Frankenstein: Ikke akkurat et monster av en film
Oscar Isaac som Victor Frankenstein i Guillermo del Toros film. Foto: Ken Woroner / Netflix
ANMELDELSE: Jacob Elordi er kanskje blitt voksen i Guillermo del Toros nytolkning av Mary Shelleys klassiker, men filmens visuelle fremtoning er tannløs og upålitelig. Og et monster skal ikke se ut som en parodi på en black metal–vokalist.
*Karakter nederst i saken*
FILMFESTIVALEN I VENEZIA: Mary Shelleys gotiske klassiker Frankenstein, eller The Modern Prometheus fra 1818 har blitt gjenfortalt og tolket mang en gang.
Ikke minst i Yorgos Lanthimos’ Poor Things (2023) som snudde fortellingen om doktor Victor Frankensteins skapning på hodet:
Her var skapningen som en direkte motsats til originalens narrative omdreiningspunkt, en uimotståelig vakker ung kvinne-skikkelse uten empatiske evner, brukt som en måte å illustrere hvordan menn vil utnytte, kontrollere og eie skapningen så fort de fikk muligheten.
Guillermo del Toro går for en konvensjonell tilnærming, dog med en del utelatelser fra originalen, og som godt kunne vært der, med tanke på at regissøren ikke tilbyr noe særlig nytt av perspektiver selv.
Det er helt fint å fortelle en historie på nytt uten å være voldsomt opptatt av å tilby et veldig annerledes blikk.
Problemet mitt er at jeg sliter med å forstå formålet med filmen, ikke minst estetisk.
Her gjengis store deler av den samme historien, men uten tydelige stilistiske visjoner og virkemidler som understreker hvorfor originalverket er en klassiker som er evig relevant – ikke minst for vår tid.
Samfunnsrelevant
Det er lite i veien med castingen. Oscar Isaac kler godt rollen som vitenskapsmannen i tittelrollen: Victor Frankenstein er mer besatt etter å skape et vesen ut av døde menneskers kroppsdeler mest for å vise seg frem, ikke fordi han er opptatt av å redde liv.
Frankenstein er ikke akkurat opptatt av etikk og får seg raskt uvenner. Han er alt for selvsentrert til å overhodet bry seg om det levende vesenet han har prestert å skape (Jacob Elordi), og behandler det som søppel. Alt ligger til rette for at det må gå dårlig.
Moralen i historien er å si noe om ansvar for det man skaper. Vanskjøtter du et barn, og gjør det til en outsider, underernært på kjærlighet og vennskap, som blir mistenkeliggjort og mobbet, ligger forholdene godt til rette for at det kan utvikle seg til å bli et monster.
For Franskensteins «monster» er ikke ond i utgangspunktet. Det er omgivelsene som sørger for at det blir det, eller også at folk tror skapningen er ond, og behandler det deretter.
De ivrigste på hard straff av virkelighetens monstre, kunne for eksempel tatt noen notater av Mary Shelley, for det blir raskt ganske åpenbart i romanen at det er Frankenstein selv som altså er monsteret her, og ikke skapningen.
Ironisk nok har mange misforstått fortellingen og tror det er monsteret som er Frankenstein, og ikke mannen som skapte det. Samtidig kan en jo innvende at dette jo også blir riktig: Frankenstein er monsteret.
Det er med andre ord mye spennende ved 1800-talls-romanen som kan brukes i en moderne tolkning for å si noe om dens samtidsrelevans.
Pregløst
En filmatisk remake av Guillermo del Toro, satt til samme tidsalder, og som gjengir store deler av fortellingen slik de fleste av oss husker den, høres spennende ut – på papiret i hvert fall.
Tenåringsidolet Jacob Elordi (Euphoria, Priscilla) har fått en ordentlig voksen-rolle som det stygge monsteret (selv om jeg vil innvende at han snarere ser ganske kjekk ut fortsatt).
Han fyller rollen som skapningen på et vis som i utgangspunktet er godt tenkt: Som et søkende vesen som lengter etter omsorg og vennskap. Men det blir noe overdrevent spill på skapningens sårbarhet og ensidige triste framtoning, på grensa til emo-karikatur.
Hovedproblemet er dog at jeg har store vanskeligheter med å engasjere meg i Guillermos Frankenstein-univers.
Ikke er det skummelt, ikke er det morsomt. Ikke lærer filmen meg noe jeg ikke vet fra før. Ikke er det visuelt slående. Jeg tenker mer på KI-genererte skjemsparere, eller bakgrunnenn på Mac-skrivebordet mitt av disse «stedene» i filmen.
Men for å gå litt tilbake til det første hovedproblemet, så er det i bunn og grunn en fortelling som ikke tilbyr noe nytt perspektiv.
Denne beretningen er så etablert at vi trenger et annet blikk på den. Og trenger vi virkelig å insistere på å vise oss hele prosessen med hvordan skapningen blir til?
Hvis dette er så viktig, hvorfor ikke vise oss det på en måte som ikke er så opplagt, men som engasjerer emosjonelt, som oppleves oppriktig spennende?
For jeg sitter bare og venter på at vi skal komme oss videre.
Hvilket bringer meg til neste problem: Det komplette fraværet av stemning og atmosfære.
Det er mange fortellinger vi har sett før, men som vi likevel velger å se igjen, fordi stemningen og atmosfæren suger oss inn. Det er noe tiltalende ved universet. Det er dette vi snakker om når vi snakker om det å lage film, rett og slett.
Så hvorfor oppleves dette universet så grusomt lite interessant å oppholde seg i? Hvorfor føler jeg at dette er så lite filmatisk?
Det er liksom ingen sjel her, som tappet for energi og skaperglede.
Jeg opplever ikke at bildene er ladet med noe som gjør meg nysgjerrig eller trigger noe i meg. Flere av oversiktsbildene oppleves flate, tomme og bare uinspirerte.
Jeg sliter rett og slett med å forstå hva del Toro vil fortelle med dette.
Her virker det ikke som det er tatt noen som helst standpunkt i forhold til fortellingens overordnede tematikk, og jeg blir litt forvirret:
Er dette egentlig ment å være uhyggelig?
Instagram-estetikk
Bildene preges av i overkant sterke farger og nesten litt for godt lyssatte scener, men hva er fargebruken og lyssettingens formål?
Hvis det er å skape en urovekkende og uhyggelig stemning, er dette omtrent ikke-eksisterende. Denne neglisjeres til fordel for mer elegante og oppkosntruerte bilder, mens fokuset lener seg mot det vakre, som disse fargemettede kostymene og smykkene.
De perfeksjonerte, men vage bakgrunnene og kulissene, framstår overfladiske og uekte. Som lette teaterkulisser uten bruksfunskjon, som bare skal stå der i bakgrunnen.
Omgivelsene skaper lite opplevelse av et truende miljø. Jeg kjenner ikke på noen sitrende spenning som får meg til å krølle meg i setet.
Hvor er følelsen av bitende kulde som trenger gjennom lerretet og stikker i nesa, i forsøket på å skildre et nådeløst vinterlandskap?
Den litt overdrevne blåtonen som preger det snødekte landskapet der det strandede skipet fullt med dansker befinner seg, er kanskje vakker, ja – og landskapet fremstår som et winter wonderland for barn. Er dette Netflix on ice?
Bildene oppleves tidvis retusjerte, som om hele formålet her var å skape perfeksjonerte bilder for et motemagasin, uten naturlige teksturer og mimikker i ansikter.
Skapningen selv, i Jacob Elordis skikkelse, har hud som virker glattere enn en baby, til tross for at han er et levende lappeteppe av død menneskehud og -deler.
Han ser mer ut som en black metal-vokalist som har knabba bjørnepelsen til Jon Snow i Game of Thrones. Et brukbart kostyme for Heidi Klums Halloween-fest. Men på film må sminke og kostyme understreke og opphøye karakteren. Her er det motsatt: Det gjør ham til noe mindre.
Kanskje produksjonen kunne tatt en liten titt på Netflix-kollegaen Monster: The Ed Gein Story som i hvert fall treffer med et langt mer overbevisende kostyme sammensydd av menneskehud.
Hvor blir det av fortellingen?
Kanskje det hadde vært en idé å bruke mer ressurser på å forske på hva som fremkaller dybde og stemning i bildene, framfor et set design, kostymer, sminke og colorgrading som virker som det er laget for instagram-fotoshoots?
Her oppleves det som at opphenget i å få de rette tablåene og poseringene, dikterer klippen, og dermed finner heller ikke filmen sin indre puls, men blir bare en rekke lekre bilder, satt i hop. Ikke minst av vakre Mia Goth med pene kjoler og hårfrisyrer. Men dette skal da ikke være goter-versjonen av Bridgerton?
Fremfor alt savner jeg å forstå formålet med filmen. Hva er det man vil si som ikke er sagt før om Frankenstein?
Gotiske fortellinger er preget av et miljø av frykt, en truende følelse av at det vil skje overnaturlige hendelser. Det ligger liksom innbakt i kontrakten mellom medietekstens mottaker og skaper. Altså er opplevelsen av sted, miljø og atmosfære avgjørende premisser for fortellingen.
Guillermo Del Toros Frankenstein-tolkning er alt annet enn skummel. Dermed faller nesten hele universet sammen før det rekker å etablere seg. Synd, for her ligger det mye potensiale – hvis man har noe å si, da.
Karakter:
5 / 10
Frankenstein (Regi: Guillermo del Toro)
Frankenstein kommer på norske kinoer 24.oktober 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: