Together: Alternativ parterapi
Alison Brie og Dave Franco spiller et par som opplever at det finnes verre problemer enn samlivsproblemer. Foto: Ben Kin
ANMELDELSE: Body horroren Together byr på skrekk og spenning, med friksjon i et parforhold og mental helse som katalysator. Synd filmen selv vil slå opp med meg mot slutten.
*Karakter nederst i saken*
Han jakter drømmen som musiker i en alder av 35 og glemmer henne. Hun prøver å gi ham rom til å vokse, men føler seg oversett og dårlig behandla. Dessuten er hun kanskje litt… Basic? Kompisene hans mener hun gjør ham kjedelig, venninna hennes mener han behandler henne dårlig.
Etter flere år sammen i et forhold som synes å stagnere mer enn noe annet, prøver Tim (Dave Franco) og Millie (Alison Brie) å starte på nytt igjen, for å satse på…hverandre. De flytter ut på landet, der de ikke kjenner noen andre enn hverandre.
Forholdene ligger også til rette for at spenningene som tidvis har gnisset i forholdet, kan få enda litt mer grobunn, for eksempel i mareritt-aktige møter med overnaturlige krefter.
Tikker av på bingobrettet
Together tikker av i mange bokser på bingobrettet for sjangertypiske scenarier og troper i skrekkfilm-sjangeren:
- Ungt og vakkert par ankommer ei lita bygd, her det mystiske kan – og vil skje – og sannsynligvis har det også skjedd tidligere.
- En ny, pågående kollega er tilfeldigvis også nær nabo med de nyinnflyttede og kan ha hatt en finger med for å få de til bygda.
- Ung og vakker person hjemsøkes av noe som skjedde i hens fortid.
- Ungt og vakkert par havner i fare og har ikke mobildekning.
- Ung og vakker person trosser alle menneskelige instinkter og smaker på ting som ser avskrekkende ut – som i Cabin Fever.
- Barn tegner ekkel tegning som hinter om noe grusomt som antakelig vil skje eller har skjedd.
- Ertende innklipp av et spisst redskap tidlig i filmen som vil komme godt med seinere.
- Noen sier «ikke gjør noe dumt» hvorpå ung og pen person gjør akkurat det.
- Ung og vakker person blir ikke trodd, men blir mistenkeliggjort når hen opplever at noe overnaturlig skjer som hen ikke har kontroll over.
- Seksuell aktivitet vil straffe seg. Alltid.
Med dette sagt, må ikke det bety at det å reprodusere scenarier i seg selv er dårlig. Det handler jo om konteksten, altså hvordan noe fremstilles.
Dette er den australske regissøren Michael Shanks første langfilm, og han utviser et godt øye for detaljer, og et talent for det å effektivt bygge opp spenning og dramaturgi i et uttrykk som engasjerer.
Together er overraskende frisk og god på å spille på gamle troper på en måte som funker – altså gi meg den samme gaven med nytt papir og i andre farger og teksturer. Det er ikke så mye jump scares, og de som er der, er forseggjort.
Det funker først og fremst fordi utganspunktet for filmen er realistisk, og treffer på en vellykket casting av Alison Brie og Dave Franco i hovedrollene – og som er et ektepar på ekte (det er forsåvidt alltid et lovende trekk når det er kjente skuespillere i hovedrollene i en skrekkfilm).
Jeg blir nysgjerrig på hvordan i all verden dette parforholdet skal gå – vel vitende om at det sannsynligvis vil ende dårlig.
God oppbygning
Filmens indre tempo er tiltalende, bildemiksen føles intuitiv, i godt samspill med intense nærbilder som kommer tett på, og forsterker det indre stresset og angsten.
Hele den første timen raser i vei, mens det stadig skjer nye ting. Vi spares for den litt typiske tendensen med skrekkfilmer, ved at man får et oppheng i å vise litt for mange scener som alle forteller det samme:
Hva slags ondskap og crazyness vi står ovenfor her. Hvor mange ganger kan det vises på måter som er oppfinnsomme og som gir filmen den ønskede effekten – før tilskuere har sett nok og blir utålmodig?
Filmen lykkes med mye også takket være kjemien mellom Dave Franco som Tim og Alison Brie som Millie, og ved at filmen spiller på noe lett gjenkjennelig, allment og relevant som utganspunkt for fortellingen.
Det er mye godt skrekkpotensiale i et parforhold der partene er usikre på hverandre, og der partenes sårbare og intime sider blir utfordret og blottlagt, like maktdynamikker forsterkes og gamle hemmeligheter kommer frem.
Særlig godt audiovisuelt skildret, er Tims angstfulle episoder. Her blir vi hans øyne og ører i flere mareritt-aktige sekvenser.
Her er en gullgruve av temaer å spille på for å skape spenning og der mye potensielt er close to home for tilskuerne i salen.
På veien mot målet, harseleres det også noe med temaene vi skal inn i, som nevnte samlivsproblematikk, og til problemet med folk som blir værende på sosiale medier etter sin død, for eksempel. Så den har litt humor også, men den hadde ikke tatt skade av å være mer selvkommenterende og ironisk.
Filmen skal også ha pluss i boka for å holde seg til en edruelig lengde. Jeg kjenner på at filmen bygger opp til noe som kan være bra – altså noe uhyre skrekkelig.
Slår opp med tilskueren
Som om et ikke var nok å krysse av på i bingobrettet for skrekkfilm-troper, kommer også en slutt som er ganske antiklimatisk: Check.
Dette er en reell forbannelse som forfølger skrekkfilmer som sjanger. Ikke skjønner jeg hvorfor det må være sånn, heller.
Mange skumle filmer evner å bygge seg opp med forseggjort start og interessante karakterer, og virker lovende – for så å falle helt sammen mot slutten.
I dette tilfellet handler det om at man tidlig begynner å innse hva dette for lengst handler om, jeg venter ikke lenger på avsløringen, og trekker meg unna – og etter hvert ut av fortellingen. Det er som om jeg står utafor og ser på det jeg tidligere følte meg med på bare en halvtime tidligere.
Kanskje handler det om at det rett og slett er supervanskelig å få til en finale som både oppleves troverdig nok – innafor sitt eget univers, riktignok – og som oppleves skrekkelig, uten at det virker overdrevent eller det avsløres for mye, slik at det som tidligere i filmen fremstod potensielt forferdelig, risikerer å miste all effekt, fordi det er avkledd.
I dette tilfellet handler det mest om at det skrekkelige ikke fremstår så skummelt, likevel.
For undertengedes del handler det mest om skuffelsen i at filmen ikke utnytter det gode potensialet filmen hadde i å spille på noe som ble introdusert tidligere i filmen, men som man rett og slett lar ligge, til fordel for noe mer overnaturlig, som heller ikke viser seg å være så skremmende.
Resultatet er at kokepunktet nås for tidlig, og det er knapt det en gang, mer lunkent, og når filmen går mot slutten, er teen kald.
Innen skrekk og horror er som regel filmens dramaturgiske høydepunkt og finale et overraskelseselementet eller en twist. Hele filmen bygger opp til dette.
Tida det tar fra vi innser det skrekkelige som venter i Together, for så å vente på at det skjer i filmens siste akt, er så lang, at filmen punkterer sin egen dramaturigske oppbygning mot slutten. Og slik faller det litt sammen.
Dessuten er ikke de visuelle effektene eller filmens atmosfære like godt vedlikeholdt. Lik et forhold, må man jobbe for at følelsen vedlikeholdes. Man kan ikke bare etablere noe, og tro man er ferdig på jobb.
Men det er jo noe ironisk med det at en film som har destruktive forhold som senter av fortellingen, evner å gjøre akkurat det samme selv:
Bedrive selvsabotasje med sin egen relasjon med tilskueren i stolen. Og selv om den først mot slutten også viser at den har litt mer selvironi på sjangerens vegne, er også det litt for seint – Men det som virkelig er for seint, er å parodiere The Substance.
Til tross for disse strenge ord, er Togeheter absolutt underholdende, og jeg ser gjerne mer film med ekteparet Alison Brie og Dave Franco. Kom deg på kino!
Karakter:
7 / 10
Together (Regi: Michael Shanks)
Together kommer på norske kinoer 22.august.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: