28 Years Later: Rørende og politisk zombie-horror
Aaron Taylor-Johnson og Alfie Williams i 28 Years Later av Danny Boyle, Foto: SF Studios
ANMELDELSE: Sterk start på Danny Boyle og Alex Garlands nye zombie-trilogi.
*Karakter nederst i saken*
En blond søskenflokk ser på Teletubbies, når deres stressede mor brått kommer inn med nok en jentunge, slenger igjen døra og sier at de ikke må åpne den.
Brutaliteten er et faktum og det er ikke kødd. Den lille gutten i søskenflokken ved navn Jimmy blir sannynligvis traumatisert for livet når han ser sin egen mors skjebne – for så å bli forrådt av sin fanatiske far like etterpå.
Åpningsscekvensen er et tilbakeblikk til 2002, før vi spoler frem nesten tre tiår etter at viruset herjet Storbritannia – og en ung Cillian Murphy vandret gjennom et folketomt London i sykehus-drakt i den ikoniske åpningsscenen til den første filmen.
28 Years Later retter fokuset mot en avsidesliggende britisk øy, kun forbundet med fastlandet via ei stripe av vei som forsvinner under havet med tidevannet.
Her har en gruppe mennesker overlevd og isolert seg siden katastrofen brøt ut.
Overlevelse
Ekteparet Jamie (Aaron Taylor-Johnson) og Isla (Jodie Comer) er del av det lille, isolerte samfunnet.
Isla har store smerter som ingen vet hva kommer av. Hun er sengeliggende og deprimert.
Selv om Øysamfunnet har klart å bli selvforskynt, har de ingen lege. De vet bare om en gærning som brenner digre bål på fastlandet, kalt Dr. Kelson.
Jamie er mer opptatt av å trene opp sønnen deres, Spike, og gjøre ham forberedt på overlevelse i en verden der farene stadig lurer.
Jamie mener Spike er mer enn klar til å besøke fastlandet og møte de barbariske zombiene, som også har tilpasset seg forholdene over tid:
Noen har mutert til å bli nærmest bola menn på steroider, såkalte Alpha-hanner, som leder flokker med zombier.
Det har også utviklet seg en krypende, mark-spisende underart.
Selv om Isla mener sønnen ikke er gammel nok til å dra på skumle eventyr, er det er veldig forståelig hvorfor pappa pusher sønnen: Det trengs flere menn som er gode til å forsvare det sårbare øy-samfunnet.
Dette er en annerledes form for krig mellom menneskene og de infiserte, men like fullt en som krever sine ofre.
Det understrekes i diktet Boots, av Rudyard Kipling, lest av Taylor Holmes fra 1915 (og brukt i den første teaser traileren til filmen), som mikses galant inn i det urovikkende lydbildet til Young Fathers, og innklippede bildemontasje av marsjerende og stridende soldater, som for å understreke meningsløsheten med all denne volden.
Men det unnslipper ikke menneskeheten, det er vår egen forårsakelse at den eksisterer.
Sterke scener
I det som er første film ut i en trilogi, markerer 28 Years Later regissør Danny Boyles gjenforeningen med manusforfatter Alex Garland og filmfotograf Anthony Dod Mantle, som alle jobbet på den originale filmen. Og selv om ikke Cillian Murphy selv er å se denne gang, er han med som utøvende produsent.
Det ser også ut til at han dukker opp i den neste, 28 Years Later: The Bone Temple, som allerede er ferdig innspilt, og er regissert av Nia DaCosta (Candyman og The Marvels), før Boyle kommer tilbake på den tredje.
Boyle har gjort det viktigste arbeidet med sin verdensbygging, sammen med Garland, som både er interessant og troverdig, til tross for at vi er i den samme verdenen som – ja, for 28 år siden – men samtidig på et helt annet sted.
Og det er tydelig at universets mennesker og vesener har lært å tilpasse seg en ny post-apokalyptisk verdensorden, der det er andre regler som gjelder for overlevelse.
Den urovekkende atmosfæren er sterk tilstede estetisk, ikke minst i det røffe og rå fotoet, der man blant annet har filmet med iPhone 15 for å skape den tilnærmet identiske stilen som i originalen fra 2002.
Bildene fryser til og tviholder på sekundet når piler penetrerer menneskekjøttet og blodspruten står, som for å understreke brutaliteten.
Aaron Taylor-Johnson gjør en god figur som den overlevelses-fikserte pappaen, Jamie, mens Jodie Comer gnistrer i rollen som Isla, som bringer inn flere uventede sterke momenter.
Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle kjenne på klump i halsen av en zombie-horror-film, men det evner Comer i sterkt samspill med den overbevisende nykommeren Alfie Williams som 12-årige Spike.
Også Ralph Fiennes (også kjent som den neseløse Voldemort i Harry Potter-filmene, og prest i Conclave), er godt castet som den mytiske doktor Kelson, og minner om en slags skrudd krysning mellom Colonel Kurtz fra Apokalypse Nå og John Locke fra den mystiske, og etter hvert helt «loste» TV-serien Lost.
Trykker på alle knapper
Heller uventet er dette en film som ikke bare balanserer godt mellom det skrekkelige og det spennende, men også det dramatiske og det dypt tragiske. Det en film som trykker på alle knapper.
Humor og satire er det dessuten, og som går på bekostning av fanatiske kristne, til bensinstasjon-skilt og … svensker.
Edvin Rydings rolletolkning som den ikke så superglupe soldaten Erik, er et lattermildt høydepunkt med rom for herlig samfunnskommentar.
Så er det nettopp tankeløshet som er en gjennomgående rød tråd her.
Ungdommelig oppvåkning
At zombiene er infisert i hjernen og derfor ikke tenker, er det pappa Jamie forteller sin sønn i et forsøk på å dehumanisere de ovenfor Spike:
«If there is no mind, there is no soul», sier han, for at det skal gjøre det lettere å drepe de, eller også legitimere volden man selv utøver.
Det tankeløse representerer også det voldelige, og det motsatte av å søke forståelse, utvise sympati eller et humanistisk syn.
Når faren til Spike handler på måter som er løgnaktige, tankeløse og ego, tvinger det også Spike til å løfte blikket, se ting annerledes og tenke selvstendig.
Denne oppvåkningen, som handler om å søke sannhet i det nådeløse universet, fortoner seg som en nokså uortodoks coming of age-film.
Og der ideen om «no mind, no soul» like mye kan handle om farene ved å ikke evne å tenke kritisk, men i stedet bare tro på det man blir servert – for eksempel på en øy.
Er doktoren på andre siden av havet virkelig helt gæern? Spike vil finne det ut: Kanskje han kan hjelpe hans syke mor.
Teletubbies og politikk
Det nikkes ertende til både folk horror og Brexit post Covid, med subtile adresseringer av fremmedfrykt og uvitenhet.
Semiotikken sniker seg inn mellom linjene, enkelte symboler og bilder er neppe tilfeldig plassert:
Et gammelt bilde av en purung dronning Elisabeth dukker opp på en vegg, som om det er for å si noe om hvilke fortellinger om egen historie og identitet man velger å opphøye og tviholde på – og ikke – til tross for at det kanskje også er utdatert, eller ikke eksisterer.
På et tidspunkt sees et brennende engelsk flagg – er det symbolet på et land som er i ferd med å smuldre opp?
Mens man kan lure og spekulere over allegoriene i filmens mer eller mindre satiriske momenter, er det attpåtil en bisarr link til Teletubbies, som får både åpne og avslutte filmen.
Dette understrekes i det ellers urovekkende lydsporet – og i fargekodinga på track-suitene til den voksne Jimmy og hans kult-gjeng, som vi aner at vi får se langt mer av i neste film.
Sluttscenen som markerer et nytt kapittel og nesten blir en irriterende cliffhanger, får en også til å stille spørsmålet: Hvem og hva er egentlig fienden?
For den synes ikke å nødvendigvis bare komme utenfra.
En ting er i hvert fall sikkert: 28 Years Later er uten tvil den mest politiske zombie-filmen til nå.
Karakter:
9 / 10
28 Years Later (Regi: Danny Boyle)
28 Years Later har norsk kinopremiere 20.juni 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES OGSÅ: