Sound of Falling: Kunst for kunstens skyld?
Sound of Falling. Foto: Fabian Gamper/ Studio Zentral
ANMELDELSE: Sound of Falling skildrer dystert kvinneliv gjennom et århundre med så mange kunstferdige virkemidler, at man kan lure på om det blir for mye av det gode.
*Karakter nederst i saken*
TROMSØ INTERNASJONALE FILMFESTIVAL: Tysklands Oscar-kandidat er regissør Mascha Schilinskis andre spillefilm. Sound of Falling hadde premiere under kritikeruken i Cannes og har nå norgespremiere på TIFF.
Filmen beskriver fire mørke kvinneskjebner i smalformat. Vi befinner oss i et hus på en gård, i Tyskland på starten av 1900-tallet rett før første verdenskrig bryter ut, i 1940-årene, på 1980-tallet og i nåtiden.
Kvinnene blir forbundet gjennom tiden av huset. Noen også av blodsbånd.
Et sted i tiden
Tidsreiser forbundet av sted er ikke et helt uvanlig grep i filmhistorien.
Det lener seg tett opp til en nostalgi de fleste kan gjenkjenne med forlatte barndomshjem og melankolske minner knyttet til steder.
I en film som Russian Ark (Aleksandr Sokurov, 2002), føres man eksempelvis, i et imponerende one-take, gjennom Hermitage-museet i Skt. Petersburg gjennom tiden.
Vi ledes av en spøkelsesguide, møter mennesker fra ulike epoker (hele 2000 skuespillere og statister) og undres over dem. Vi betrakter det historiske palasset med historisk nostalgi, som om det hele var en fjern feberdrøm.
Helt omvendt er det personlige og nære hypersentralt i brennaktuelle Affeksjonsverdi (Joachim Trier, 2025).
Her blir en fasjonabel sveitservilla i Oslo et anker i tiden. Huset blir gjennomgående besjelet, og tidens hendelser setter dype arr i veggene og i menneskene som bor der.
Det er heller ikke uvanlig i skrekkfilmens verden å knytte steder til følelsesmessige og ofte blodige tragedier.
Mest opplagt er selvfølgelig Stanley Kubricks The Shining, men jeg tenkte flere ganger på skrekk-eposet Sinister (2012) under Sound of Falling.
I Sinister er hjemmevideoene konkrete, fysiske objekter som hovedkarakteren (Ethan Hawke) finner gjemt på loftet, som vitner om husets forferdelige spor. I Sound of Falling føles det som om det er selve hjemmevideoene vi ser.
Et trangt titteskap
I Sound of Falling er det som om gården i seg selv avslører et slags mørke hos de kvinnelige beboerne.
De blir gjennom flere generasjoner utsatt for, og gjør, noen ganske merkelige og voldsomme ting.
Kameraet lar oss kikke med inn i stuer, ganger, gårdsplasser, høyloft og soverom, som i et trangt titteskap, og vi får av og til også direkte øyenkontakt med karakterene.
Dette er et grep som kan være veldig effektivt, men blir brukt minst to ganger for mye her.
Filmen er gjennom både lydbilde (veldig urovekkende) og foto gjennomgående insisterende på at tilskueren skal engasjere seg følelsesmessig.
Dette hadde kanskje skjedd helt av seg selv hvis verfremdungseffektene hadde vært færre.
Det er også litt vanskelig ikke å tenke at filmen godt kunne ha vært minst en halvtime kortere. Ja, faktisk så hadde historien kanskje fremstått enda sterkere, hvis det utelukkende var én av tidsepokene som ble skildret.
Koblingen med stedet gjennom tid virker i og for seg mest som en idé filmskaperen har forelsket seg i, og ikke et nødvendig premiss for at filmen skulle bli så helstøpt god som mulig.
Ekstremt forseggjort tidsbilde
Den første tidsepoken, tiden rett før første verdenskrig, er utvilsomt den mest interessante.
Hvis regissøren skulle legge fra seg hovedideen generasjonelle bånd gjennom tiden, så ville det være opplagt å fokusere hele filmen på denne epoken. Den legger seg kanskje litt for tett opp mot Hanekes briljante Det hvite båndet (2009), som utforsker samme periode i tysk historie, dog med litt andre briller.
Filmen sender flere visuelle nikk til Hanekes mesterverk, der en flue også er en fremtredende karakter i de sjelfulle bildene. Felles for filmene er, ikke minst, at de handler om barn og barns virkelighet.
I Det hvite bånder får vi vite forsvinnende lite om hva som skjer i de små urokråkene, mens i Sound of Falling kommer vi helt inn i barnas opplevelser av- og tanker rundt frykt, plikt og virkelighetsforståelse.
Alle tidsepokene, men absolutt mest 1910-tallet, skildres med fantastisk forseggjorte kostymer, tilsvarende tid og klasse, og et særdeles gjennomgripende tidsbilde.
Blant annet fokuserer 1910-perioden på, som i Maria Larssons evige øyeblikk (Jan Troell, 2008) og kanskje mer populært The Others (Amenábar, 2001), en trend fra fotografiets spede ungdom der man tok familiebilder av og med de døde.
I en tid der barnedødeligheten fremdeles var forskrekkende høy og man levde i en kultur nærmest besatt av fysiske minner, i form av blant annet hårskulpturer og håramuletter med de dødes hår, og en helt egen etikette for sorg, ble døden et naturlig bruksområde for fotografiet.
Dette danner et svært teksturert bakteppe for barnas, i særdeleshet en liten pike som heter Alma med lyse flettekranser, tanker om døden.
Barnet og døden
Selv om perioden som skildres i 1980-tallets Øst-Tyskland med en opprørsk kvinne ved navn Angelika på flere måter også kunne vært en film i seg selv, kanskje bare en helt annen film, så er det i 1910-perioden at den store magien befinner seg.
Jenta Alma får sin avdøde søsters kjole på, hun kjenner den igjen på dødsbildet av henne der den levende broren står bak den poserte kroppen som et slørete fantom.
På allehelgens dag settes bildene av de døde opp og de blir feiret med lys og mat.
Alma forsøker å forstå hva døden innebærer, og hun blir overbevist om at hun selv snart skal dø ved bare ikke å våkne en morgen.
I mellomtiden rollespiller hun døden ved å kle seg opp i sørgeantrekket og posere som den døde kroppen i brokadesofaen.
Dette er en fantastisk sekvens ikke bare takket være tidsbildet, men noen helt makeløst fantastiske barneskuespillere.
I en tid som preges av stadig likere fjes på skjermen, er det utrolig forfriskende å se noen mildt sagt distinkte ansikter.
Schilinski inkorporerer i det hele tatt også flere interessante ideer i Sound of Falling.
I nåtiden forteller en ung jente om hvordan hun observerer voksne menns blikk. Overgangen fra barn til voksen innebærer ikke bare blikket på seg selv, men andres blikk på en kropp i utvikling.
Lang, men interessant
Jeg er egentlig litt glad for at jeg ikke endte med å se Sound of Falling på filmfestival, men som vanlig kinovisning.
Det er nemlig akkurat den typen film som kan få festivalopplevelsen til å briste eller bære: langtekkelig, langsommelig og dørgende stille.
Når man har sett tre eller fire filmer allerede samme dag, er stille arthaus som regel det siste man trenger. Med mindre verket er så sjeldent bunnsolid at det er vanskelig å se vekk (det finnes).
Stillheten kan fort bli overdøvende, og man blir lettere irritert over mange gjentakelser og finurlige, kunstferdige grep, som kanskje fungerte bedre som idé enn scene.
Selv på en helt alminnelig kinovisning er det vanskelig å ignorere at det er et uheldig mangfold av nettopp slike fikse idéer i Sound of Falling. Og det er langt fra alle som resonnerer like godt.
Det er blant annet en scene i nåtiden der det ellers overdøvende urovekkende lydbildet blir en slags musikkvideo med ikke-diegetisk musikk, som føles veldig malplassert.
De gode ideene; som fortellingen som utspiller seg rett før første verdenskrig der barnet Alma for første gang møter døden i abstrakt og konkret form, er til gjengjeld så gode at man klarer å holde seg engasjert i to og en halv time.
Schilinski kunne med fordel ha gått enda en klipperunde med Sound of Falling før den møtte sin skjebne på lerretet, men det er på mange måter en gripende film.
Den er langt fra feilfri, men henger allikevel godt igjen i kropp og synsnerve.
Karakter:
7 / 10
Sound of Falling
Sound of Falling hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes og vises på Tromsø internasjonale filmfestival.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: