Irske gloser og protestmusikk fra Tøyenparken
Fontaines D.C.på Sirkus fredag. Foto: Maja Brenna
FESTIVALRAPPORT: Irene hadde styringa på Øyafestivalen fredag.
Det føles litt som om man skulle ha entret Hobbittun i J.R.R. Tolkiens univers på en av mange høyst nødvendige festdager. Reint bortsett fra at frontmann Charles Hendy ser ut som han er på Ibiza-tur med sitt hvitbleika hår og stilsikre solbriller.
Det er banjo, det er lystig blikkfløyte, det er bodrán-tromme, det er albuepipe (uilleann pipes), og det er vitsing på høyt nivå, på bekostning av de du trodde, med irsk aksent: de kongelige, de religiøse og de med makt som veit å misbruke den.
Si mye om irene, men de er sprengkraftige i snakketøyet. Det bekrefter The Mary Wallopers til gangs foran en solbadet Amfiet-scene fredag.
Fredag er det tre irske acts på festivalen.
Folk-bandet fra Dundalk har et tiltalende og tilgjengelig lydbilde fra før, men live får de virkelig demonstrert sitt rike og velkomponerte lydbilde, mens tekstene får mer kraft, ikke minst politisk.
Her skapes et romslig og atmosfærisk lydbilde som tidvis gir gåsehud når jeg ikke trekker på smilebåndet av de mange glosene som lires av der oppe fra scenen.
Dette er et utdrag fra en lengre anmeldelse. Les hele her.
Low-life scum fra Belfast
Kneecap er nesten like mye vitsemakere som de gjør musikknumre. Gutta kødder mye der fremme, og stemninga er god.
Det merkes også en spenning som brer seg over sletta. Det er tydelig at det er denne konserten mange har kommet hit for å sjekke ut – noen fordi de liker musikken og energien, andre for å sjekke om det kommer noen aktivistiske stunts.
Trioen har jo som kjent tilkalt seg en del oppmerksomhet den siste tiden. For eksempel har Mo Chara vært i rettssak for å ha harselert om Hizbollah på en tidligere konsert, og dermed blitt anklaget for terrorisme – noe de selvsagt også må bemerke i kveld, etter et ertelystent spørsmål om det er noen engelskmenn her i kveld.
Den noe anspente, stille responsen i publikum vitner om nøling og usikkerhet: «Hva vil de gjøre nå?»
Hvorpå gutta repliserer: «We love the English people. It is the english government we don’t like».
Så kommer det antakelig minst 50 prosent av de frammøtte har venta på: En appell om Palestina og kritikk av folkemordet.
Publikum svarer med å rope: «Fuck KKR!», på Kneecaps oppfordring.
Dette er et utdrag fra en lengre anmeldelse. Les hele her.
Bredbeint, men sensibel rock
Ja, dette var festivaloppdagelsen sin, det! Og beviset på at grungen ikke er helt død og begravet.
På Hagen står britisk-tyrkiske Nilüfer Yanya og spiller bredbent rock med forvrengte fuzzy gitarer, og en deilig saksofon som nå og da kommer inn.
Dette høres jo unektelig ut som PJ Harvey, sier en ved siden av meg, og sannelig, der covrer Yanya faktisk Rid of me, Harveys tittelspor fra 1993-skiva med det iørefallende falsetto-skrikende referenget «Lick my legs, I’m on fire».
Yanyas versjon toner ned noe av den mest aggressive Steve Albini-produksjonen og Harvey snerrete vokal, slik at låten blir mer enn bare en ren pastisj. Men ikke desto mindre sublim.
Hun veksler elegant mellom akustisk gitar og mer fuzzy partier. Det låter nedpå, men likevel alltid med en fot på rockepedalen, som om Yanya har tatt notater fra stille-høyt-dynamikken som kjennetegner mye av den alternative rocken (tenk Pixies).
Samtidig er det mye pop å spore i musikken her, som kler den milde, litt sårbare vokalen hennes godt. Når sistelåten toner ut med klimprende gitarer og varm saksofon, tar vi oss i å ønske oss mer.
Fremoverlent
«Vi er Brenn, og spiller relasjonsbasert rock», sier vokalist Edvard Smith Save fra scenen. En kanskje enda mer presis beskrivelse av brenn er melodisk og fremoverlent rock.
Det spøkes mye fra vokalisten, jamfør nevnte sitat, og jammen tar det ikke mange låtene før den første mosh-piten er i gang.
Hvis man lurte på om norsk rock var nede for telling, er Brenn. et godt sted å nettopp finne rockefoten.
Den norske rock-duoen som ga ut sitt tredje album, Duster til himmelriket, i fjor, har dessuten rykket opp i status: Fra tidligere Øya-spillejobb på Hagen (her Smith Save lovet å være den første som crowdsurfet det året – og fikk rett), til hovedscenen Amfiet. Både han og Rémy Malchère Pettersen kler den digre scenen godt, her de dessuten har fått litt ekstra musikalsk hjelp.
Det er energisk, popsensibelt og med nok mengder trøkk til å røske litt tak i festivalpublikumet på Amfiet denne fredags ettermiddagen.
Vår tids Liam Gallagher?
Jeg brøyter meg fram i Sirkus-teltet, bittelitt sen til konsertstart. Fountaines D.C., det irske post-punk bandet, er i gang og folk stimler til i det allerede tettpakka teltet.
Vokalist Grian Chatten eier scenen fra første stund. Med sin tilbakelente, too-cool-for-school-holdning (solbriller, check), gestalter han musikken på en latterlig bra måte. Er han vår tids Liam Gallagher? (Sorry, Liam, du var kulere før).
Måten han beveger seg rundt i rommet på og holder rundt mikrofon-stativet, forsterker inntrykket av en mann som rommer store mengder karisma uten å faktisk si noe særlig. Det i seg selv er imponerende.
I løpet av konserten ytrer han knapt et ord, med unntak av når han introduserer hitlåten Starburster, eller mumler lavmælt «Free Palestine» – til stor jubel blant publikum.
På nevnte Starburster klør han seg nonsjalant i bakhodet, som om han nettopp har stått opp. Han stabler seg selv opp på en boks, og peker mikken uanfektet mot publikum, som setter hender og stemmer i været.
Vi hører faktisk ingen snakking blant publikum heller denne timen. Folk virker, til en gledelig forandring, svært fokusert på det som skjer på scenen.
«Faen, dette er faens kult» melder vi internt på vei for å møtes i midten av «Sirkuset».
Den mer akustiske, synthdrevne In The Modern World gir klump i halsen i det Grian Chatten messer «I don’t feel anything in the modern world».
Kanskje er det fordi det understreker den nummenheten vi er mange om å føle på, men også, fordi det er en så sterk melankoli i låta, er det også en dissonans her, mellom musikken og teksten som sier alt. Og man får bare lyst til å gråte litt.
Dette er et utdrag fra en lengre anmeldelse. Les hele her.
– Ida Madsen Hestman og Sondre Åkervik
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: