Ølhunden Berit: Skammen bak tastaturet
Gøy med øl på pub også for menn i forkledning. Foto: Lukas Šalna / Maipo Film / NRK
ANMELDELSE: På like deler knallhardt, morsomt og følelsesladd vis, maner Ølhunden Berit seerne til å skaffe seg et liv utenfor internett.
*Se karakter nederst i saken*
Hvis du, si i 1992, drev med data i mer enn tre timer hver dag, var du så nerd at det var synd på deg.
Fra et slikt perspektiv står det dårlig til med menneskeheten på 2020-tallet: Forskning publisert i 2023 viser at gjennomsnittsungdommen mellom 16 og 19 bruker rolige syv og en halv time på internett hver dag.
Samme år kunne Statistisk sentralbyrå fortelle at halvparten av alle nordmenn har opplevd netthets.
Den vanligste årsaken til trakasseringen er politiske standpunkter, etterfulgt av etnisitet, seksualitet og tro.
Konstruktivt ubehag
At det er et velbrukt poeng, gjør det ikke mindre gyldig: Det er mye lettere å være kjip på nett.
Og hva skjer med virkelighetens menneskelige nettverk når det får så sterk konkurranse fra algo-styrte webmedier drevet av sensasjoner og profitthunger og brukernes desperate ønsker om anerkjennelse?
Samtalen rundt disse spørsmålene renner som en understrøm i offentligheten, og med den norske Canneseries-prisvinnende serien Ølhunden Berit, får de også en dramatisk bearbeiding.
Da manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen filmdebuterte med Sønner (Regi: Erik Richter Strand) i 2006, ble den både gufne og problematiserende innfallsvinkelen til seksuelle overgrep hyllet av kritikerne.
Med tv-serien Koselig med peis (2010), blandet Torjussen ubehaget med mørk humor og en dårlig fungerende familie. Valkyrien (2017) var også langt fra et lystspill, og de ambisiøse ungdomsseriene ZombieLars (2017) og Kuppel 16 (2022) viste vilje og evne til å belyse tenåringsangst og klimaspørsmål på en underholdende måte.
Nettkriger
Ølhunden Berit er skapt, skrevet og regissert av Torjussen og lar oss møte det aggressive og isolerte nett-trollet Tom Hallstensen (en formidabel Anders Baasmo).
På dagtid er han velpleid konfeksjonsselger i familiefirmaet på Grünerløkka, og både navnet og etablissementet sender tankene til salige Halléns, nederst på Olaf Ryes plass.
(Bruddet mellom den ærverdige gamle butikken og et stadig mer gentrifisert Løkka ble i sin tid gjenstand for den glimrende Ingvill Giske-dokumentaren Alt for damene (1999), men det er en helt annen historie.)
Vi blir kjent med Toms nettkrigerske side gjennom meldinger han formulerer til en litauisk flørt: Her rantes det om vaginalstat, veike norske menn, innvandrere og tapt storhet.
Og Tom begrenser ikke meningene sine til sin egen innsnevrede krets: Med anonyme kontoer hetser han kjendiser og meningsmotstandere på hissig og nedrig vis.
En voldtektstrussel får først standup-komikeren Live Steensvaag (Ingrid Unnur Giæver) til å bryte sammen på scenen og deretter til at han blir avslørt og uthengt.
På flukt fra hissige reportere ifører han seg klær og parykk fra butikken og skaper en ny identitet som «Berit».
Å oppleve verden fra kvinneperspektiv skal etter hvert utfordre holdningene hans.
Samtidig løfter serien blikket: Vi følger også en håndfull bipersoners smertefulle veier til nye erkjennelser.
Det er som om alle stanger hodet i de samme hindringene i sin søken etter meningsfulle liv: Skam, isolasjon og et samfunn som gjør selv ektefeller og kjærester til fremmede for hverandre.
Uten stereotypier
Hvor troverdig er det at en innbitt misogynist i løpet av kort tid finner seg selv som omsorgsfull kvinne i delikat fargeavstemt pensjonist-outfit?
Og hvor korrekt er skildringen av sensasjonshungrige journalister på heksejakt?
Som i de aller fleste andre serier og filmer, skal man ikke henge seg allverdens opp i realismen og sannsynlighetsgehalten i Ølhunden Berit.
Premisset er der for å tydeliggjøre et poeng – og det lykkes de fire episodene svært godt i:
Mens ingen verdsetter den sinte mannen Tom, opplever alter egoet Berit at omgivelsene ser henne og bryr seg. Både på godt og på veldig vondt, skal det vise seg.
De fleste rollefigurene i serien har sterke meninger og forventninger om kjønn, og virker godt oppdaterte i alskens debatter om polarisering.
Torjussens manus problematiserer nettopp denne polariseringen og utfordrer samtidig kvinners syn på menn og vice versa.
Er det feminismens skyld at rollefiguren Audun føler han lever et tomt og meningsløst liv?
Hvordan arter tilværelsen seg for unge kvinner i Litauen?
Og hva innebærer egentlig en voldtekt – hva skjer med at menn tvinger seg på uvillige kvinner?
Spørsmålene utforskes uten å henfalle til vitsete eller lettvinte stereotypier.
Rus, selvmord og kloakk
Ølhunden Berit er produsert av storselskapet Maipo (Ingen kommentar, Lykkeland) og er denne høstens mest profilerte dramasatsning på NRK.
Episodene sendes søndag kveld og skal sånn sett fylle sloten til Himmelblå, Heimebane og Makta.
Små og store roller gestaltes av velkjente skuespillere, legenden Gisle Tveito står for lyddesignen, rulleteksten rommer kremen av norsk filmbransje.
Det kunne dermed være lett å tenke at serien er et godslig og velment oppgjør mot netthets, et streit, vellaget og lettfordøyd middelkulturprodukt bestemor og barnebarna kan diskutere foran tv-en, over søndagsvaflene.
En tidlig scene som kombinerer paranoid narkorus med selvmordsforsøk og kvalm, bruntrennende kloakk er et solid bevis på det motsatte.
Tonen, enten den er morsom, alvorlig, rørende eller alt på en gang, er mørk som en sen novemberettermiddag – og slett ikke for alle.
Og sånn må det kanskje være, all den tid voldtekt er et sentralt element, dramaturgisk som tematisk.
Handlingen skal innom bilder og stemninger og situasjoner som blir sittende lenge hos seeren – som viser hva som står på spill for rollefigurene og kanskje samfunnet vi lever i. Hard skyts mot en hard virkelighet, si!
Alt sammen bæres på Anders Baasmos sterke skuldre. Den nedpå, men samtidig oppriktige spillestilen gjør at vi godtar den brå overgangen fra Tom til Berit.
Ørsmå ansiktsuttrykk sier alt om kaoset og ensomheten som bobler på innsiden.
Baasmos og Torjussens øye for det genuint menneskelige skaper troverdige dilemmaer, en følelse av at mye står på spill.
Det som kunne blitt karikaturer på nettroll og på menn i kvinneklær kjennes hele tiden som troverdige mennesker, i troverdige problemer.
Ut i verden
Slik maner Ølhunden Berit til refleksjon på ekte:
Om hvordan sammenvevingen av den kalde offentligheten og det som liksom skal være trygge hjemmearenaer går på livskvaliteten løs.
Om hvordan ensomhet avler skam og aggresjon.
Om hvordan mediene, tradisjonelle som sosiale gjør oss fremmede for oss selv og andre mennesker.
Serien handler altså om noe så livsavgjørende som hvordan vi ser og behandler hverandre. Og kommer med en overraskende kontant formulert moral: Legg fra deg mobilen, gå ut i verden og lev livet analogt. Det er i virkeligheten man finner varme, forståelse, nyanser og sympati.
Dette budskapet formidles gjennom fire underholdende, overraskende og drøye episoder, fremragende spilt, regissert, lydlagt og fotografert. Ølhunden Berit er årets norske tv-serie. Lett.
Karakter:
9 / 10
Ølhunden Berit (serieskaper: Thomas Seeberg Torjussen)
Ølhunden Berit er tilgjengelig på NRK fra 9.november.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: