Materialists: Når kjærlighet blir kapitalistisk
Chris Evans er en fattig fyr i Celine Songs Materialists. Foto: Sony Pictures
ESSAY/ANMELDELSE: Hva sier Celine Songs nyeste film om dagens nådeløse datingmarked og er dette «broke man propaganda»?
Folk sliter virkelig med å få seg kjæreste om dagen, og de har slitt lenge.
Kall det incel, eller kall det ensom, men det er uansett stadig flere som forteller om tilstanden som ufrivillig singel.
«Er det ikke rart at Tommy (33) ikke har kjæreste? Han er brannmann, handy, veltrent – morsom også, ifølge dem som kjenner ham», leser jeg i en NRK-artikkel om det økte samfunnsproblemet.
For samtidig synes det som at moderne dating-livet ikke er noe mindre nådeløst og kynisk, akkurat: På dating-appene stilles skyhøye krav før du overhodet får sjansen til å bli vurdert.
Vi leser stadig om folk som fikser på utseendet for å være attraktive nok på sjekkemarkedet: Menn betaler i dyre dommer for å kappe beina sine i to for å operere seg høyere. Det kalles «short leg surgery», og her er enda en fersk sak om den forferdelige nye formen for selvtortur.
Som om ikke det er nok er man også nødt til å betale seg til synlighet blant potensielle partnere.
Men selv om mange gjør dette også, ja, så sliter folk med å finne seg noen: Bare én av fem får seg kjæreste på Tinder.
Høres det håpløst ut?
Jeg kan trøste deg med at i Celine Songs siste film, Materialists, virker kjærligheten ikke noe mindre fraværende.
Urealistiske krav
Lucy (Dakota Johnson) jobber som matchmaker på Manhattan. Er det ett sted en skulle tro det var lett å finne seg en sjelevenn, så måtte det være New York?!
Men så leser man kanskje en artikkel om «Dating in NYC: Hell on earth».
Materialistst vier i hvert fall stor kjærlighet til «the big apple» som trer frem bak filmtittelen i lange versaler. Et romantisk blikk lar øynene våre hvile på de ikoniske mursteins-høybyggene med karakteristiske trapper på utsiden av fasadene.
Lucy har spesialisert seg på å skape romantiske relasjoner på basis av New Yorkeres strenge krav for å matche disse, som om mennesker var matematiske regnestykker.
Hun scouter etter single som hun kan sette sammen, og har spesialisert seg på et eget sjikt av Manhattans befolkning med en viss størrelse på lommeboka, med en viss sosioøkonomisk bakgrunn.
Sjekke-kapital
Det er selvfølgelig stor business å tjene penger på at noen ikke finner seg en motpart på egenhånd. Og er man interessert i et visst sjikte i toppen av hierarkiet, ja, så må man stille sterkere selv, enten det er gjennom høyere betalingsevne eller kapital i form av utseende.
Selv kan Lucy plasseres godt i toppen av sitt eget skjema for attråverdig kvinne: Vakkert utseende, slank, elegant kledd med sitt glatte mokkabrune hår, og glatte tekstiler over kroppen i mørke toner.
Selv smykkene hennes er glatte, og hun er medgjørlig med alle. Også gjør hun stor suksess på arbeidsplassen. Enhver ny match feires stort på kontoret. Hun inviteres i klientenes bryllupsfester. Det er nesten litt for klisjé, men det funker liksom også.
Alle ser ut til å like henne, både kunder og kolleger. Pene menn vil date henne, men selv er hun ikke voldsomt opptatt av å få seg en mann – enda.
Hun har dessuten begynt å få litt utfordringer på jobb: Stadig flere klienter – både kvinner og menn – krever mer av sine potensielle partnere. Mange har urealistiske krav og mangler selvinnsikt.
Gamle menn vil ha kvinner som «ikke er gamle», det vil si i tidlig 20-åra, men ser ut til å glemme at de ikke er Leonardo DiCaprio. Og at det de trolig vil ha er en cyborg á la Ana de Armas i Blade Runner 2049.
På nisjemarkedet
Andre spør etter «the bare minimum», som Lucys favorittklient. Hun er pen, men sliter med å finne seg noen å dele livet med.
Hun når nemlig ikke høyt nok opp på noen av parametrene: Hverken «ung» eller «konvensjonelt» pen, og hun har heller ikke noe spesielt ved seg. Dermed faller hun imellom og havner i sin egen nisje på sjekkemarkedet – ifølge Lucy.
Hjernen min begynner å tenke på begrepet Sheng nü, eller Leftover women: Termen brukes om ikke-gifte kvinner over 27 år i Kina. Jo eldre en kvinne blir, jo mer mister hun sin verdi – og sjanse til å gifte seg. Klokka tikker på flere måter, kan man si.
Dette misogyne tankesettet kan lett overføres til ganske mange andre kontekster, også Norge. Eller New York, her Lucy sliter med å hjelpe kvinnelige klienter over 30, og samtidig fortelle sine mannlige klienter over 50 at de må tenke mer realistisk når de ber om damer som er i 20-åra.
Det er også «leftover men» som sliter med å finne en motpart, og som nevnt går på krav om høyde, lommebok og hårvekst.
Problemet er at «ingen» vil ha disse som handler i en egen «nisje». Men hvis alle skal ha noe som er over deres eget «nivå», blir det ikke enkelt i et regnskap der verdien din først og fremst måles ut ifra dette settet av overfladiske kriterier.
Personlighet kommer liksom lengre ned på lista. Men den kommer vi aldri til, kan det virke som.
Midt oppi Lucys problemer med sjekke-matematikken, skal hun selv møte noen: Den kjekke, plettfrie og velstående Harry (Pedro Pascal) i bryllupet til to av sine klienter. Hun konkluderer kjapt med at han er en mister perfect, en 10/10.
I det samme bryllupet møter hun på sin tidligere eks som er servitør på festen, John (Chris Evans).
Hvorfor det ble slutt? Hun slo opp med ham fordi han ikke hadde god nok råd.
Kjærlighet etter skjema
Handlingen og premisset i Materialists gir ikke akkurat bakoversveis, men den forsøker i hvert fall å adressere et samfunnsproblem på en måte som ikke er for klisjefull:
Hva skjer med oss når vi lar jakten på kjærligheten handle om materielle verdier?
Vi lever i kapitalismens tid, så hva gjør dette med oss?
Jo, vi begynner å stille mer krav til mennesker som om vi er varer.
Spørsmålet blir til hvilken pris orker vi å holde på med den slags overfladiskheter? Og kan et skjema med krav skape følelelsene vi lengter etter å ha?
Det er dette filmen forsøker å konfrontere oss med, og kanskje kunne den gjort oss noe mer ubekvemme over egen overfladiskhet, og hvor den kommer fra.
Regissør Celine Song er god på å lage relasjonsdrama. Her, som i Past Lives, fanger hun spenningen og dynamikkene mellom mennesker, uten å bruke ord.
Hun skaper autentiske sekvenser og handlinger som avslører det sensible og sårbare i karakterene, gjennom den observante linja.
Det unike samspillet som gjør at en scene fremstår rikere, enn si en mer lettbeint romantisk komedie. For det kunne dette lett ha vært, og det er heller ikke så langt unna.
Fattigmanns propaganda?
Vi kommer dog ikke dypere enn at filmen stiller spørsmål med dagens datingkultur. Og at vi lever i samfunn der det er tabu og skambelagt at en som John bor i voksenkollektiv i en alder av 37 (heia det!).
John jakter fortsatt skuespillerdrømmen, men de få scenejobbene han får, er så dårlig betalt at han må ta på seg ekstra servicejobber. Altså snakker vi om en såkalt fattig arbeidende – som også er temaet i Thomas Seltzers Den norske fattigdommen.
Men viktigere: Det er ikke hans skyld at han har dårligere økonomi enn andre.
Celine Song har selv svart på en påstand om at dette er «broke man propaganda» med bekymring.
Hun mener mange er forvirret over hva feminisme er, og mener det er ondskapsfullt å snakke nedlatende om karakteren John som en som er «broke» – og dette hatet mot fattige folk.
Og ja, kanskje det er en smule «broke man propaganda» for filmen gjør sitt for at vi skal se perspektivet til John på ganske sympatisk vis. Men det var også på tide!
Er det noe som er friskt og nyskapende, så er det nettopp å se en films om fremstiller en nokså normal fyr som fattig på film. En som ikke fremstilles stereotypt som komplett rusmisbruker eller kriminell som bor på gata, á la Fagin i Oliver Twist.
Snarere, er John en ganske skarp kjekkas som stemte Bernie Sanders sist det var mulig. Ikke virker han å ha dårlige holdninger til kvinner, heller.
Et av vår tids største tabuer
Å være ensom, incel eller ufrivillig singel, er kanskje et av vår tids største tabuer, for det er så lett å tro at det er noe med en selv som er grunnen til problemet.
Noen ganger kan det hende at det er det også, men i mange tilfeller er det gjerne ikke det man selv tror som er grunnen: Altså utseende eller lommeboka.
Ofte har man selv feil fokus og forventninger til den andre, og det er heller ikke så rart, i et stadig mer ego-dyrkende samfunn.
Det har lenge vært mye snakk om disse mannlige incels som om de var en homogen gruppe som alle mener feminismen har gått for langt og ikke evner å se seg selv i speilet.
Men når skal vi snakke om at det er mange kvinner som stiller sinnyke krav til menn?
Det blir etter hvert tydelig for meg at hvis noen er skurk i Materialists, så er det Lucy som er den kyniske og selvsentrerte her.
Har vår tids oppfattelse av begrepet «kjærlighet» blitt til noe så trist som bare en transaksjonell relasjon?
Regissør Celine Song er klar på at Materialists handler om hvordan kapitalisme prøver å kolonialisere våre hjerter og vår kjærlighet.
Det sies at kjærlighet gjør blind, men hva om det var kapitalismen som gjorde oss blinde ovenfor kjærligheten?
Karakter:
7.5 / 10
Materialists (regi: Celine Song)
Materialists går på norske kinoer.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: