One Battle After Another: Oppviglersk feelgood
ANALYSE: Gjemt bak Paul Thomas Andersons ferske feelgood-thriller er det et realt spark i ræva på fasciststaten USA. Er dette hans mest politiske film?
Det er mye å si om Paul Thomas Andersons løst baserte adaptasjon av Thomas Pynchons politiske satire, Vineland. Men den er i hvert fall ikke upolitisk, som noen prøver å hevde – også enkelte anmeldere.
På overflata kan det hele fortone seg som en litt artig satirisk actionthriller med et nostalgisk blikk på filmhistorien – og det tidligere USA? Men Paul Thomas Anderson (PTA) peker også til egen filmografi og temaer.
Maktkritikk, kapitalisme og grådighet er noen av Andersons gjennomgående temaer i hans filmografi. Sentralt er også et behov for å skildre uortodokse karakterer og miljøer fra Amerikas mer uglesette kriker og kroker.
Ideen om familie er noe regissøren ser ut til å like å utfordre gjennom en åpen tilnærming: Familie kan være noe som overhodet ikke trenger å handle om gener og blod, men kan settes sammen selv, eller oppstå tilfeldig.
Dette kommer til syne eksempelvis i portretteringen av et «voksenfilm»-miljø i Boogie Nights, i den litt spesielle søskendynamikken mellom bror og søster som bor sammen med designerbrorens muse i Phantom Thread, eller i skildringen av forholdet mellom glupsk olje-mann med adoptivsønn i There Will Be Blood. Adoptivtemaet lekes også med i Hard Eight, når en gammel gambler tar en ung mann under vingene.
I One Battle After Another får det alternative familie-temaet en større ladethet.
Plutselig står slektskap og familiebånd i sentrum og blir filmens katalysator, når en i familien kan vise seg å tilhøre en annen, og filmen begynner å handle om det som skaper størst splid i det amerikanske folk, nemlig rasehat og fascisme.
Høy puls og forviklinger
Filmens politiske slagside er kanskje ikke det som til enhver tid gjør seg mest eksplisitt gjeldende mens man ser filmen. Det kamufleres også bak den reine underholdningsfaktoren:
One Battle After Another nikker til flere temaer og sjangre – som stoner-komedie, western og spenningsthriller med spektakulær biljakt (med førstepersons-perspektiv-nikk til vår egen Flåklypa !) – samtidig som det er et storartet og actionfylt epos rammet inn av Michael Baumans utsøkte kamerablikk, lekkert skutt på 35mm Vistavision.
Første halve time av One Battle After Another har så voldsom fremdrift og fortellerkraft, at tiden formelig fyker av gårde. Johnny Greenwoods intense lydbilde er med på å sette de tonale premissene for et thrillerdrama med kronisk høy puls.
I hovedrollen finner vi en uforgelmmelig Leo som den lojale sprengeren og bombemakeren «Ghetto» Pat Calhoun, som stiller villig opp for den langt mer risikovillige og grenseløse kjæresten Perfidia Beverly Hills (gnistrende spilt av Teyana Taylor). Hun er leder for den venstreradikale revolusjonære gjengen The French 75.
Opprørsgruppa bedriver gerilja-virksomhet gjennom sabotasje, angrep og trusler mens de sprenger opp ting – kort sagt: terrorisme.
Motivet for deres vold er brudd på borgerrettigheter og umenneskelig behandling av immigranter, i hovedsak mexicanere satt i interneringsleire.
I en av de første operasjonene for å frigjøre immigranter fra en leir i California, ydmyker Perfidia en oberst seksuelt mens hun holder ham fanget.
Men denne obersten, Steven Lockjaw (Sean Penn), er en noe spesiell skrue, og til tross for at han er opptatt av å være en eksemplarisk fascist, utvikler han paradoksalt nok en seksuell fascinasjon for Perfidia – og hun for ham.
Etter å ha utført noen nye bombeoperasjoner, tar Lockjaw Perfidia på fersken. Hun havner i buret på livstid – med mindre hun kan gi ham det han vil ha – han har jo litt innflytelse, må vite.
Deretter tar filmen en annen dreining: Pat (DiCaprio) må skifte identitet til Bob Ferguson, og flykter i skjul med parets datter når Lockjaw og hans gjeng drar på likviderings-visitt til samtlige av The French 75.
En kunne vært fristet til å bli skuffet over fraværet av politisk slagkraft når filmen skifter spor, og i stedet fortoner seg mer som en komisk thriller med fokus på far og datter-fortellingen, og kampen for å unngå å havne i klørne til den blodsugne Lockjaw – som kanskje kan være hennes ekte far.
Samtidig er det ikke akkurat vanskelig å se at Anderson bringer de samme temaene fra Vineland inn i en nyere samtid.
Fascismen i detaljene
Med Vineland ville Pynchon skildre 80-tallet subversivitet, ved å peke på hvordan USA under Ronald Reagan ble preget av nyliberalisme, privatisering, en mer aggressiv kriminalpolitikk og «krig mot narkotika».
I Andersons film er det ingen direkte refereringer til konkrete skikkelser eller bevegelser som peker til USA i dag, slik som vi eksempelvis ser i Ali Abbasis «kontroversielle» portrettering av Donald Trump i The Apprentice eller karakterdrapet av ham og andre MAGA-folk i South Parks siste sesong.
Vi befinner oss mer i et parallelt USA-univers nær vår samtid, men det er ingen tvil om at vi befinner oss i en fascistisk stat der ikke-hvite lever farlig.
Det er en voldelig ladethet i disse bildende av fengselsburene i interneringsleirene som soldater tråkker seg igjennom. De fremstår dermed som indeksikalske bilder på vold. Dermed vekker bildene i seg selv sterke følelser, godt hjulpet av lydbildet, også fordi de fremstår så virkelighetsnære.
Det er et betimelig relevant blikk, og viktig reaksjon på USAs herskende klasse og snik-normalisering av Trump-regimets voldelige «lov og orden»-politikk, utført av immigrasjons- og tollmyndighetenes razziaer og arrestasjoner – også kjent som ICE.
Dermed passer også western-sjangertrekkene som også benyttes utover i filmen utmerket, fordi det typiske utgangspunktet for westerns er gudsforlatte steder preget av lovløshet og kaos – og her er opplevelsen av lovløsheten paradoksalt nok en konsekvens av «lov og orden»-politikken.
Den stakkars, forvirrede Bobs skjebne blir å oppdra den etter hvert 16 år gamle datteren, Willa (Chase Infiniti), som aleneforsørger, under sin nye skjulte identitet og tilværelse lengre nord i landet.
Willa viser seg å være like dedikert og målrettet som moren, og trener kampsport med den beste læremester, eller sensei, spilt av en stoisk og eksentrisk Benicio del Toro.
Bob, på den andre siden, tenderer mer mot å være en trist, arbeidsløs og selvdestruktiv sofasliter, som til daglig bedriver selvmedisinering av sin egen paranoia og angst med weed og alkohyler, mens han pleier fortidsminnet ved å se på gamle revolusjonsfilmer som Gillo Pontecorvos Slaget om Algeri på sin retro-skranglete TV.
Dramatikken tiltar når far og datter blir separert, og vi følger Bobs kamp for å finne datteren sin igjen. Det er her mange ved første øyekast kanskje tenker at One Battle After Another blir mindre tydelig i sin politiske satire.
Men snarere er det nettopp herfra at filmen flagger sine politiske verdier tonalt. Jeg tror ikke jeg har sett en mer intelligent måte å skildre denne tematikken på, enn måten PTA gjør det gjennom sitt formspråk.
Valget med å gjøre både karakterene Perfidia og Willa ikke-hvite er aktive valg av Anderson, ettersom karakterene i den opprinnelige boka er hvite.
Det at Willa er ikke-hvit er noe som setter henne i stor fare. Hun risikerer å bli drept for hudfargen sin.
Samtidig kan fortellingen om en familie som separeres sees som en parallell til dagens virkelige USA, der migrantbarn separeres fra sine foreldre på grensa mellom USA og Mexico.
Tydelige perspektiver
Man kan også argumentere for at filmen er antifascistisk bare i måten den kommuniserer hvem vi skal like og ikke.
Filmen er tydelig på hvem de gode er, gjennom hvilket klassesjikt og miljøer karakterene tilhører, smakspreferanser, klesstil, interiør, grad av kulturell åpenhet og forståelse, til intellekt.
Og hvis dette var uklart: Vi heier selvsagt på de revolusjonære, fattige hippiene, med Leo i rollen som uortodoks gallionsfigur.
Til tross for at også The French 75 er en voldelig gruppe, kjemper de for den gode sak. Og til tross for at Leo i rollen som Bob har blitt en slags amerikansk NAVer, er han kanskje filmens mest sjarmerende figur i sin sterkeste komiske rolle siden Wolf of Wall Street.
Fargekoloritten er så rik og dyp, paletten så tiltalende, at til tross for at filmen gjør et poeng ut av at han har blitt en passiv slabbedask som har «gitt opp» revolusjonen og sagt seg fornøyd med sin innsats, skildres den rufsete hippie-karakteren og hans skur av et hjem, med varme og kjærlighet. Ikke minst får vi se en langt mer dedikert side av ham når beskyttelsesinstinktet settes i sving.
Her har vi altså en arbeidsløs og fattig sofaslitende stoner i morgenkåpe som fremstilles som filmens helt, mens rike businessmenn i dress er de onde. Jeg bare nevner det.
Som den rake motsats har vi antagonisten, Steven J. Lockjaw, som fremstår som et slags vandrende kuk-meme med sin strigla framtoning og trange klær. Han er sutrete, maktsjuk og tvers igjennom ond. Hans dårlige moral og karakter gir seg til kjenne i at han har null ryggrad, men gjør seg til nyttig idiot for alle som lar ham få klatre i fascist-hierarkiet.
Han er riktignok kledd i militæruniform, en bekledning som er kjent for å få mange menn til å fremstå langt kjekkere enn de er. Han er overdrevent opptatt av å se representabel ut og grer nazi-luggen med jevne mellomrom med sin medbrakte kam. Men Lockjaw fremstår latterlig med en kroppsholdning og gange som ser ut som han bedriver en overdreven form for kappgang.
På et tidspunkt blir han spurt hvorfor han har så trang t-skjorte, hvor hans mannlige usikkerhet tyter frem: «I am not gay!».
Karakteren er på kanten til parodisk med furten trutmunn og sørgmodige øyne. Men Sean Penn spiller så overbevisende og komplekst at man tidvis får litt sympati for fyren som innimellom rett og slett fremstår stakkarslig.
Men det tar ikke bort fokuset fra ondskapen han representerer.
Vi får også innblikk i flere representanter for fasciststaten i One Battle After Another, i frimurerlosjen som Lockjaw vil inn i, nemlig Christmas Adventurers Club. Det er et slags «Secret Society» for mektige hvite menn som tror på hvitt overherredømme og det er vanskelig å se hva som skiller disse fra KKK.
De representerer aktører som opprettholder en ekstrem form for institusjonell «lov og orden» med maktmisbruk og inhuman immigrasjonspolitikk. Og med en ekstrem besettelse etter å knerte egne medlemmer som kan ha «tilsmusset» dna-et til den hvite rase, da.
«Juleklubben» fremstilles harde og kalde, men til tross for at det går mye i finansuniformen skjorte og dress, er de ikke akkurat stilige. Fargetonene i beige og konservative pasteller kommuniserer ikke akkurat kreativ glede. De fremstår heller ikke særlig glupe, til tross for tilgangen på overvåkning og informasjon, men tror på konspirasjonsteorier.
Farskap som allegori
Filmen presenterer oss for to ulike politiske motpoler, representert av to menn som også representerer to farsfigurer: Den lurvete venstreradikale hippien Pat/ Bob (DiCaprio) og den fascistiske obersten Lockjaw (Penn).
Slik farsfigurene ser verden, gjennom sin politisk overbevisning, peker direkte til deres syn på farskap som omsorgsarbeid.
Den ene farsfiguren har et instinktivt beskyttelsesbehov og omsorg for sin datter, selv om barnet sannsynligvis ikke er hans biologiske. Den andre er villig til å ta livet av sin egen datter for å dekke over sin egen livsløgn, på grunn av deres biogiske slektskap.
Paul Thomas Anderson har alltid vektet alternative perspektiver på det amerikanske samfunnet. I One Battle After Another blir hans nevnte gjennomgangstema om alternativ familie ikke bare sentralt, men ideen om familie og farskap kan her tolkes allegorisk:
Hvordan oppdrar og forsørger man en ny generasjon amerikanere i et system som er konstant fiendtlig og voldelig, og som hater dem fra de er født?
Anderson har presenterert oss for to tydelige alternativer, og viser i samme slengen hvem som er den rette faren for Willa.
Den amerikanske drømmen om «antifa»
Slik tegner One Battle After Another opp det amerikanske kartet på en måte som – til tross for alt som skjer – fremstår rimelig tydelig.
Filmen skildrer en verden som i sitt formspråk kan minne llitt om dagens medierte kaos forpestet med kulturkrig: Forvirrende, men også tydelig, latterlig og komisk, men også seriøs – og midt oppi det hele er filmen også satans underholdendene.
Og det er her, i filmens inviterende formspråk, at man kan argumentere for at virkemidlene fra underholdningsfilmsjangrene det lånes fra kanskje også kommer til sin rett:
En kan alltid argumentere for at enhver spillefilm på ulike vis også er sin egen propaganda. Og lik propaganda, er det lett å gjennomskue budskapet hvis man bare vet hva man skal se etter.
One Battle After Another er sin egen propagandafilm som gir håp i tunge tider, ja, det er rett og slett oppviglersk feelgood.
Karakter:
10 / 10
One Battle After Another (Regi: Paul Thomas Anderson)
One Battle After Another går på norske kinoer.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: