Årets beste nordiske kortfilmer 2025
Ubehag, antikapitalisme, drømmer og savn: Dette er årets beste nordiske kortfilmer 2025.
Les også:
Årets beste nordiske musikkvideoer
Stakkars meg
Regi: Liv Joelle Barbosa Blad (Norge)
Vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad, Nordisk Panorama og Bergen internasjonale filmfestival
Stakkars meg handler om en bohemsk og ikke nødvendigvis særlig bemidlet familie på vestkanten i Oslo, og de etiske spørsmålene de konfronterer i kjølvannet av at eldstedatteren blir tatt for butikktyveri.
Liv Joelle Barbosa Blads kortfilm oppleves som en personlig historie, som formidles med medrivende humor og et skarpt blikk for dynamikken innad i familien.
Og ikke minst med noen fint turnerte vendinger som viser hvordan tilsynelatende allmenngyldige prinsipper av og til må tilpasses den gjeldende situasjonen.
Filmen vant Terje Vigen-prisen på Kortfilmfestivalen i Grimstad, samt Young Nordic Award på Nordisk Panorama.
– Aleksander Huser
I don’t like music anymore
Regi: Márton Hartvig (Norge)
Vist på Kortfilmfestivalen
Jeg liker heller ikke musikk lenger av å se denne filmen. I don’t like music anymore er et godt eksempel på hvordan musikk kan misbrukes. Det er en betraktende dokumentar om hvor begrensa musikken også kan være – i feil hender og kontekst.
Márton Hartvig har vært rundt på uinspirerende, blodkommerse kjedebutikker på Oslo City og Byporten, og fanget de grelleste eksemplene på hvordan man kan misbruke musikk like før jul.
Det er musikk som understreker det glorete utvalget i butikkene gjennom en rekke triste utsnitt, det er nesten litt scandi-tristesse á la Roy Andersson møter det betraktende kortfilmuttrykket til Ruben Östlund på sine yngre dager.
Det satitiske potensialet som bor i perspektivene, sier så mye mer enn om det skulle vært sagt verbalt: Her er alt på utstilling, til salgs, men utstillingsbordene gir bare vond bismak: Samtidig er dette så tomt innvendig, det er som en kommentar til musikken. Som om utstillingsbordene og de uengasjerende plastproduktene speiler lydbildet og motsatt.
Krampaktigheten forsterkes når Listen to the silence kommer på, men denne formen for markedsføring oppleves mer selvutslettende ut enn noe annet.
I epiolgen trekkes Edgar Allan Poes Sonnett – Silence, frem, diktet som understreker tosidigheten ved stillhet, og ved ting generelt. Som at inntrykket av et verk endres av konteksten det opptrer i.
Man vil i hvert fall ikke på Oslo City av å se dette. Márton Hartvig har laga antikapitalistisk propaganda som funker.
– Ida Madsen Hestman
I Want to Know What Love Is
Regi: Hannah Järgenstedt (Sverige)
Vist på Fredrikstad animasjonsfestival og kortfilmfestivalen i Oberhausen
I Want to Know What Love Is lar oss møte svenske Hanna, som har noe på G med den überhippe Berlin-DJ’en dj___snorksenzation__000.
Men etter at hun forsover seg til toget, blir turen til Berlins natteliv for å møte ham IRL litt mer av en road trip enn hun først hadde tenkt.
Med et lekent og særegent uttrykk kombinert med mye humor og musikk, stiller I Want to Know What Love Is essensielle spørsmål om hva som er kult og ikke, og om alle middelaldrende menn er pervoer.
Denne heftige lille animasjonsfilmen er svenske Hannah Järgenstedts eksamensprosjekt fra Konstfack, og ble vist i den nordisk-baltiske studentfilmkonkurransen på Fredrikstad Animasjonsfestival.
Filmens verdenspremiere var på den anerkjente internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen.
– Aleksander Huser
Fun Mom.
Regi: Lars Åndheim (Norge)
Vist på Kortfilmfestivalen og Bergen internasjonale filmfestival
Fun Mom. handler om å finne eller gjenoppfinne seg selv etter barnefødsel – og fungerer dessuten utmerket som prevensjon.
Hovedrollen, spilt av medmanusforfatter Frida Homlung, øyner et håp om å finne på noe gøy midt i ammetåken og utnytter et kortvarig finvær til en desperat piknik. Da ingen svarer på meldinger blir siste mulighet barnefar (Nader Khademi), som egentlig helst vil være hjemme og se UFO-serie og bestille pizza.
Fun mom. er en svært velspilt og helstøpt kortfilm som lar oss føle med de nybakte foreldrene i deres ubarmhjertige møte med brustne forventninger og vanskelige følelser. De to er fanget i et selvskapt helvete (småbarnslivet).
Filmen glimter til med stemningsfullt foto, en gjenkjennelig halvkald Oslo-sensommer og idéene om hvem vi gjerne vil være, som ofte ender opp med å skuffe stort.
Resultatet er både trist og morsomt; ting vi gleder oss til i livet ser ofte helt annerledes ut i praksis.
– Ida Cathrine Holme NIelsen
Les hele anmeldelsen i Z filmtidsskrift.
Pierre West
Regi: Henrik Larsson og Jakob Arevärn (Sverige)
Vist på Tromsø internasjonale filmfestival og Stockholm Independent Filmfestival
Pierre West introduserer oss for den sjenerte og tilbaketrukne Pierre, som muligens kan bryte ut av ensomheten i det han får problemer med TV’en sin – og får god tone med den unge kvinnen som svarer på servicetelefonen.
Denne svenske kortfilmen er en forførende, romantisk og meget sjarmerende komedie, med karakterer man blir oppriktig glad i.
At filmen først ble ferdigstilt 17 år etter at store deler av materialet opprinnelig ble innspilt, gir i tillegg en ganske så magisk «Boyhood-effekt».
– Aleksander Huser
O (Circle)
Regi: Rúnar Rúnarsson (Island, Sverige)
Vist på den internasjonale filmfestivalen i Venezia, Tromsø internasjonale filmfestival og Nordisk Panorama
Den islandske filmskaperen Rúnar Rúnarsson var aktuell på norske kinoer i fjor med sin fjerde spillefilm Ljósbrot, men lager stadig også filmer i kortere formater.
Tittelen på hans nyeste kortfilm har mer en sirkel enn en bokstav i tittelen, og forteller om en sterkt alkoholisert mann som forsøker å bryte sirkelen og holde seg nykter for å være gjest i datterens bryllup.
Skutt i svart/hvitt på 16mm-film med lange tagninger i et imponerende kontrollert filmspråk, ligger filmen tett på den plagede hovedkarakteren, fremragende spilt av skuespillerveteranen Ingvar E. Sigurðsson.
Med vel så mye vekt på intenst ubehagelige abstinenser som på de åpenbart uheldige konsekvensene av selve rusen, er O en smertelig empatisk skildring av alkoholisme som hva det egentlig er – en sykdom.
O vant prisen for beste nordiske kortfilm på festivalen Nordisk Panorama, og ble vist på den internasjonale filmfestivalen i Venezia.
– Aleksander Huser
Familj
Regi: Clara Vida (Norge, Sverige)
Vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad, Nordic Docs i Fredrikstad og Nordisk Panorama
Det starter med betraktende blikk på en eksentrisk fyr som kjører på med cluttercore tilværelse og bor i en campingvogn med tre katter. Og et sykkelverksted som virker å ha reinere inneklima enn der han bor. Det er Zaiko, som ikke hadde noen mamma, og som drømte om å bli sportsyklist.
Kameraet følger ham bakfra. Så følger kameraet moren, Kjersti. Som vokste opp i «stan», jobber i sosialtjenesten og som forsøker å være forklarende på telefon. Det kuttes til et bilde av en skikkelig saftig kake og man hører kakekjøttet når det skjæres i den. Så er det broren, født uten nyrer, og som ville bli mekaniker.
Skildringene av familiemedlemmene er tidvis avslørende og nakne, men kommer samtidig med en omsorg. De har alle sitt å slite med.
Den ferske filmskaperen Clara Vida forteller om tre individer som en gang var familie, men ikke nå lenger.
Dette er mildt sagt et annerledes familieportrett. Det er like mye et visualisering av en drøm, etter familien hun vokste opp med i Skåne, noe hun selv lengter etter, men som hun ikke lenger finner.
Poesien ligger i utvalgene av informasjon som Vida deler, det som ikke fortelles i bilder, kommer verbalt, og motsatt. Det ikke-sagte artikuleres i Signe Edelboe Rasmussens observante blikk, samt gamle videoer fra oppveksten som bidrar til en rikholdig fortelling.
Slik utfyller lyd og bildespråk hverandre, med betraktende blikk og sparsommelige ord. Det meste av inntrykkene etterlates til oss. Og søken etter kjærlighet, tilhørighet og et familiært felleskap, gjennom et formsikkert uttrykk som rører, uten å dra på for mye, og som beretter om vonde ting i en familie og tabuene man aldri snakker om.
Familj er Clara Vidas kortfilmdebut som dokumentarfilm-regissør. Hun uteksamineres fra Den norske filmskolen i 2026. Filmen vant Draken Award på Gøteborg filmfestival tidligere i år.
– Ida Madsen Hestman
In My Hand
Regi: Liselotte Wajstedt og Marja Helander (Sápmi, Norge, Sverige, Finland)
Vist på Tromsø internasjonale filmfestival, Kortfilmfestivalen i Grimstad og Movies on War i Elverum
Liselotte Wajstedt og Marja Helanders In My Hand forteller om Niillas Somby, som var en av de samiske aktivistene under protestene mot Alta-utbyggingen, og som stod overfor en potensielt langvarig fengselsstraff etter en mislykket brosprengningsaksjon.
I filmen beretter Somby selv sin dramatiske livshistorie, samtidig som fortellingen trekker linjer fram til nylige protester mot behandlingen av samer og deres rettigheter i Norge.
Dette er ingen konvensjonell portrettdokumentar.
Isteden maler filmen sammen landskapsbilder, arkivklipp, rekonstruksjoner og symbolske sekvenser på poetisk og ikke så rent lite mektig vis.
In My Hand hadde premiere på Tromsø internasjonale filmfestival 2025, der den vel fortjent ble belønnet med Tromsøpalmen for beste kortfilm.
– Aleksander Huser
Nåde
Regi: Hedda Mjøen (Norge)
Vist på Kortfilmfestivalen og Bergen internasjonale filmfestival
Gine Cornelia Pedersen (Unge lovende) spiller en kvinne som ved en tilfeldighet møter på en gammel venn (Eivin Nilsen Salthe). De to har ikke sett hverandre på lenge, men det som gjør det tilfeldige møtet kleint, er at han har blitt anmeldt av flere unge kvinner for voldtekt siden sist.
De to har ikke snakket sammen på en stund, og saken er av en slik størrelse at det har nådd en viss offentlighet, mange snakker om det og mye tyder på at vennen nå er «kansellert». Hun tror likevel på hans historie, og sier ja når han inviterer henne på middag.
Med et sensibelt og intimt kameraarbeid av fotograf Alvilde Naterstad, fanges små nyanser opp i kommunikasjonen mellom vår hovedkarakter i møte med det som blir flere ubehagelige konfrontasjoner – enten det gjelder konfrontasjon med seg selv og usikkerhet rundt hvordan hun skal forholde seg til sin tidligere venn, eller hvordan hun skal forsvare sitt vennskap med ham ovenfor sine venninner. For en ting er sikkert: Ryktene går.
Hedda Mjøens Nåde er inspirert av flere saker fra Norge og utlandet, men det er vanskelig å unngå å tenke på én viss «Kulturprofil» som hovedinspirasjon hva gjelder denne kortfilmen. Her er det flere åpenbare likheter.
Møtene og dialogene virker svært godt skrevet, ikke minst i en scene som flyter godt og der ting eskalerer i takt med vannet som damper på steinene, på en troverdig måte når venninner samles i saunaen.
Nåde ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad der den vel fortjent ble belønnet med hovedprisen Gullstolen.
Filmen mottok dessuten en velfortjent Amandapris for beste kortfilm, og nå er det kjent at regissør Hedda Mjøen skal utvikle sin første langfilm om beslektet tematikk. Vi er svært spent på fortsettelsen for Mjøen.
– Ida Madsen Hestman
Årets beste nordiske kortfilmer er stemt frem av Aleksander Huser, Ida Cahtrine Holme Nielsen og Ida Madsen Hestman.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: