Bylarm 2025: Høydepunkter
Tent publikum på Pushwagnergruppen. Foto: Stig Buvarp
Dette var konsertene som stod seg ut på årets Bylarm.
Årets Bylarm har virkelig vært en fryd. Bookingmessig har årets program særlig bydd på overraskelser i form av uventa konserter, og generelt sterke leveringer fra en jungel av ulike sjangre, uttrykk og et utsøkt persongalleri.
I år har festivalen også valgt å gå vekk fra å ha headlinere på storscener som Rockefeller og Sentrum scene, noe som har satt et eget preg på festivalen som for TBAs utsendte virket positivt:
Fokuset var mer retta på intime, genuine konsertopplevelser og et mangfold av ulike artister gjennom en forseggjort kuratering av utøvere som leverte høy kvalitet – og dessuten en egen satsing på Bylarm klubb!
Dette var noe av det som stod seg ut på årets Bylarm:
Faenihælvette
FaeniHælvette er hardcore-bandet som har blitt en kultfavoritt i den norske punkscena.
Det viste de igjen under årets Bylarm – med tekster om alt fra Elon Musk til Fiskeridirektoratet, blander de politisk satire og vill humor med riff som treffer hardt.
Musikken er rotfestet i hardcore punk, men med glimt av black metal, grindcore og jazz – alltid rått, energisk og uforutsigbart.
– Trond Kallevåg
Ragnhild og
Klare tangenter trenger gjennom den tunge tåken og legger seg under og over hennes lengtende, repeterende insistering av «you». Før en lekker piano-passasje markerer overgang til en ny låt som blander dunkle, atmosfæriske lydbilder med sjelfull vokal.
Det er Ragnhild og (Eller O.G.?) aka Ragnhild Moan. Ingen nykommer sånn sett, men en etablert jazzist som har spilt med blant andre Han gaiden. Og med et kredlag med seg på scenen fra jazzmiljøet på synth, bass og perk.
I kveld får vi en forsmak på hennes første album, Might As Well Just Cause a Scene – et personlig album om kjærlighetssorg.
Den såre melankolien og melodiske varmen i arrangementene gir tidvis grøsselige assosiasjoner til Thomas Dybdahl.
De rike lydbildene får en til å glemme litt av den overveldede menneskegryta Bylarm også er for noen minutter, og bare forsvinne inn i Ragnhilds rom.
– Ida Madsen Hestman
Pushwagnergruppen
Er dette en performace?
Allerede på første låt er vokalist Geir Magne Staurland ute i publikum og gauler, før han neaten like raskt har kommet seg bak trommisen og fisket fram et par digre sorte vanter, som en annen David Copperfield.
Iført prestekrage over sin nakne overkropp er han ikke den eneste i bandet som signaliserer at det er varmt på jobb. En ekstremt lettkledd mann med rumpa bar tasser dessuten rundt blant publikum iført skalla maske og nisseskjegg – som tatt ut av Christopher Nielsens univers.
Imens har vokalisten vært nede i publikumshavet – igjen – og plutselig har han stukket hodet sitt ut av et maleri.
Det meste av settet musikalsk fortoner seg som smertefulle skrik (og et og annet utrop om «fitte!»), skrevende over det som tidvis høres ut som en lyd-moshpit av Kaizers møter Honningbarna.
«Er det Arctic Monkeys, eller?», gliser sidekompis til meg, mens Tor-Arne Vikingstads energiske basstoner minner litt om det soniske understellet til en «typisk» AM-låt.
Ikke at assosiasjoner til kredible band trenger være negativt, men det er noe vanskelig å få fatt på hva Pushwagnergruppen vil være reint musikalsk. Showet tar liksom litt overhånd.
Det virker som det er noe revolusjonistisk de har på gang, men også symbolikken i alt fra svart-hvitt flagg, til enda litt flere Copperfield-aktige trylletriks (som «kloning» av vokalist) fra scenen minner mer om en syretrip på vei inn i Alice sitt eventyrland.
Det er kanskje ikke så farlig å ikke skjønne noe som helst – siden dette er sånn Dada-punk.
Det showbaserte opplegget ser ut til å være et format som ser ut til å ha den ønskede effekten på de fremmøtte.
Trioen har også en høy stamina, og er gode på å ildne opp publikum med høy puls og trøkk, signert Per Åsmund Reymerts gnistrende slagkraftige driv bak trommene – iført en slag fez-hatt og boksershorts, og som sammen med bassist og Staurland ser ut til å virkelig gi alt.
– Ida Madsen Hestman
Sanyu
Sanuy Christine Nsubuga er en norsk-ugandisk singer-songwriter, også med litt rap i miksen av folk og soul.
Hun har allerede spilt på Øyafestivalen og Jazzfestivaler i både Oslo og København, og musikkvideoen til Don’t You Hear It var nominert til årets musikkvideo på årets kortfilmfestival i Grimstad.
Ryktet skal ha det til at ingen konserter er like, men bærer stort preg av impro. Fysiske instrumenter smeltes sammen med elektroniske, og med et band med blant andre Kristina Fransson på trompet og elektronikk – kåret til Årets jazztalent på Oslo Jazzfestival 2022.
Det er heftig trøkk og tilstedeværelse, lyder funky og friskt, og i live-sammenheng er bandets funky psykedelia, kanskje det som overrasker oss mest.
– Endre Dalen og Ida Madsen Hestman
Lord Spikehart
Den sterkeste konserten på Bylarm i år kom kanskje fra Lord Spikeheart.
Den kenyanske metal-musikeren fra det nå oppløste bandet Duma. Martin Kanja, som er hans egentlige navn, står alene på scenen og i ekte D.I.Y.-stil trykker han selv play på laptopen et sted på scenen.
Men musikken er ingen lek, Lord Spikeheart server et blitzregn av gitarer, hakkete, skyskarpe industrielle beats. Det er likevel egentlig growl-vokalen som forteller oss at dette er metal.
Kanjas byksende fremføring på scenen er energisk på grensen til det utmattende – det er mulig dette er too black for Bylarm Black – men det er det som gjør det annerledes.
– Endre Dalen
Diddi Velle
«Er det noen som kjører lastebil her?», sier hun fra scenkanten. Det kommer ingen hender i været i respons – selve beviset på hvorfor Diddi Velle fyller et hull her.
Denne dama er kanskje Ikke den du først tenker på av å høre fornavnet – selv om det også kjøres white party i klesveien. Prosjektet til Diddi Velle er så erke-amerikansk du kan få det, understreket av et smått harry-polert promobilde av artisten sittende på hest i solnedgang.
Dette er country som småflørter med dansband-sjangeren – med andre ord en booking som går midt imot indie-estetikken som man kanskje assosierer med Bylarm.
Det gjør noe med hele settingen, og stemninga er brått en ganske annen med Diddi Velle på scenen, enn det man kanskje er vant med på Blå – som tross alt er kjent for å tilby det meste innafor musikkens verden.
Med seg har sørlendingen fra Mandal et helstøpt country-band som blant annet stiller med lap steel, fele og elektrisk orgel for å virkelig sette stemninga – alle ikledd store cowboyhatter. De spiller fletta av det hele. Dette er gull.
Hun kan forresten informere, sånn litt på tampen av settet, at det er første gang hun spiller med dette bandet (!), på kav sørlandsdialekt.
Før man vet ordet av det er det full utfoldelse i en steel-beisa ballade. Og så enda ei låt med så mye steel-vreng og feel og fele, at det knekker litt i knærne og man gir seg hen til lydbildet. Du er nødt til å gi etter, ellers må du bare gå.
Et stykk bransjemann har visst sammenlignet Diddi Velle med Tanya Tucker, men den likheten sliter jeg sterkt med å høre i vokalen. Diddi som her demonstrerer live hvor god stemmekontroll og trøkk hun har, trenger kanskje ikke å sammenlignes med noen annen kvinnelig country-artist?
Det som er sikkert, er at lydbildet bryter veldig med den ellers hipster-aktige profilen til bylarm. En annen ting som er sikkert er at vi er milevis unna Musikkhøgskolen og jazzakademier.
Hun dropper låta om Tinder, men gir oss en god teaser, før hun kjører lastebil-låta.
Folk ler og rister løs, og noen tar en veldig energisk svingom foran scenen. Diddi Velle lager virkelig fest på lokalet.
– Ida Madsen Hestman
Håndgemeng
Stoner møter doom, møter 70s rock á la Thin Lizzy, møter god stemning.
I hvert fall er det bare glisende tryner å spore langs rekka av publikummere man møter blikket til, idet man smyger seg innover mot scenen på Pokalen. her står fire menn på linje og rister med håret og riffer som faen.
Håndgemeng er ikke ferskinger, men ga ut sitt smått ambisiøse, energi-injiserte andrealbum, Satanic Panic Attack, i tiligere i år, som en midtfinger til 80-tallers kristenkonservativistiske frykt for satan-musikk.
Den soniske nostalgien er til å ta og føle på, og kommer som en god batteri-ladning, fra kruttsterke gitarriff, til vokalen til Martin Wennberg.
– Ida Madsen Hestman
Lüt
Det går i høye spark, gitarer på høykant, riffing og crowdsurfing når Tromsøs kanskje mest kjente band inntar Vulkan arena.
Helgas Bylarm-gig er vel strengt tatt småtterier i forhold til hva bandet har oppnådd av oppmerksomhet utafor landegrensene, med Lars Ulrich som erklært fan, låtsamarbeid med Bela B Felsenheimer i Die Ärzte, og nå Tyskland-turné – i skrivende stund har de spilt på Millerntor Stadium.
De har forresten også begått sin tredje albumutgivelse, noe Bylarm-konserten bærer stort preg av.
Den digre backdropen prydes av coverfotoet av et eldre mannetryne: Det er faren til bassist Marius James Platt, «DJ-konge», Tromsø-utelivsnestor og pizzabaker Nigel Platt. En original vri på band-maskot fra et ungt punk/hardcore-band.
Frontfigur Mads Ystmark – også kjent som Tromsøs angivelig mest travle rockemusikant – har en sterk utstråling og en fandenivoldskehet i blikket som fascinerer – og ser han ut som en slags hardcore-versjon av Håkan Hellstrøm?
Det er tæl og trøkk i leveringene, tonen band-kameratene har seg imellom er livlig og nedpå.
De kommer seg også gjennom et par eldre låter i det ellers trange settet – som den litt «Kråkesølv med rockefot»-aktige Mersmak fra 2021-albumet med samme tittel, og hiten Skyt Mæ, som noen av kveldens råeste topper, sammen med Opp Ned (et av flere spor som kommer med lekker musikkvideo signert Tromsø-multitalentet Carl Christian Lein Størmer).
De har også en ganske råflott tysk låt, for å smiske seg litt nedover på Tyskland-ruta: Det nevnte Bela B. Felsenheimer-samarbeidet Glücksschmied nikker smått til Rammstein og gir gåsehud når refrenget runger utover Vulkan: «Ser dæ fra den andre sia/ Fra dypet i den mørke mina».
De runder jovialt av ved å dele ut high fives til publikum, og slår av en prat og to med publikum på gulvet etterpå.
– Ida Madsen Hestman
Skitne kroner
Det er ikke langt inn i settet før man har blitt piska i øyet av det lange håret til en av de ivrigste på headbangingen og nesten fått en albue i det andre. Likevel spør vokalist Marvin Sereba hvorfor ingen jenter er foran i moshpiten. Det var jo ikke derfor han begynte å spille i band, må vite.
Minutter tidligere har han spurt hvorfor vi egentlig gidder være her. Og så er konserten i gang.
Skitne Kroner har bare Gud er på ferie ute til strømming, og vi snakker om en slags punkrock et sted mellom Dead Kennedys og Jokke & Valentinerne.
Vokalist Sereba snerrer sine lyriske gate-realisme mens han beveger seg både i publikum og på scenen.
Ingen relevans for denne musikken i det hele tatt, men Sereba er fetteren til Nico fra Nico & Vinz, og sønn av en DJ.
Og nevøen til Kouame og Raymond Sereba, brødrene fra Elfenbenskysten som var noen av de første afrikanske musikerne i Norge.
Skitne Kroner er dermed både opprør og tradisjon, og viser med det at ikke det behøver være noen motsetning.
Det tar ganske pent av, og voksne mannekropper fortsetter å denge løs inn i andre som om det var vekkelsesmøte.
– Endre Dalen og Ida Madsen Hestman
Lamin
På det som starter som en seig og regnvåt lørdag, kommer det inn et fyrverkeri av en fyr fra Ellingsrud.
«Se hvor det livet har blitt/ sitter og teller profitt/ cash, cash, cash», rapper han med en overraskende stødig og trygg flow og tilstedeværelse.
Han beveger seg selvsikkert og henslengt på scenen som en pro. Hvorfor har jeg ikke sett denne fyren før nå?
Lamin Saho markerer seg på flere vis – og som den konserten med kanskje det mest lojale publikumet.
Vekslingene mellom alvor og humor er god balansert gjennom settet. Trap i møte med mer følsomme, tilgjengelige beats danner grunningen for hans verbale sprell og stødige vokal.
Scenepersonaen erdet som gjør dette til en unik opplevelse som føles stadig mer som en stuekonsert.
Det er tydelig at Lamin har etablert en god following og trekker et publikum som kjører interne heiarop og fullfører linjene hans. Det er høyst forståelig: Han oser av humor og spontane utspill, og har hele veien en god tone med publikum.
Hans herlige karisma og utstråling handler mye om at han kommenterer seg selv og egen setliste: «Jeg skal få dere gassed, men jeg er også et menneske».
Her kommer de verbale karamellene på rekke og rad, og etter settets slutt, danser han til publikums insistering på ekstranummer, før han så får en blomsterbukett – rett og slett.
– Ida Madsen Hestman
Bylarm Klubb
Bylarm klubb er nytt av året, eller Bylarm har jo hatt en masse DJs på programmet før, men i år var det en egen satsing.
Det er mulig bransjen var for fulle og slitne etter midnatt, og billettprisene litt vel dyre for målgruppa, men tatt i betraktning hvilke DJs vi kunne høre, var det et solid program, og mye for pengene. Selv om det egentlig skjer alt for mye på en gang. FOMO er bare forbokstaven.
DJ Narciso
Min favoritt var DJ Narciso, på fredag, den angolansk-portugisiske DJ-en og produsenten som er aktuell med flere plater på Prìncipe Discos. Narciso viser oss lyden av hard rumperistende kuduro med et DJ-sett som er både hardt og bløtt på en gang. Dette vil vi ha mer av i Oslo.
– Endre Dalen
DJ Haram
New Jersey-DJ-en DJ Haram har skapt sin helt særegne kombinasjon av Jersey Club og arabisk klubbmusikk. Settet til DJ Haram har både punk og poesi i utførelsen – det dunker mellom de slitne veggene på Hærverk – musikk som resonnerer godt på den alternative scenen i Oslo der alt faktisk er lov. Ikke minst er det lov å slippe hemningene og danse med hele kroppen.
– Endre Dalen
Kampire
Kampire fra Uganda som er resident-DJ på Nyege Nyege-festivalen i Uganda avslutter kvelden, såvel som showcase-festivalen i sin helhet. Hun gjør et DJ-sett som viser bredden i afrikansk elektronisk musikk – der tradisjonell popmusikk fra Kongo er like relevant som de nye skarpe og elsperimentelle lydene fra Øst-Afrika og Sør-Afrika. Kampire forteller med denne musikken en historie om hvordan afrikansk elektronisk musikk henger sammen med brasiliansk funk bruxaria, såvel som Miami bass og drum & bass.
– Endre Dalen
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
