Pet Farm: Smålåtent og storslått om mennesker og dyr
Pet Farm av brødrene Finn og Martin Walther kan strømmes på VGTV. Foto: Walther Bros
ANMELDELSE: Den VGTV-aktuelle BIFF-vinneren Pet Farm vil kunne inspirere til et meningsskifte om hvordan vi møter ensomhet.
Hæ, er det ekte?
At Pet Farm ser ut og fortelles som en fiksjonshistorie ble tydelig da den fungerte som storfamilie-hjemmekino i påsken.
Tre generasjoner ble fengslet av innholdet og umiddelbart trukket med i fortellingens nav: Må hovedpersonen avlive revene han har avlet opp og ønsker å selge som kjæledyr?
Men innholdet er både sant og sårt.
Kamp på flere fronter
Den en time og 22 minutter lange dokumentaren innledes med forskningsfilmer fra Russland: Med riktig avl kan rever bli menneskets beste venn og selges for opptil 5 000 dollar stykket, hevdes det optimistisk.
Forskningsformidlingen er varm, positiv og Wes Anderson-corny – og plassert i en liten rute midt på skjermen. Når det zoomes ut til norsk bygdevirkelighet, er stemningen en ganske annen.
Vi blir kjent med Joakim Nilsen i det han frakter rever gjennom et mer goldt enn nasjonalromantisk fjellandskap. Transporten er tonesatt av foruroligende synth-toner signert Andre Bratten.
Hvor er dere på vei, mann og rever? Hvordan skal det gå med dere?
Umiddelbart ser det ikke så verst ut. Det er fuglesyngende og insektssurrende idyll når Nilsen koser med revene i en blomstereng. Og når han tar telefonen, får vi inntrykk av at det finnes et marked for kjæle-rever, at det han driver med er liv laga.
Men når Mattilsynet ikler seg vernedrakter og inspiserer den nedlagte pelsdyrfarmen, begynner Nilsens kamp mot offentligheten og muligens også sine egne livsvalg.
Mer tristesse enn frihet
Hovedpersonen er innflytter i den trønderske fjellbygda Oppdal og møter undring og lange blikk når han går i butikken med en sølvrev i bånd.
Han takker ja til kake under en slags sammenkomst på Felleskjøpet, men blir aldri en fullverdig deltager i den maskuline kaffepraten.
Gjennom en ensom julemiddag i sin egen stue betror Nilsen seg til publikum: Han har minimal kontakt med familien – det oppstår lett surmuling og gnisninger.
Den dystre synthen er tilbake – det ligger mer tristesse enn frihet i denne ensomheten. Filmen legger heller ikke opp til at Nilsen vil lykkes i å finne en livsledsager på Tinder – scenene der han høyresveiper seg gjennom appen er der for å understreke den isolerte tilværelsen.
Men Nilsen skildres aldri som en håpløs bygdesæring – han har et behagelig vesen og et bredt interessefelt. Han spiller trommer, trener med samuraisverd, fisker og plukker bær – og gitar-akkompagnerer seg selv når han plystrer Johann Pachelbels Kanon i D-dur foran et raust leirbål.
Men rettstvister og trang økonomi går på ståpåviljen løs.
På et tidspunkt er det ikke ressurser til å sørge for varme til dyrene, det er tretti minusgrader og regningene ligger i en haug på gulvet.
Naboen – den slovakiske pølsemakeren Miro – er bekymret. Hvor har det blitt av Joakim? Og hva slags muligheter har han, egentlig?
Det sies rett ut: Kanskje det er bedre å satse på menneskelige vennskap enn kjæledyrindustri. Og Joakims liv virker bare unntaksvis mer meningsfylt enn i scenene der han og Miro forbrødres mens de slakter og parterer en gris.
Mennesker, dyr og moderne uhygge
Tidligere i vår hadde jeg æren av å sitte i forhåndsjuryen til Kortfilmfestivalen i Grimstad og i de nærmere hundre timene med påmeldte filmer, tegnet det seg en tydelig tendens: Historier – både i dokumentar- og fiksjonsform – om forholdet mellom mennesker og dyr.
Hvordan ser mennesketilværelsen ut fra perspektivet til endene i Akerselva? Er det god klimapolitikk å avlive alle landets kjæledyr? Hva i all verden gjør man med den døde grevlingen på hyttetrammen?
På effektivt vis bruker filmskaperne samspillet mellom folk og andre skapninger til å si noe om fremmedgjøring, ensomhet og moderne uhygge.
Pet Farm – som vant pris for beste norske dokumentar på BIFF i fjor – kan muligens regnes som en spydspiss for denne trenden. Og det er bare å bifalle BIFF-juryens vinnerbegrunnelse:
Wow! For en historie. Filmen er stilsikker, gjennomarbeidet og mesterlig fortalt. Filmskaperne tar oss med inn i et liv.
Inn i tankestrømmen
Det er nettopp viljen og evnen til innlevelse i Nilsens virkelighet som gjør Pet Farm så sterk.
Der Werner Herzog velger å utfordre den avdøde hovedpersonen i tematisk beslektede Grizzly Man (2006) – maner Walther-brødrenes film til forståelse og sympati med Joakim Nilsen.
Det gjør de med ekstremt selvsikre virkemidler – særlig med tanke på at dette er filmskapernes første fortelling i spillefilmlengde.
Litt over halvveis i spilletiden, blir en sentral del av hovedpersonens fortid gjort rede for: Den lykkeligste delen av barndommen ble tilbragt på bestefarens revefarm.
Den syv år lange produksjonen tar oss tett på Nilsen, som blant annet intervjues mens han ligger i senga.
Etter hvert virker han så fortrolig med kameras tilstedeværelse at han snakker mer med seg selv enn med filmskaperne: Det er som om vi får direkte tilgang til hovedpersonens tankestrøm.
Walther-brødrene har ingen tilstedeværelse i filmen – det er opptil seerne å avgjøre om situasjonene vi opplever er resultat av regigrep eller av flue på veggen-metoder.
Men ingenting synes regissert eller staga i en av filmene sterkeste scener: en poengtert samtale mellom Nilsen og Miro, filmet fra innsiden av en bil.
Regissørene skal også ha honnør for valgene de har tatt om hva som IKKE er med i filmen:
Det hadde sikkert vært fristende å skape rettssalsdrama av begivenhetene, men når Nilsens sak avgjøres i Sør-Trøndelag Tingrett, blir vi kun servert et effektivt konsentrat av det som skjer.
Stort og bredt
Men at portrettering og atmosfære prioriteres over rettsprosesser og domsavsigelser, betyr slett ikke at Pet Farm ikke forteller en historie – for en tilfeldig påsketilskuer mellom ni og åtti år, fortoner den seg umiddelbart som fiksjon.
Fotostilen og klippingen er spillefilmaktig, og den snaue halvannen timen følger en streng spenningskurve med presentasjon, konfliktopptrapping og en form for forløsning.
At slutten føles åpen er i tråd med hvordan vi har fulgt hovedpersonen – vi kommer tett på, men aner hele tiden at det finnes mange flere egenskaper i ham som ikke kommer til overflaten.
Resultatet er en både smålåten og storslått film. Det man tror skal bli en fortelling om menneske mot system, er i virkeligheten noe langt større:
Pet Farm er en briljant fortalt historie om tilhørighet – om den livsavgjørende betydningen av å ha kontakt med andre mennesker, hvor vanskelig det enn måtte være.
Pet Farm startet samtaler i familiepåsken og burde også kunne inspirere til et nasjonalt meningsskifte om hvordan vi møter ensomhet.
Alt burde med andre ord ligge til rette for et stort og bredt nedslagsfelt – VGTV har gjort et utmerket valg i å strømme denne historien.
Det er bare å krysse fingrene for at mediehuset også makter å gi Pet Farm oppmerksomheten den fortjener.
Karakter:
9 / 10
Pet Farm (Regi: Finn og Martin Walther)
Pet Farm er tilgjegnelig på VGTV.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES OGSÅ: