Springsteen: Deliver Me From Nowhere tar oss tilbake til The Boss’ arbeiderklasse-USA
Jeremy Allen White spiller the Boss, Bruce Springsteen. Foto: 20th Century Studios. © 2025 20th Century Studios. All Rights Reserved.
ANMELDELSE: Jeremy Allen White har kanskje bytta ut forklet sitt med brune kontaktlinser og gitar, men psyken står det ikke noe bedre til med i rollen som Bruce Springsteen i Scott Coopers filmatisering.
Den plagede rockestjerna, hørt om ham, eller?
Nå er han her igjen. Og han heter Bruce Springsteen.
Jeg tror ikke jeg vet om noen som har overvært en Springsteen-konsert og ikke likt ham eller musikken.
Men funker fortellingen om den deprimerte rockemusikanten på film? Har vi ikke sett det før?
Og ikke minst: Er Bruce overbevisende i The Bear-stjerna Jeremy Allen Whites skikkelse?
Når populære idoler tar upopulære valg
Det ikke fryktelig lenge siden vi så den irriterende og fascinerende trubaduren Bob Dylan, bli filmmateriale, med Timmy Chalamet (Dune) i hovedrollen.
Forutsigbart og konvensjonelt filmspråk til tross: Det funka jo. Blant annet fordi man konsentrerte seg mer om å begrense seg og reindyrke en mer konkret periode og perspektiver. Som hvor lite likandes han var, egosentrisk og sær – og paradoksalt nok også hans evne til å fenge gjennom musikken, på måter som gjør noe med oss. Eller med meg, i hvert fall.
Og det funka fordi man valgte å skildre en periode av karriera, og perspektiver som forteller mye om mannens karakter, en historisk hendelse der han ga blanke i å være noen crowd pleaser.
Det er sånt som er viktig å vise unge usikre mennesker i dag som tror at det å være populær er alt som betyr alt her i livet.
Lik A Complete Unknown, er også om Springsteen: Deliver Me From Nowhere konsentrert om en periode som var avgjørende i en musikklegendes karriere. Scott Coopers filmatisering skildrer også en artist som tar upopulære valg, og perioder med vakuum fra publikumets selvtillits-boostende hengivenhet.
Hovedkarakterens suksess kommer glimtvis til syne. I senter står den plagede sjel som må finne ut av seg selv.
På mange måter funker disse filmene (med strategisk castede unge film-kjekkaser i hovedrollene, noe som også gjelder for Baz Luhrmanns Elvis) som formidlere av musikkhistorie for generasjon Z. Og for oss andre som kanskje ikke har hatt tid til å lese oss opp på våre musikalske helter, men bare hørt på musikken og hatt det helt fint med det.
De fleste har et forhold til Born in the USA. Men få vet kanskje at låta lå på hylla i nærmere tre år før den kom ut, mens Bruce takk seg tilbake og tok et introspektivt oppgjør med fortidens traumer, på sitt mer introverte og lavmælte folk-album, Nebraska. Hadde det ikke sånn helt topp i denne perioden.
Sånne ting er interessant å lære om eller blir minnet på: At disse helgen-aktige heltene våre også har dårlige perioder, også selv om den trøblede rockeren er mer regelen.
Sonisk opprør
Filmen konserterer seg om en periode rundt 1981-1982, da Bruce hadde rundet av sin lange konsert-turne etter suksessen med The River. Han flytter tilbake til Colts Neck i hjemstaten New Jersey, der han isolerte seg selv.
Her ble albumet Nebraska til, spilt inn på kassett. Ikke noe band, bare ham selv på soverommet. Ingen Bruce på coveret. Null promo. Null turné.
Dette skulle bli Springsteens minst popete album, men trolig det mest kompromissløse.
Det ferdige albumet bød på mørkere temaer, som blant annet forteller fra perspektivene til uheldige arbeidere, lovløse og kriminelle, blant annet seriemorderen Charles Starkweather (tittelsporet), blant annet inspirert av filmen Badlands.
Det var heller ingen typiske «radio-hits». Det kan man heller ikke si om den første versjonen av Born in the U.S.A. som ble spilt inn blant de 17 sporene han tok opp på soverommet sitt.
For meg fremstår det som et tydelig poeng i filmen som er basert på Warren Zanes biografi – Deliver Me From Nowhere – hvor vesentlig det var at han hadde dette kreative armslaget:
Albumprosjektet virket direkte selvsaboterende etter at han hadde blitt verdenskjent rockestjerne med suksessen til The River.
Springsteens ble også møtt med forståelse av manageren Jon Landau og Columbia Records. Det er i hvert fall slik det fremstår i filmen.
Den torturerte rocke-musikeren
Utgangspunktet og premissene er gode, og det filmen virkelig får til, er å skildre mental sårbarhet på en måte som sitter i, med Allen White som ikke overdriver eller gjør seg bort, men gjør en god tolkning av «the Boss», også vokalmessig: Ikke for karikert, det er tolkning, ikke imitering.
Det er mye filmen får til, og det er å fremkalle en tydelig stemning som sitter i. Det er en form for melankoli som bor i filmens uttrykk hele veien, uten at det er noe som kan sees direkte.
Det er nemlig lite motstand når vi går filmatisk inn i hovedkarakterens torturerte sinn.
Her kunne man våget å gå litt mer konkret og eksperimentelt til verks: Psykisk vold og en urolig barndom blir et viktig premiss for at vi skal bli med på hovedkarakterens indre reise og forstå hvorfor det forfølger ham i voksen alder.
Det subjektive perspektivet og introspektivet kunne vært tydeligere skildret. Vi ser en alkoholisert pappa og moren som kjefter på ham om at han driter seg ut. På et annet tidspunkt vil han fylle-bokse med sønnen på rommet.
Vi skjønner at forholdet mellom far og sønn er anspent, og at farens relasjon til moren heller ikke står i taket, akkurat. Men hvordan farens psykiske uhelse som 2.verdenskrig-veteran forvandler ham til et monster (som senere ble diagnostisert med paranoid schizofreni) kunne vært skildret mer instendig.
Her kommer det konvensjonelle filmspråket til kort: Stemningen og virkemidlene spiller ikke sammen på en måte som oppleves truende nok i disse tidshoppene til at jeg som tilskuer kjenner på et gripende alvor og hva som står på spill.
Traumatiske barndomsminner og psykisk uhelse har tross alt blitt mesterlig skildret mang en gang før. Det fremstår litt enkelt og overfladisk her. Vi ser det veldig utenfra.
Disse tilbakeblikkene er for øvrig filmet i nydelige sort-hvitt-bilder med en utsøkt filmtekstur.
Pappa Douglas Springsteen er også overbevisende spilt av Stephen Graham (som beleilig nok har hatt sitt store år med å sette toxic masculinity på agendaen med serien Adolescence og vunnet flere priser for det).
Selv om jeg opplever en mangelfull evne til å skildre traumatiske opplevelser i filmspråket som virkelig stikker, er det mye som funker.
Springsteens USA
Springsteen: Deliver Me From Nowhere er en film som estetisk speiler en idé om et USA som Springsteen fremmaner i sin musikk, men også en epoke man bare kan bli nostalgisk av – ja, også om man ikke var født på denne tida.
Det funker med den fiktive «love interest», spilt av Odessa Young, som låner oss et blikk på Springsteen som totalt uberegnelig å forholde seg til hva gjelder avtaler og som har dratt ned følelsesgardina.
Det hadde dog vært mer fruktbart å se mer av de usympatiske og egosentriske sidene hans, for filmen er litt for glad i å male et romantisert portrett av en sårbar musiker som er tvangsmessig oppslukt av egne kreative prosesser, og der vi bare er nødt til å forstå fullt ut at det ikke er plass til annet – foruten Paul Walter Hauser i rollen som Springsteens tekniker, Mike Batlan, som hjelper ham med å spille inn musikken fra soverommet.
Manager Landau fremstår først noe karikert av den etter hvert mer stødige Jeremy Strong (Succession, The Apprentice), og dessuten med en merkverdig garderobe med sjel, med sine sennepsgule turtlenecks, stripete skjorter og fancy briller, og ikke så fancy hårklipp.
Hårstylingen må for øvrig få honnør – og kanskje en Oscar-nominasjon. Følg med på hvor bra hårmankene er. De ser så ekte ut, ikke minst på vår comrade Jeremy Allen White, som ser ut som han har naturlige verv slik at manken går slik den står på den virkelige Springsteen. Til og med de dype nøttebrune kontaktlinsene ser ekte ut på den ellers veldig lyseblåøyde skuespilleren.
Det er generelt gjort en god jobb med fargene her.
Sjokoladefarge-glaserte keramikkopper, kjøkkenbenker og paneler fremstår som mer tilfeldige, og milevis unna en merkverdig tendens jeg har sett litt mye av innen nyere set design og visuelle miljøer som minner om sjelløs boligstyling, der fargekoder og toner som aldri krasjer med hverandre, men ser planlagt og ut, og kjøpt på samme tid.
Tvert imot ser det ut som om folk bor og jobber på stedene som portretteres:
Slitne overflater preget av bruksskader. Vinrøde puter som akkurat skriker litt i møtet med de ubehandla trebenkene på den lokale dineren. Tapeter i kremete og lavendel-nyanser med hvite tulipan-silhuetter, og roser på. Teak-møbler av den typen du ikke finner i en boligannonse fra «beste Løkka».
Jeg kjenner formelig lukta av støv som har samlet seg i teppegulvene, og røyken som har satt seg i trepanelene i ulike brun- og gultoner.
Detaljene er med andre ord på plass for å skape et univers jeg tror på og som føles varmt.
Filmteksturens varme og lysettingens naturlige ramme bidrar til portretteringen av den amerikanske småbyen som troverdig levende og uflidd. Som en framtredende karakter i fortellingen. Den er rammen og konteksten for alle skildringene på Nebraska-albumet, og den videre Springsteen-katalogen.
Da har vi ikke kommet til denne «hellige» kassetten en gang, den som nesten blir en slags birolle. Eventuelt antagonist – det kommer an på hvems perspektiv man inntar.
Springsteen: Deliver Me From Nowhere lykkes i å ta oss tilbake til The Boss’ arbeiderklasse-USA. Når jeg er ute av kinoen, kjenner jeg på at jeg gjerne vil tilbake.
Karakter:
7 / 10
Springsteen: Deliver Me From Nowhere (Regi: Scott Cooper)
Springsteen: Deliver Me From Nowhere kommer på norske kinoer fra 31.oktober 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: