Warfare: Antikrigsfilm, heltedyrking, eller intens krigsskildring uten budskap?
ANMELDELSE: Intenst, brutalt og med stor grad av autentisitet rekonstruerer Warfare en hendelse under Irak-krigen slik Navy SEAL-soldatene husker den. Men kan den kalles en antikrigsfilm når den også opphøyer soldatenes innsats?
*Se karakteren nederst i saken*
At den britiske regissøren og manusforfatteren Alex Garland skulle lage en film om USAs krigføring i Irak, var ikke akkurat opplagt.
Den største forskjellen fra hans tidligere filmer er imidlertid ikke skildringen av krigføring i seg selv, men fraværet av tankeeksperimenterende fiksjon. Som i Warfare er erstattet med en hyperrealistisk rekonstruksjon av virkelige hendelser.
Han slo først gjennom som forfatter med backpacker-generasjonsromanen The Beach i 1996. Selv om de ikke var mest framtredende, inneholdt også den visse militære elementer, som ikke er helt irrelevant å nevne i denne sammenhengen.
Etter at The Beach ble filmatisert av Danny Boyle, skrev Garland manus til den samme regissørens zombieapokalypse-grøsser 28 Days Later og romfarts-epos Sunshine.
Med Ex Machina debuterte han selv som regissør, som sammen med den noe undervurderte andrefilmen Annihilation og ikke minst miniserien Devs etablerte Garland som vår tids kanskje mest spennende skaper av relevant og tankevekkende science fiction.
Deretter tok han imidlertid en ganske annen retning, nærmere bestemt mot psykologisk folk horror, med spillefilmen Men.
Og sist: Actionthriller-storfilmen Civil War, som skildret et USA i fullskala borgerkrig. Som på sin side føltes vel så mye som en skremmende aktuell samtidskommentar enn som en form for science fiction.
En strengt tatt ganske eklektisk filmografi der, altså, samtidig som tilhørighet til thrillersjangeren og generelt sterke grunnkonsepter er en slags fellesnevner for det meste Garland har signert.
Og kanskje en viss fascinasjon for ekstreme krisesituasjoner. Gjerne lagt til topphemmelige hi tech-forskningsmiljøer og/eller militære settinger.
Rekonstruerer virkelig krigshendelse
Warfare er regissert av Garland sammen med Ray Mendoza, og de to har også skrevet manuset.
Amerikaneren Mendoza var militærkonsulent for Garland på Civil War, slik han også har vært på andre filmproduksjoner, og har bakgrunn som spesialsoldat fra Irak-krigen.
I Warfare gjenforteller de en konfliktsituasjon Mendoza opplevde under denne krigen i 2006.
Ikke en spesielt viktig hendelse i krigens større sammenhenger, men en høyst dramatisk for de involverte.
Den konkrete situasjonen dreier seg om at en gruppe amerikanske Navy SEAL-soldater, deriblant Mendoza, rekognoserer den formodentlig fiendtlig innstilte irakiske byen Ramadi. Der inntar de et bolighus som midlertidig base, komplett med en barnefamilie som nærmest blir holdt som gisler på soverommet sitt.
Soldatene får beskjed om at de i en kortere periode vil være uten «backup» fra lufta, da de amerikanske flyene i området behøves et annet sted.
Ikke lenge etter utsettes de imidlertid selv for et angrep av en mengde al-Qaeda-soldater, og kunne åpenbart sårt ha trengt denne luftstøtten.
Et mislykket forsøk på å evakuere en såret soldat resulterer i både døde og et par hardt skadde i gruppa – mens beleiringen og beskytningen av huset stadig tiltar i styrke og intensitet.
Tett på krigens grusomhet
Filmen forsøker å gjenskape denne situasjonen så nøyaktig som mulig, ut ifra Mendoza og de andre involvertes erindringer.
Det gjør at Warfare utelater en del fortelleraspekter man vanligvis ser i slike filmer, som å la oss bli bedre kjent med noen utvalgte karakterer før krigens fulle helvete bryter løs rundt dem.
Ikke helt ulik den norske spillefilmen Nokas fra 2010, regissert av Erik Skjoldbjærg og skrevet av Christopher Grøndahl.
Den etterstrebet å gi en autentisk rekonstruksjon av det velkjente ranet basert på omfattende research – uten i særlig grad å ty til spillefilmens konvensjonelle dramaturgiske grep. Altså de som vanligvis benyttes for å bygge opp spenning, skape sympati med rollefigurene og innlevelse hos publikum.
Warfare er riktignok ikke fullstendig fri for denne typen fortellerkonvensjoner.
Filmen starter med den mildt sagt seksualiserte aerobics-musikkvideoen til Call on Me av Eric Prydz, som på effektivt vis forteller oss at vi befinner oss et par tiår tilbake i tid.
Samtidig gir soldatenes påfølgende reaksjoner et like effektivt inntrykk av «gutta boys»-stemningen dem imellom.
Kroppsnært
Ikke desto mindre er det den sentrale hendelsen som står i fokus, med alle sine grusomme detaljer.
Ikke hvem disse unge mennene er når de ikke bærer våpen og uniform i Iraks krigssoner, eller hvilket liv som eventuelt venter på dem hjemme i USA.
Den filmatiske rekonstruksjonen er imponerende utført. Og hendelsen er mer enn spennende nok.
Resultatet er en svært intens, nærgående og svært ubehagelig filmopplevelse. En ganske så kroppslig opplevelse, som virkelig får deg til å føle krigen på – ja, nettopp: kroppen.
Ikke minst legges stor vekt på de sårede, med sine skjærende smerteskrik, åpne bruddskader og andre soldaters forsøk på å ta seg av dem.
Handlingen utspiller seg langt på vei i realtid, med alt det innebærer av venting på eventuelle forsterkninger mens kulene hagler og soldater står i fare for å forblø.
Lydsporet inneholder ingen konvensjonell filmmusikk, men gjenskaper flere ganger rollefigurenes subjektive opplevelse, der kulene og skrikene kommer og går etter hvert som eksplosjoner setter sitt preg på hørselen deres.
Rollene er besatt av en rekke unge og lovende skuespillere som D’Pharaoh Woon-A-Tai, Joseph Quinn, Charles Melton, Will Poulter, Cosmo Jarvis, Kit Connor og Michael Gandolfini, og alle gjør upåklagelige prestasjoner. Warfare er dog ikke filmen for sterke kvinneroller, men slik var vel også denne virkeligheten.
De vanskelige Irak-filmene
Mens Vietnamkrigen har vært utgangspunkt for flere filmklassikere som kan betegnes som antikrigsfilmer, er filmene som er laget om krigen i Irak mer en blanding av kritikk mot USAs engasjement og framheving av enkeltsoldaters opplevelser – både av heltemodig og kritikkverdig art.
Irak-filmene har dessuten sjelden vært særlig populære, målt i publikumstall.
Neppe uten sammenheng med at de fleste Vietnam-filmene kom en stund etter den lite populære krigen der var avsluttet, mens mange av filmene fra Irak kom mens denne krigføringen fortsatt pågikk. Amerikanske soldater skulle da også bli værende i landet i mange år framover.
Warfare er heller ikke den første filmen om Irak-krigen som fokuserer på soldaters erfaringer uten å befatte seg med mer overordnede perspektiver på krigen. Et annet, svært intenst eksempel er Kathryn Bigelows The Hurt Locker fra 2008.
Den ble riktignok kritisert av en del veteraner for unøyaktigheter i framstillingen, mens Garland og Mendozas fremste ambisjon synes å være at Warfare skal stemme overens med virkeligheten – slik de involverte husker den.
Antikrigsfilm?
Men er Warfare en antikrigsfilm?
Med en tilnærming som unnlater øvrig kontekst og kun er ment å gjenskape en reell militær konfrontasjon, formidler ikke filmen noe klart politisk budskap.
Først og fremst er det en fortelling om overlevelse, men også om samhold og prosedyrer i strid.
Samtidig kan det åpenbart argumenteres for at en så inngående og realistisk skildring av krigens brutalitet i seg selv er et innlegg mot krig.
Når man ser Warfare, er det vanskelig ikke å gjøre seg noen tanker om meningsløsheten ved all denne smerten og ødeleggelsen – i en krig vi alle vet at ikke førte til veldig mye godt.
Og når filmen mot slutten viser den traumatiserte irakiske familien – som formodentlig er uskyldig dratt inn i stridighetene – bevege seg gjennom sitt utbombede hus, framstår dette som en påminnelse om hva amerikanernes tilstedeværelse påførte befolkningen i dette landet.
Men dette er på ingen måte filmens hovedfokus. Isteden er det altså amerikanernes opplevelser som beskrives. I all sin gru og med alle sine prøvelser.
Den unngåelige opphøyelsen
Man kan dog trekke fram gode grunner for å fokusere på hva de amerikanske soldatene gjennomlevde. Til skrekk og advarsel, kanskje – og for å bedre forstå hva krigsveteranene stadig bærer med seg.
Men når man gjengir deres opplevelse så tett, blir resultatet naturligvis verken objektivt eller nøytralt. Og det er neppe heller målet, all den tid subjektiviteten er en sentral del av konseptet.
Da blir det imidlertid noe problematisk at filmen på samme tid ønsker å være apolitisk, slik den gir inntrykk av. For det er ikke opplagt at den evner å være det.
Et åpenbart poeng er at framstillingen fra kun én side kan anses for å være politisk i seg selv.
Og det skurrer unektelig litt når filmen til slutt viser fram de faktisk involverte. Noen av dem tilstede på filmsettet, de fleste i fotografier.
I bildekollasjene er de paret med sine respektive skuespillermotparter, slik man ofte gjør på rulleteksten til spillefilmer om virkelige mennesker. Men her oppleves det som et litt snodig valg, siden mange av soldatenes ansikter er sladdet.
Mest skurrer det imidlertid fordi filmen unngåelig føles som en opphøyelse av deres innsats.
Ikke at deres historie ikke fortjener å fortelles, og filmen understreker da også at ikke alle evnet å handle like heltemodig. Noen av soldatene er rett og slett for «fucked up», også psykisk, av det de utsettes for.
Om de ikke er helter for hva de gjorde i et større perspektiv, er det likevel nærmest umulig å ikke føle en viss ærefrykt for hva de ble nødt til å stå i, når dette skildres så inngående i en film.
Men fraværet av annen kontekst enn de faktiske veteranene gjør like fullt at helheten framstår som noe mangelfull. Selv om dette aldri så mye følger av filmens grunnleggende konsept.
For det er som sagt mye som er verdt å kritisere ved denne krigen – men som i all hovedsak forbigås av Warfare.
Isteden bruker den all sin filmatiske kraft på å skape intens og altoppslukende medopplevelse med et knippe amerikanske soldater fra en spesialstyrke. Som her får lov til å bli helter på film, på tross av – og kanskje litt på grunn av – all den brutale meningsløsheten.
Men Warfare er altså glimrende håndverk, og en særdeles oppskakende filmopplevelse.
Dessuten skal det understrekes at det filmen beskriver på ingen måte er irrelevant i lys av hvor mye krig preger verden akkurat nå.
Og ved å være så oppskakende, kan den uansett ikke sies å være noen propagandafilm for krigføring.
Karakter:
7 / 10
Warfare (Regi: Alex Garland og Ray Mendoza)
Warfare har premiere på norske kinoer fra 2.mai 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: