Adolescence: Mesterlig fortalt om drap og toxic maskulinitet
15-årige Owen Cooper spiller overbevisende som Jamie Miller i Adolescence. Foto: Courtesy of Netflix © 2024
ANMELDELSE: I stedet for å presentere oss for enkle svaralternativer, velger serien å heller konfrontere oss med spørsmålene.
Hva ville du gjort om din tenåring plutselig ble anklaget for mord på en jevnaldrende?
En politistyrke slår inn døra til familien Millers hjem klokka 06.15 på morrakvisten, stormer inn og arresterer familiens sønn. Her starter det fire timer lange dramaet.
Adolescence utforsker toxic maskulinitet og et mulig misogynisk motivert mord, og menneskene som berøres, gjennom et imponerende håndverk og mektige skuespillerprestasjoner.
hver episode er filmet i én eneste sammenhengende sekvens, en stilisme regissør Philip Barantini er kjent for, og der hver episode utspiller seg på et nytt sted.
Utførelsen gjøres med imponerende tekniske ferdigheter, via sømløse kamera-overganger – fra kran, til håndholdt, til drone, og så planta i fronten av varebil.
Så presist timet og tilrettelagt er koreografien, at når Ashley Waters (Top Boy) i rollen som detektivinspektør Luke Bascombe ser på klokka og rapporterer når han pågrep tenåringsgutten Jamie for omtrent 25 minutter siden – ja, så stemmer det omtrent på minuttet.
Her må det ha vært lang planlegging og mange gode assistenter på jobb, for eint teknisk er dette som en enormt krevende live-TV-produksjon: Alt må klaffe.
Å følge det intense dramaet der hver episode utspiller seg i sanntid, gjør at det føles som om man selv er i rommet, som en betraktende tilskuer.
Intenst
Det intense kammerspillet holder meg fastspent til skjermen, samtidig som dramaet utspilles gjennom et lavmælt og realistisk uttrykk.
Formgrepet gjør at ethvert minutt og sekund oppleves avgjørende. Ny info rulles stadig frem på kløktig vis som oppleves realistisk og troverdig:
Fra alt gutten skal igjennom etter at han først er pågrepet, for så å møte advokaten – til å skildre hvordan det er å være menneskene oppi det hele: Et tragisk drap på ei ung jente. Vi betrakter de som jobber med dette, til medelever, til familie og pårørende.
Fire episoder på én time hver kan kanskje virke kort, men minuttene er matet med stadig ny info, og minuttene oppleves smertelig lange – som er positivt i denne forstand: Det er meningen at dette skal være ubehagelig og vondt.
Jack Thorne (Toxic Town, His Dark Materials, Enola Holmes) og skuespiller Stephen Graham (Snatch, This Is England), har laget et overraskende detaljrikt og forseggjort dramaturgisk oppbygget manus som stadig engasjerer – enten det trykker på en emosjonell knapp, eller får oss til å tvile på skyldsspørsmålet, og hva som har skjedd.
Sterke rolleprestasjoner
Selv spiller Stephen Graham mesterlig som pappa Eddie Miller. Gestaltningen av en forelder som opplever at hans skoleflinke sønn blir pågrepet og siktet for drap, nailer han med hele sitt kroppspråk.
En kan spørre seg selv hvordan man ville reagert på et slikt sjokk. Det er neimen ikke lett å vite, men Graham har greid å pønske ut en troverdig måte å skildre dette på som når dypt.
Indre stress, tankekjør og kaos forsterker spillet effektivt, gjennom et overdøvende lydbilde og håndholdt, rått og intenst kameraspråk, uten at det blir for utagerende, men innafor den sosialrealistiske kontrakten serien selv har satt.
15 år gamle Owen Cooper er grøsselig god som den 13 år gamle Jamie Miller som er – eller ikke er – en misogynistisk gutt som har begått en fatal handling.
Det er klin umulig å forstå at dette er en ung og fersk skuespiller som står ansikt til ansikt mot selveste Erin Doherty (The Crown) i rollen som psykologen som skal gjøre en uavhengig vurdering av guttungen før rettssaken.
Den intense ordutvekslingen skifter stadig dynamikk i en scene som er mildt sagt krevende å balansere skuespillermessig, ikke minst for å være så ung og uerfaren.
Om forventninger og maskulinitet
Adolescence har en stemning og en dysterhet ved seg som er så tyngende at den sitter i lenge etterpå.
Kanskje er det fordi serien antyder noe som er en reell utfordring i dag, og som handler om samfunnets felles ansvar («It takes a village…») – også når noen av oss havner så utafor at man begår voldshandlinger og drap.
Det handler om alt fra godtroende foreldre som ikke følger med, og som heller ikke kan forventes å skulle overvåke sine barn – til skolesystemet som heller ikke når igjennom til tenåringenes helt egne hierarkiske og nådeløse spilleregler.
De voksne er alle inkompetente og har ingen makt i den konteksten der ungdommene oppholder seg – enten det er fysisk eller digitalt.
Politiet forstår seg i hvert fall ikke på ungdommers sosiale koder, symbolikk og i det hele tatt hvordan sosiale medier virker – i hvert fall ikke emojis som betyr alt annet enn det bokstavelige.
Samtidig antydes det at man nettopp også har et ansvar og påvirkning som voksen, fordi det er de voksne som gjerne overfører sine egene verdier og ideer til sine barn, ved å indikere hva som er attråverdig og ikke.
Her toucher serien godt innom på tabubelagte temaer om maskulinitet og forventinger, og hvor betent det er for unge gutter å vise sårbarhet, eller bare det å ha interesser og talent for andre ting, enn typiske machokultuelle hobbyer, så som idrett.
Gammeldagse, inngrodde ideer om maskulinitet har da vitterlig vært der hele tida, men i dagens mediekontekst, får negative påvirkninger mer kraftig grep om enkeltindividet.
Negativt press og mobbing basert på kjønn, utseende og totalt urealistiske idealer, risikerer å ta helt overhånd i det som i flere tilfeller utvikler seg til å bli en slags alternativ æreskultur, preget av sosial kontroll.
Det som gjør denne serien vond, er at den får oss til å innse og erkjenne den avmakten som den «fornuftige voksenstemmen» kan ha i store deler av ytringsrommet, og der det eksisterer store krefter som vil påvirke og profittere på destruktive og hatefulle ideer.
Når ungdomstida kan være så nådeløs og man står helt alene, hva skal en selv stille opp med, annet enn å bukke under for mørket, hvis man ikke ser en alternativ utvei?
Det er noe av dette jeg fornemmer at man her vil artikulere gjennom formspråket.
I stedet for å selv presentere oss for enkle svaralternativer, velger Adolescence å heller konfrontere oss med spørsmålene. Det treffer nådeløst med timinga, for dette er farlig close to home – for oss alle.
Karakter:
9 / 10
Adolescence (Serieskapere: Jack Thorne og Stephen Graham)
Adolescence har premiere på Netflix 13. mars 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: