Steal This Story, Please! er en hyllest til Amy Goodmans uredde journalistikk

ANMELDELSE: Årets beste internasjonale film under Human internasjonale dokumentarfestival viser viktigheten av å ha journalistisk integritet som en motsats til korrupte og manipulative krefter som har alt å vinne på at sannheten ikke kommer frem.

*Karakter nederst i saken*

Hun løper etter en viktig mann i dress på en klimakonferanse.

Det er Wells Griffith i Trump-administrasjonen. Til tross for hans avvisende kroppsspråk, raske gange, og insistering på at hun må avtale intervju og at de kan snakkes seinere, gir hun seg ikke, men fotfølger ham og peprer ham med kritiske spørsmål til han omsider har klemt seg inn bak ei dør.

Den dedikerte journalisten Amy Goodman er virkelig noe for seg selv og hun er ikke akkurat konfliktsky.

Det er hennes metoder og kunnskaper som utgjør selve kjernen i det unike og prisbelønte globale aktualitetsprogrammet Democracy Now!

For første gang det gikk på lufta, den 19. februar 1996, ble programmet sendt på ni kanaler.

30 år seinere kringkastes det timeslange programmet hver dag til mer enn 1400 radio- og TV-stasjoner over hele verden.

Hvorfor dette lille, uavhengige «nisjeprogrammet» har en helt unik plass i den globale mediefloraen har de to prisbelønte filmskaperne Tia Lessin og Carl Deal satt seg fore å vise oss med dokumentaren Steal This Story, Please!

Det ser ikke ut som en enkel jobb: Kameraet løper for å holde følge med Goodman – fra frontlinja i protestmarsjer, til krigsherjede stater, mens hun formidler historiene som de store vestlige mediene i stadig økende grad unnlater å dekke.

Det er kanskje ikke overraskende at Lessin og Deal har interesse for å fortelle om Goodmans arbeid, når vi vet at de begge har vært utøvende produsenter for Michael Moore (som Bowling for Columbine, Fahrenheit 9/11 blant flere).

Det er også kredible kjentfolk bak filmen: Tons of Rock-aktuelle Tom Morello (Rage Against the Machine, Audioslave) og skuespiller Rosario Dawson er blant de utøvende produsentene.

*Amy Goodman i Steal This Story, Please!*

Fryktesløs

Steal This Story, Please! tar oss med på en heftig reise bak tilblivelsen av det uavhengige, reklamefrie, publikumsfinansierte programmet, som har som mål å eksponere det forferdelige som skjer rundt i verden gjennom kritisk journalistikk.

Vi er med behind the scenes i redaksjonslokalene, blant de mange arbeiderne som er i sving for å få det på lufta. Noen har en bratt læringskurve. Vi får også innblikk i Goodmans egen vei inn i journalistikken.

Det meste av tiden observerer vi henne i aksjon, og for å illustrere hvor uredd og fryktesløs hun er, må vi selvsagt bli med til frontlinja i demonstrasjonstog, til Nigeria for å avdekke Chevron Corporations rolle her – og ikke minst til Øst-Timor, under Indonesias voldelige okkupasjon og overgrep mot sivilbefolkningen – som ikke ser særlig trygt ut, selv for hvite, amerikanske frilansjournalister.

Ved å være tilstede og dekke sakene som de større mediene har droppet å dekke, har Goodman rettet søkelyset mot og avdekket de som har utnyttet og misbrukt makt.

Dette var eksempelvis tilfellet i dekningen av urfolkprotestene mot Dakota Access Pipeline i Morton County, i North Dakota i 2016, her Goodmans rapportering og dokumentasjon var viktige beviser på hvordan sikkerhetspersonale gikk til angrep på demonstranter med pepperspray og hunder. Democracy Now! sørget for at saken større oppmerksomhet.

Og selvsagt var Democracy Now! tilstede også den 11. september 2001, og rapporterte live – studioet ligger bare noen få kvartaler unna der terrorangrepet på tvillingtårnene skjedde, og øyenvitner på stedet fylte sendingen.

På telefon med Clinton

På et tidspunkt ringer selveste Bill Clinton inn til Democracy Now! under livesendingen og har en nesten 30 minutter lang samtale med Goodman.

Dette er heller ikke en hvilken som helst dag, men den amerikanske valgdagen den 8. november mellom George W. Bush og Al Gore i år 2000.

Goodman og hennes medvert Gonzalo Aburto utfordret Clinton på spørsmål om menneskerettigheter og en rekke temaer som raseprofilering, Irak-sanksjonene, dødsstraff, forholdet til Cuba og spørsmål om Israel og Palestina.

Clinton forsvarte administrasjonens politikk og kunne samtidig fortelle at han også var lei av Goodmans konfronterende stil, som han mente var «fiendtlig og kamplysten».

I et annet klipp hører vi den norske aktivisten og legen Mads Gilbert i et innslag om Gaza.

Revolusjonær

Programmet fylles av spennende og unike personer og historier, men det er den smått eksentriske Goodman selv som er stjerna.

Dette fanger Carl Deal og Tia Lessin gjennom sitt entusiastiske og nysgjerrige kamerablikk som på mirakuløst vis er med overalt der Goodman er. Der de ikke selv er i nyere tid, lener de seg på et rikholdig arkivmateriale.

Reisen som strekker seg tilbake historisk, samtidig som den beveger seg inn i pressens rolle og etiske problemstillinger, til smått utrolige eventyr, er både spennende og nervepirrende, men like ofte fylt med varme og humor.

Ikke minst er det artige innblikk i prosjektet som var Amys første inspirasjon til å bli journalist, nemlig lillebror Goodmans familie-avis, der ulike familiemedlemmer kunne skrive inn kronikker til hverandre om man var uenige om ulike saker. Slik ble diverse familiekonflikter løst på humoristisk vis, men også gjennom kritiske skråblikk.

Vi ser hvor hennes kritiske sans og selvtillit kommer fra: En diskusjonsglad familie som var opptatt av å utfordre, men også lytte til hverandre.

Amy Goodman har en spesiell evne til å få tak i de kildene hun vil ha i tale, og dokumentaren gir innblikk i hennes arbeidsmetode, uredde person, enorme kapasitet og pågangsmot.

Omsider skjønner vi også hvordan timeplanen hennes på mirakuløst vis går opp:

Vi får være flue på veggen under en sending der et intervju som skal på i løpet av sendinga som går live, redigeres av Goodman selv underveis. Hun simpelthen klipper opptaksbåndet i to, uten en mine.

Det gikk også smertefritt kan hun melde etter endt sending.

Men Goodman er mest rå når det kommer til å utfordre de med makt, og forbilledlig i sin metodikk som veit hva hun skal gjøre i møte med unnvikende svar, trusler og forsøk på å tie ihjel spørsmål:

Repetere spørsmålet helt til det kommet et ordentlig svar.

Amy Goodman står stødig og trygg som en kompromissløs stemme som i flere tiår har utfordret makta, og vist hvorfor kritisk journalistikk er helt avgjørende.

I en medievirkelighet under press, viser Steal This Story, Please! hvordan man kan ha journalistisk integritet uten å miste seg selv til korrupte og manipulative krefter med propaganda-infiserte ideer om hva eksemplarisk journalistikk er – og som har alt å vinne på at du skal tro det handler om noe annet enn å få sannheten frem.

Som det står på baksiden av laptopen til Goodman: «I en tid med universelt bedrag er det å fortelle sannheten en revolusjonær handling».

Karakter:

9 / 10