Reality Check: Inside America’s Next Top Model er en retraumatiserende tidsreise
Jay Manuel og Miss J i Reality Check: Inside America's Next Top Model på Netflix. Foto: Netflix © 2026
ANMELDELSE: Et av 2000-tallets mest kontroversielle TV-programmer kaster et nådeløst blikk i speilet i en helt ny dokumentarserie på Netflix.
I Reality Check: Inside America’s Next Top Model får vi et ublidt gjensyn med forkvaklede skjønnhetsidealer, brustne modelldrømmer og en fullstendig grenseløs Tyra Banks.
Nostalgisimulator
Dokumentarserien er en nostalgisimulator som slynger alle oss millennials direkte tilbake til tenårenes mote- og mediebilde.
Det er en marerittssluse direkte til 2000-tallets nådeløse kroppsidealer, eller rettere sagt ideal, for det var ikke akkurat mangfoldig på den tiden.
Vi blir teleportert tilbake til 2003, da det hele startet, og de etterfølgende årene der Top Model var på toppen av sin suksess.
Jeg har hatt et gjensyn med mange av sesongene siden de gikk første gang på god gammeldags tv, og selv om noen ting unektelig er ganske underholdende, så er det fryktelig vanskelig å se bort fra hvor forferdelig mye av det som blir sagt og gjort er med nåtidens øyne.
Det har dog produksjonen bak hitshowet helt fint klart å ignorere, helt til verden gjenoppdaget programmet for noen år siden og Tyra og gjengen fikk en god del velfortjent backlash.
Ingen av de medvirkende har meg bekjent svart på kritikken før nå.
Dokumentaren klarer på finurlig vis å holde på samme spenning som programmet selv. Kanskje rett og slett fordi vi husker så eksepsjonelt mange kontroversielle momenter at vi lurer på når de kommer til hver av dem. Klippejobben her må ha vært helt ekstrem.
Jeg kan dog avsløre at det er utrolig mye som er utelatt i dokuserien.
Sånn er det vel kanskje bare når man står foran verdens største all inclusive-buffet og prøver å velge ut det det som smaker verst.
Man klarer dog ikke helt ryste av seg mistanken om at det kan ha vært litt av en jobb å finne ting som Tyra, som opptrer som talking head i serien, vil uttale seg om.
Påtatt ansvarsfølelse
Dokuserien bærer nemlig preg av tilsynelatende accountability, altså å måtte stå for det man sa, som Trond Viggo ville formulert det.
På samme måte som programmet var hyperfokusert på trender på 2000-tallet, føles dette grepet unektelig bare som en del av en ny trend.
I kjølvannet av at mange binget hele Top Model under pandemien, reagerte et vesentlig mer woke publikum på ting som (kanskje forhåpentlig) hadde forsvunnet i linjær-tvs nådige glemmebok.
Catwalk-coachen Miss J, shoot-ansvarlig Jay Manuel, fotograf Nigel Barker og Tyra selv kommer alle sammen til orde i dokumentarserien.
De første tre klarer seg sånn passe, Tyra kunne like godt ha latt være.
Den aller mest kontroversielle skikkelsen i dommerpanelet, Janice Dickinson, er skuffende nok ikke med i serien.
En trist skjebne finner vi i den ikoniske Miss J som nesten ironisk nok ikke kan gå etter et alvorlig slagtilfelle.
Både han, Nigel og Jay Manuel fremstår i det minste til dels sårbare og menneskelige i løpet av dokumentarseriens tre episoder.
Fullstendig ansvarsfraskrivelse
Tyras deltakelse fortoner seg i stedet som en slags mislykket PR-rådgitt forsvarstale i etterkant av legitim kritikk.
Det fremstår som et ytterst kalkulert stunt; påtatt anger og forståelse for hvilken skade som er påført utrolig mange deltakere.
Mest av alt føles Tyras liksom-skyldbetyngede mine som reklame for neste sesong av Top Model, som hun teaser flere ganger – selv om det enda ikke er bekreftet at det kommer noe.
Hun vet at hun ikke kan komme tilbake uten å skulle forholde seg til kritikken. Et nødvendig onde mer enn ektefølt skam.
Det må ha vært vanskelig å løpe fra alle de utrolig ufølsomme ideene programmet har realisert – blackfacing og posering som hjemløse er bare et utvalg. Ikke minst er modellene flere ganger blitt satt i farlige situasjoner.
Hun benytter allikevel enhver anledning til fullstendig ansvarsfraskrivelse.
Nærmest hver eneste gang hun blir konfrontert med et kontroversielt moment i serien, som da Shandi Sullivan får filmet hvert sekund av det som i etterkant må vurderes som et seksuelt overgrep, og Tyra (som var produsent for serien, ikke bare vertinne), sier at hun ikke har hatt noe med produksjonen å gjøre.
Hun fremstår nærmest like kynisk som Top Model-programmet selv.
Utrolig gjensyn
Det aller mest interessante med Netflix’ Top Model-skriftemål er å se igjen noen av deltakerne i nåtiden. De som har smizet og posert seg gjennom de mest horrible shoots.
De bekrefter i stor grad mistanken man har hatt om at man ikke nødvendigvis blir toppmodell bare fordi man kommer langt i eller til og med vinner showet, og at det har hatt et slags lavkaste-stempel i motebransjen som ussel reality.
Noen av dem føler seg regelrett lurt.
Løsrevet fra den ekte moteverdenen
Undertegnede ble tenåring samtidig med at den slaviske dukkemodelltrenden travet over catwalkene og var rimelig besatt av mote.
Top Model var selvfølgelig bare et ledd i denne besettelsen, og her fikk man også program for program stavet frem en slags sjekkliste for hvorfor man ikke kunne bli modell.
Med mine 165 cm. på sokkelesten var petite-sesongen (sesong 13) helt klart min favoritt. Det er unektelig mange som har speilet seg i programmet og drømt om å leve modellivet (på godt og vondt); det er vel en del av rakettbensinen programmet har kjørt på gjennom alle sesongene.
Det var tilsynelatende et delmål for Tyra å gjøre motebransjen mer inkluderende gjennom Top Model-casting og shoots, men det har neppe hatt noen reell effekt.
Blant annet fordi programmet føles så løsrevet og fjernt fra den ekte moteverdenen; den som finnes gjemt bak livvakter og adelskalendere i Paris. Den som Tyra selv har vært en del av en gang.
Verre enn sosiale medier?
En av de tidligere deltakerne uttaler med takknemlighet i stemmen: «That’s amazing, to see how the show has impacted so many people for so long».
Og det kan man jo mildt sagt at det har gjort. Det er dog lite takknemlighet å spore herfra.
Jeg er godt klar over at sosiale medier har en farlig påvirkningskraft på kroppsidealer og unge jenters selvbilde, men det er lett å glemme hvor skrekkelig 2000-tallet egentlig var.
America’s Next Top Model var ikke sjokkerende for oss den gangen, nettopp fordi programmet bare var et forsterkende ekko av et allerede eksisterende idealbilde.
Det var overalt – ét ideal, én idé om kropp, estetikk og utseende, og kroppsutskammingen på programmet fantes i absolutt hele mediebildet.
Mainstreamen var den eneste strømmen. Det fantes ingen algoritmisk nåde som leverte særinteresser og estetiske preferanser.
Det er derfor vi millennials grøsser sånn når toppene blir korte, bukselinningene blir lave og navlepiercingene titter frem som hvitveis i april. Det minner oss om hva som en gang var det eneste alternativet å passe inn i.
Det opplevdes faktisk som en slags befrielse da bloggene begynte å dukke opp på midten av 2000-tallet, og kunne tilby alternative estetiske universer – med tilhørende idealer.
Vanlige jenter, alternativ stil, mote i flere former.
Selv oppdaget jeg en verden av vintage der babe-idealet var verdiløst.
En annerledes medievirkelighet
Det er fort gjort å glemme at America’s Next Top Model bare var en del av et mediebilde som gjorde stor profitt på usikkerheter omkring kropp og utseende.
Jeg husker med gru programmer som The Swan og The Biggest Loser – enorme seersuksesser. Ikke for å snakke om hvordan tabloidpressen zoomet inn på usynlige valker og cellulitter med stor skadefryd.
Et program som jeg til og med husket som forholdsvis harmløst, tålte på ingen måte gjensyn.
I fjor fikk jeg et hårreisende rendezvous med den britiske hitserien What Not To Wear med Trinny og Susannah: Et program som skulle gi helt vanlige mennesker helt utrolig stil ved hjelp av moteekseperter.
Det hele startet med at de ble anmeldt av venner eller familie, som i beste sendetid fortalte om hvor forferdelig vedkommende så ut. Personen ble deretter SNIKFILMET i de mest utenkelige situasjoner for å bekrefte dette, og så kom Trinny og Susannah til unnsetning.
Det var altså ikke en gang personen selv som ville ha hjelp.
De gjorde deretter et stort nummer ut av å fremheve og påføre nye usikkerheter for deltakerne med et mildt sagt vemmelig språk.
Dette var helt stuerent på den tiden. Jeg og alle jeg kjente synes det var helt normalt. Kanskje var det også sånn vi tenkte om oss selv og om andre.
Det var i det hele tatt en offentlig, helt normalisert kroppsskrutinisering som mangler sidestykke.
Reality Check: Inside America’s Next Top Model føles dessverre ikke som det oppgjøret med denne kulturen som det kunne ha vært.
I stedet får vi en nøye kalkulert reklameplakat for neste sesong av skrekkabinettet America’s Next Top Model, minimal innsikt i hva som er foregått bak kulissene og en ikke-angrende synder.
Til gjengjeld fungerer serien fint for deg som vil ha et nostalgiboost, se hvordan noen av deltakerne har det i dag og bli påminnet om hvilket forferdelig mediebilde programmet var en del av den gangen.
Karakter:
3 / 10
Reality Check: Inside America’s Next Top Model er tilgjengelig på Netflix fra 16. februar 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: