
Med god grunn, for jeg tror det hadde vært vanskelige å lage en så hemsk film og fortsatt havnet på rettsiden av hva som kunne vises på kino.
Det er godt mulig at satiren og det komiske som Harron lykkes så godt med i filmen, rett og slett hadde blitt kvalt av enda mer – og enda grusommere vold.
De lange og detaljerte beskrivelsene om brystvorter som brennes av, øyehuler som ødelegges og kropper som bankes sønder og sammen er (heldigvis?) ikke til stede i filmen.
De detaljene som gjorde at da jeg leste boka om bord på en buss, rett og slett måtte legge den vekk i frykt for at sidemannen skulle se hva jeg brukte som ferielektyre.
Boka tvang meg dessuten til naturlige pauser i lesingen fordi den rett og slett var noe av det mest ubehagelige jeg har lest noen gang. Kombinasjonen bestialisme og ellevill humor gjorde leseopplevelsen til noe jeg aldri glemmer.
Og her tror jeg også mange av dem som ser på Bateman som en mann med flere beundringsverdige sider, fort ville falt av og skiftet mening, hadde de lest boka.
Forfatter Easton Ellis får i enda større grad enn regissør Harron frem Batemans patetiske sider, selv om det utvilsomt burde være mulig å fange opp disse ved å se filmen også.
En ting er den eksplisitte volden, men også tomheten ved hans personlighet kommer tydeligere frem i boka.
Den svindyre maten han spiser smaker knapt nok noe for Bateman. Klærne og det pene ytre er bare et skalkeskjul for en personlighet som veldig få egentlig setter pris på. Og en type fyr hovedrolleinnehaver Christian Bale selv kanskje parodierer når han som Bruce Wayne føler seg tvunget til å «spille» en dust riking med fin dress og en dame i hver armkrok for å kamuflere hvem han egentlig er, innerst inne, i Christopher Nolans Batman-trilogi flere år senere.
I filmen er den nesegruse fascinasjonen hans for det som utvilsomt er å anse som litt ukule artister (Phil Collins, Whitney Houston og Huey Lewis and the News) et litt pussig karaktertrekk, mens i boka får avhandlingene hans et tvangstanke-aktig preg.
Et viktig poeng er at Easton Ellis tar seg veldig god tid til å utbrodere hvert enkelt drap i detalj, med både planlegging, utførelse og etterarbeid varer ofte over mange sider. Og det samme gjør Batemans endeløse avhandlinger om 80-tallspop. Førstnevnte får det til å gå kaldt ned over ryggen på leseren, mens opphenget i Whitney Housen i liten grad trekker tankene mot en klassisk sigma male.
Monotonien og de mange og lange gjentakelsene hos Easton Ellis fungerer utmerket som litterære virkemidler. Men de ville aldri vært mulig å gjennomføre i en film av tålelig lengde.
Der boka i nærmest kjedsommelig grad gjentar hvilke svindyre klær hver enkelt karakter er ikledd – og hvilken like kostbar mat de spiser, kan ikke filmen ta seg tid til denne gjentakelsen i samme grad. Det gjør at det som i filmen kan virke kult og imponerende ved første øyekast, i boka føles tomt og rett og slett ganske harry.
Men både bok og film får utvilsomt begge frem at det eneste som gir Bateman en form for ekte glede er favorittartistene i kombinasjon med stadig mer sadistiske drap.
Om drapene bare foregår inne i hodet hans eller ikke, spiller egentlig ikke så stor rolle for hvilken type han er.
For ham er opplevelsen av drapene ekte uansett.
Når han i sluttscenen av filmen er i ferd med å vise noe som kan minne om følelser er det ikke fordi han er redd for at han faktisk har drept et utall mennesker, men fordi han frykter at han ikke har drept dem.
Ny film, nye muligheter
Da jeg for første gang hørte at selveste Luca Guadagnino (Call Me By Your Name, Suspiria) var i gang med en nyinnspilling av American Psycho tenkte jeg at det hele virket unødvendig.
Frykten var en homage av Harrons film, bare at Christian Bale er byttet ut med Austin Butler, som det sies skal spille hovedrollen. En ny meme-vennlig variant av Patrick Bateman, som kan dyrkes på internett.
Men Guadagnino har selv uttalt at filmen ikke kommer til å bli en nyinnspilling av filmen, men heller en nytolkning av romanen, noe som utvilsomt er positivt. Selv om filmen fra 2000 er meget vellykket, er det flust av andre elementer å ta tak i fra boka som ikke ble brukt den gang.
Den italienske regissøren har dessuten mestret kunsten å nytolke på ypperlig vis tidligere også.
Hvordan han hadde en helt annen take enn sin landsmann Dario Argento med sin nyinnspilling av Suspiria (2018), var rett og slett både overraskende, nyskapende og svært imponerende.
Et annet aspekt som gir grunn til å ha tro på at Guadagninos fremtidige filmatisering kommer til å være et godt supplement til både roman og tidligere filmatisering, er italienerens evne til å bygge opp en oppfatning av sine karakterer, for å så bryte med den opprinnelige oppfatningen når ting tilspisser seg.
Kanskje får han oss som seere igjen til å føle på ubehag og miste troen på vår egen fascinasjon i den nye versjonen av American Psycho, når masken faller og volden slenges mot oss med voldsom kraft?
Det skjer i nevnte Suspiria, hvor hekseriene som foregår i de indre gemakkene i danseskolen først virker forlokkende, før hele greia får et voldsomt frastøtende preg, når Guadagnino sammen med produksjonsdesigner Inbal Weinberg skrur bryteren opp til 100 i et inferno av gørr og vold.
Også i en av fjorårets beste og mest oversette filmer (med null Oscar-nominasjoner!), Challengers, evner Guadagnino å kle av sine tilsynelatende überkule og vellykkede hovedpersoner når både kjærlighetsliv og sportslig suksess på tennisbanen eroderer.
Om han får til noe liknende med Patrick Bateman kan vi få et herlig fuck you til sigma male-hyllesten. Så lenge folk orker å se hele filmen, da.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES MER: