Årets beste album 2025
Dette er årets beste musikkutgivelser 2025.
Bad Bunny – Debí Tirar Más Fotos
Spansktalende artister har virkelig dominert og (re)definert popmusikken i år.
I årets mest brutale måned, januar, kom Bad Bunny som Carolas stormvind med en koffert fylt med varme rytmer – fra salsa, til bomba, til plena, bolero, reggeaton, perreo, house og urbano.
Puertoricanerens sjette album er ikke bare banebrytende, det er lyden av overlevelse, tradisjon, kulturhistorie og fremtidsvisjoner i tyngende tider.
Produksjonene formelig pumper i brystet, og søker å tøye sjangergrenser og krysse de.
Stolt iført sin pava-hatt – stråhatten som symboliserer den karibiske øyas rurale arbeiderklasse – skildrer Bad Bunny en dypere kobling til puertoricansk kultur, historie og ikke minst kampen mot kapitalisme og imperialisme, ved å hedre sin kulturarv.
Debí Tirar Más Fotos er et prosjekt som også er brobygger mellom generasjoner, som sample-homage av puertoricanske musikkskatter fra 00-tallet, eller som når Bad Bunny skaper hypermoderne salsa med homage-sample av gamle helter i El Gran Combo.
Slik har Bad Bunny skapt et album som er politisk i kraft av sin estetiske utførelse.
– Ida Madsen Hestman
Turnstile – Never Enough
Tekstene appellerer til individet snarere enn kollektivet – skal dette liksom være punk? Når alt kommer til alt er kvaliteten på musikken til Turnstile det beste svar på tiltale.
Og lar man fenomen være fenomen, og lytter ordentlig på Never Enough, finner man en plate med en rekke knallgode låter, masse variasjon og sylskarp produksjon.
Det er aller mest interessant når Turnstile strekker seg mot ytterkantene, altså partiene som enten er helt nakne og poppa, eller når de drar på som mest.
Bandets skildringer av utilstrekkelighet fanger tidsånden. Over hele verden har mennesker i årevis demonstrert mot folkemord og overgrep, bare for å bli møtt av vold fra de samme verdenslederne som ignorerer folkeretten og humanistiske prinsipper.
Men kanskje er det nettopp på bunnen det finnes håp. Hører man det enorme refrenget og påfølgende riffet på Never Enough, vekkes i alle fall denne lytterens trang om å gjøre litt mer.
– Sigurd Lamark
Les anmeldelsen her.
Sa_G – Gunhild
Debutalbumet Gunhild smeller fra start. Produsent Pluto (Chrisander Rønneseth) stiller med en rekke lekne arrangementer med sterkt driv, og skrever bredt mellom old school rap, rnb, pop og soul.
Høydepunktene er mange, ikke minst når Sa_G leker seg med metalag og parodier – som på Industry plant interlude. Det er tydelig at hun koser seg i prosessen.
Lyrikken og flowen er rå, flere spor oser av old school-energi med friskt tilsnitt og attitude, så som Fresh New Set og høydepunktet What’s the Problem.
– Ida Madsen Hestman
Les portrettet med Sa_G her.
Oklou – Choke Enough
Det originale avtrykket til franske Marylou Mayniel, bedre kjent som Oklou, gir seg virkelig til kjenne på debutalbumet Choke Enough.
Med ekspisitte henvisninger til sin klassiske bakgrunn, dykker hun dypt inn i et grenseutforskende univers som overøses av 00-tallsinspirasjoner i møte med middelalderske arrangementer og himmelske synth-arpeggioer.
Lydbildet skifter stadig, enten det er mellom teksturer, fra muddy til sylskarpt, eller det er introduksjoner av ulike lydkilder – fra synther, til ulike vokaler i loop, til saksofon. Med Choke Enough har Oklou skapt et komplett eventyrland.
– Ida Madsen Hestman
Cezinando – Sinekyre 3
Sinekyre 3 bugner av eksperimentelle, men like fullt fengende sjangerkonstellasjoner, der Cezinandos vokal og sedvanlige språkakrobatikk er mer blendet inn i lydbildet enn tidligere – med kledelig resultat.
«En musikalsk odyssé» høres kanskje ut som en inntørket beskrivelse, men føles treffende for en samling låter som nysgjerrig boltrer seg fremover – og virkelig føles som ett, sammenhengende album.
– Sveinung Wålengen
Kva gjeld teknisk rapping er han kanskje betre enn nokon gong på Sinekyre 3, det vere seg diksjon, rytme eller musikalitet.
Han kan tillate seg svært mykje reint vokalmessig utan at det høyrest off ut i lydbildet. Høyr berre på korleis vokalen duvar uanstrengt avgårde på toppen av den meir klubbpoppete Valentines.
– Sondre Åkervik
Les anmeldelsen av Sinekyre 3 her.
FKA Twigs – Eusexua
FKA Twigs navigererer ideer om forventninger, flyktighet, relasjoner, og ubesluttsomhet, med rå tilstedeværelse og intensitet, samtidig som hun fortsetter å slå ned vegger i sitt soniske univers.
Med sin særegne og smidige sopran veksler hun mellom det inderlige og selvsikre. Og med walisiske Koreless på produsentsiden, og en god bråte av andre krednavn, har hun smidd ut en vilter miks av kreasjoner som pumper seg inn i systemet som en trojansk hest.
Lydbildet spenner over eurotrance, jungle og rave – og via adrenalinfylte klubbtopper som Perfect Stranger, til industrielt hardtdunkende kraftbomber som Drums of Death, og til mer bassprega big beat-flørtende produksjoner som Girl Feels Good.
Verdensbyggingen er reell, Eusexia føles nesten mer som et fysisk sted man kan forsvinne litt inn i når man måtte føle for det. Som FKA Twgis synger det selv, på Childlike Things med North West – av alle mulige mennesker: «Where the wild things are I will be».
– Ida Madsen Hestman
Honningbarna – Soft Spot
Pønkarane frå Sørlandet er hardtslåande og energiske også denne gongen. Veggar av gitarar, krakilske trommer og buldrande basslinjer borer seg inn i irrgangane.
Som for førre skive, den unisont kritikarroste Animorphs, er det den allestadsnærverande produsenten Erlend Mokkelbost som sit ved spakane. Han styrer bandet sjølvsikkert mot nok ei kreativ triumfferd.
Særleg mot slutten av Soft Spot er formtoppen tydeleg, som at alt det oppbygde raseriet går over i ei større eruptiv, og kreativ, eining, så som på Rød bic, og Heute ist mein Tag – kan hende ein medvite, eller uforutsett, referanse til den tyske euroodance-artisten Blümchen.
Songane er fulle av livlege bilete, vittige one-linearar («Æ har sett Picasso / det ække sånn fjes ser ut») og pop-hooks som set seg i hjernebarken.
Det er ikkje første gong Valberg bruker økonomi-metaforar for å skildre såvel tidsånd som sjelsliv, men det funkar også her, anten han sit med ein revisor inne i hjartet, sjelen som er bankerått eller at «kapital og kreatin er drømmen min».
Likevel er det mest slåande ved skiva kor variert ho lyd. Innimellom den klassiske hardrocken er det også plass for «snillare» post-punk (Festen som aldri stopper tar meg for eksempel tilbake til The Strokes anno Is This It).
Sjangerkryssande som plata er, er det når alt kjem til alt primalrocken som er Honningbarnas omdreiningspunkt. Og Valbergs stadig skarpare poplyrikk, vert kroppsleggjort og politisk på samme tid.
– Sondre Åkervik
Les anmeldelsen her.
Lily Allen – West End Girl
Få popartister før henne har evnet å skildre usunne maktdynamikker på en måte som er så lettoppslukende som det Lily Allen gjør her.
West End Girl slår hull på glansbildet av et ekteskap med eksmannen David Harbour. Og det fenger som faen. Samtidig inviterer Allens utleverende tekster oss med på hennes reise ned i avgrunnen – her hun ikke akkurat fremstiller seg selv som noen eksemplarisk person, heller.
Hun tilkjennegir at hun har latt seg falle så langt nedi kaninhullet. Den selvbevisste mørke humoren gjør at hovedpersonen selv avstår fra å grave seg ned i selvmedlidenhet. At vi er ved smertegrensa, harseleres det i stedet rikelig med. Balansegangen er perfeksjonert. Tonaliteten understøtter desperasjonen, men ikke uten gode doser selvironi.
Vi lever for et godt drama og Lily Allen har truffet blink med West End Girl. Dette er nidviser for algoritme-alderen.
– Ida Madsen Hestman
Podcast: Lily Allen vs. David Harbour: Virkelighetspopens palass
Skrillex – Fuck U Skrillex You Think Ur Andy Warhol But Ur Not!! <3
Ut av det blå kom Sonny Moore, også kjent som hele verdens Skrillex, med et 34 spor langt eksperimentelt albumprosjekt med tittelen Fuck U Skrillex You Think Ur Andy Warhol But Ur Not!! <3. Det var som en gedigen aprilsnarr.
Dette er det mest sammenhengende Skrillex-albumet han har gitt ut per dags dato. Låtene veves delikat inn i hverandre som et live DJ-sett. På albumet har han også fått med seg en hel del kred-personer i islendingen Jónsi. Med på laget er også de stødige produsent-svenskene i Swedm®, aka Varg2TM, aka Jonas Rönnberg og Europhead, aka Simon Hessman, deriblant på høydare som Baby Royal og See You Again.
Begge spor kan sies å være representative for albumet: En god veksling mellom melodier i møte med intense og rå produksjoner, som plutselig går ut i full sprut brostep og gir en lang finger til firkanta ideer om konseptet «radiovennlig musikk» (noen tanker sendes i retning musikk-ledelsen i NRK og Mads Borch Bugge).
Fuck U Skrillex You Think Ur Andy Warhol But Ur Not!! <3 er et album dedikert til edm-kulturen som fødte og formet Skrillex, og som han i sin tur var med på å løfte, og gjorde ham til et fenomen.
– Ida Madsen Hestman
Rosalía – LUX
Kor går Rosalía etter dette?
Med LUX, hennar fjerde album, har den 33-årige katalanske, sjangerkryssande artisten nådd ein så karrieredefinerende augneblink at det er vanskeleg å sjå for seg korleis ho nokon gong kan toppe det ho gjer her.
LUX, latinsk for ljos, er eit verk – ja, verk i ordets rette forstand – med himmelhøge ambisjonar.
Der forgjengaren Motomami var ein fengjande, hedonistisk hybrid av flamenco, reggaeton og hiphop, er LUX eit album som manar til tolmod og gjenteken lytting.
Det er ingen spontane bangers å spore her, det vil seie viss ein pop-opera á la Berghain kan kvalifisere som banger. At Björk gjestar den songen, følest ikkje tilfeldig.
På same måte som at den islandske artisten reformerte popmusikken på 90-talet, er Rosalía i ferd med å endre popkartet på 2020-talet. Dette er eit Vespertine eller Homogenic for vårt tiår.
Med LUX har Rosalía sett ljoset. Det store spørsmålet er kvar ho no skal reise.
– Sondre Åkervik
Les hele anmeldelsen her.
Årets beste musikkutgivelser er stemt fram av Sondre Åkervik, Ida Madsen Hestman, Sveiung Wålengen, Nora Sæter og Sigurd Lamark.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: