Bare et uhell: Et lite mirakel
Foto: Arthaus/ Les Films Pelleas
ANMELDELSE: Handlingen i Jafar Panahis nyeste film drives av tilfeldigheter, uhell, slump og impulsive rollefigurer. Men det er ingenting vilkårlig ved fjorårets gullpalmevinner.
*Karakter nederst i saken*
Fra den første, elegante langtagningen av en familie i bil som kjører på en løshund i mørket, til det mageknytende sluttbildet, er det helt åpenbart at vi er i hendene på en mester som har full kontroll, både på hva han vil si, og på virkemidlene han trenger for å si det.
At filmen attpåtil er spilt inn i hemmelighet i Iran, uten løyve fra det undertrykkende regimet som flere ganger har fengslet Panahi og gitt ham arbeids- og reiseforbud, gjør den til et lite mirakel.
Denne filmen handler ikke bare om motstand, den er motstand.
Tvilsom hevnprosess
Plottet er tilforlatelig enkelt.
Flere år etter at han ble arrestert og torturert av det iranske hemmelige politiet, krysser Vahid (Vahid Mobasseri) ved en tilfeldighet veier med en mann (Ebrahim Azizi) han er fullstendig overbevist om at er hans tidligere fangevokter, med økenavnet Trebein.
Vahid tenker seg ikke lenge om før han kidnapper mannen, kjører ham ut i ørkenen og slenger ham levende i en nyspadd grav.
Men ikke før han har kastet de første spadetakene med jord over den tryglende mannen – som insisterer på at Vahid har tatt feil person – begynner tvilen å tåkelegge det altoppslukende og selvrettferdige raseriet.
Vahid oppsøker en gammel kjenning for hjelp til å fjerne tvilen og samvittigheten, men blir henvist videre, og før både han og vi vet ordet av det er det klaustrofobiske lasterommet i varebilen hans proppfullt av tidligere dissidenter som også har vært utsatt for Trebein.
Ingen av dem er i stand til å identifisere ham over enhver tvil, men samtlige retraumatiseres av de sanselige minnene som bare navnet, lukten, følelsen av arrene eller lyden av beinprotesen fremprovoserer.
Overraskende morsom
Dette høres kanskje ikke ut som en særlig lystig affære, så det er på sin plass å understreke at filmen også er overraskende morsom, mange scener spilles nærmest ut som ren farse.
Det aldeles nydelige persongalleriet er fargerikt og fullt av motsetninger og særegenheter som melkes for mye menneskelighet og god komikk, og ikke minst forankrer det stadig eskalerende kløneriet og uaktsomheten i noe troverdig.
Her vil kanskje toleransenivået hos den enkelte seer variere, men for meg ligger det mye svarthumoristisk og tematisk brodd – ikke bare i de løpende vitsene om korrupsjon via bankterminal, men også i den gjennomgående hjelpeløse, ugjennomtenkte og uforsiktige gjennomføringen av Vahids og etter hvert de andre dissidentenes plan.
Her er det knapt noen som har tenkt mer enn et skritt fremover, og ofte ikke det engang.
Gnien på informasjon
Bare et uhell springer av gårde som en jordnær, fortettet thriller, men Panahi er mindre interessert i den faktiske identiteten til mannen som ligger bedøvet bak i varebilen, enn hva dette delvis begravde gjenferdet virvler opp av følelser av sinne, hevn, tvil og humanisme:
Av moralske labyrinter, relasjonelle konflikter og mer eller mindre gjennomtenkte valg hos menneskene som ikke makter å stå imot strømmen når de nok en gang fanges av fortidens dragsug.
For i ønsket om hevn og rettferdighet ligger også uunngåeligheten i å bli mer som dem som først gjorde dem urett.
Det er i det hele tatt ikke måte på hvor mye levd liv, hjerte, utfordrende spørsmål og nådeløs undertekst Panahi klarer å fylle inn i løpet av knappe 100 minutter, til tross for at filmen er overlagt gnien på informasjon.
Den tvinger oss ofte til selv å fylle inn tomrommene som foregår like utenfor bilderammen, komme med antagelser om forhistorier og relasjoner, eller å formulere de moralske dilemmaene.
En gordisk knute
Effekten er at både den klønete gjengen dissidenter og vi som ser på, føler oss fanget i en snare som strammer seg langsomt sammen, til den til slutt er umulig å vikle seg ut av – som en gordisk knute som bare blir mer kvelende og uunngåelig jo mer man stritter i mot.
Gordiske knuter krever som kjent drastiske grep for å løse, men spørsmålene er om noen av oss er i stand til å gjøre det alene, hva som venter oss etterpå, og om det ikke allerede er for sent.
Karakter:
9 / 10
Bare et uhell
Regi: Jafar Panahi
Bare et uhell har norsk kinopremiere 20. februar 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: