Eddington: Ukomisk om MAGA med mer
Foto: Richard Foreman
ANMELDELSE: Kan ikke Ari Aster bare gå tilbake til å lage gode skrekkfilmer igjen?
Hva sier du til satire om MAGA-menn med cowboy-hatter, lagt til en øde spøkelsesby i New Mexico, forkledd som neo noir-western? Hell, yeah!
Og der Pedro Pascal, i rollen som borgermester, havner i konflikt med småbyens konspirasjonsteoretiske og yppale sheriff, spilt av Joaquin Phoenix?
Sa jeg at Emma Stone spiller den gærne munnbind-allergiske sheriffens smått deprimerte kone som lager syke dukker? Og at Austin Butler kommer inn som en slags konspi-teoretisk Jesus-skikkelse?
På papiret høres jo dette lovende latterlig gøy ut.
Det er bare ett problem, og det er ganske stort: Hva i huleste skjer her?
Og hvorfor ler jeg ikke?
Snubling inn i ingenting
Det er faktisk noen ting som fungerer i Eddington.
Phoenix og Pascal spiller godt som småbyens to motpoler. Joaquin Phoenix er kanskje ikke den jeg først forbinder med humor, men til rollen som tragikomisk einstøing funker han.
Som sheriff er han smått komisk i sin opphengthet i å lage videoer på sosiale medier, til å løfte blikket og avgjøre hva som faktisk er verdt å bruke energi på. Han er hverken godt til å lytte eller kommunisere.
Det er heller ikke det at casten spiller lite overbevisende som er problemet, tvert imot. Denne stjerne-casten er også en grunn til at det smerter å sitte og okke seg over denne filmen.
«This is sort of the movie that Twitter wrote», har Aster forklart i et intervju med MovieWeb. Fordi han selv hang rundt på Twitter, mens han bodde hos familien i New Mexico, i starten av pandemien. Han følte på at hele samfunnet var som en trykkoker, der det potensielt kunne ende katastrofalt. Og akkurat det ville han lage en film om.
Gøy, tenker jeg. Og ja, dette starter med noe som kan virke lovende, med et slående foto, et forseggjort set design og vakre bildeutsnitt.
Problemet er at dette er en uengasjerende og lite gjennomtenkt idé. Til tross for at filmen forsøker å ta tak i mange samfunnsaktuelle tendenser, kjenner jeg snart på at jeg kjeder meg.
Spoiler alert: Det skjer jo noe, men uten at det har noe særlig substans. Jeg klør meg i huet og det klør i beina og jeg vil ut, mer enn jeg vil bli i dette kinomørket med Phoenix og co.
Det er jo nesten litt sprøtt å tenke på: Aster gjorde det virkelig bra med to av vår tids sterkeste skrekkfilmer, Hereditary fra 2018 og folk-horroren Midsommar året etter.
Men så skjedde det noe da han forlot skrekk-sjangerparaplyen og forsøkte seg på en svært eksperimentell og uendelig lang tragikomedie uten særlig komedie i seg, med Beau Is Afraid i 2023.
Her kan det ha virket å gått litt over styr. Jeg bare spør: Kan det handle om at han plutselig var sin egen produsent med eget produksjonsselskap?
Det kan synes som det er litt av det samme konseptet som går igjen her med et kaos av ugjennomtenkte ideer og scener.
Samtiig er det litt mange elementer her som også får meg til å lure på om Aster egentlig bare ville lage sin egen nåtidsversjon av Quentin Tarrantinos Once Upon A Time In Hollywood:
Vi følger en eksentrisk fyr med cowboyhatt, jeans og skjorte kjører rundt i bilen sin og oppsøker diverse mennesker – og noen former for fare, uten å helt skjønne det selv, i et veldig stereoptypisk USA, og møter blant annet på Austin Butler som spiller et hjernevaska sektmedlem/leder. Filmen har hverken mål eller mening, og til slutt vikles narrativet seg inn i en grand finale av en voldssekvens som er helt latterlig komisk.
Men dette er hvorfor Tarantino lykkes og Aster ikke: Humor.
Så mange spørsmål
Du kan komme lang med en ganske intetsigende film så lenge det er noe å le av. Og der fremkalling av latter er det eneste målet.
Aster har ikke vært forbundet med humoristisk timing, akkurat. Men heller for sine urovekkende og stemningsfulle universer og grusomt uttenkte skjebner for sine karakterer – det er dette han kan best.
De få gangene Ari Aster er morsom, er når det ikke virker som det er helt intendert, når han med fullt alvor går inn i karakterer og universene og i det groteske – så mye at det blir tragikomisk, eller fremkaller en bisarr humor. Som når hun jenta mister hodet i Heredetary, eller synet av en ung mann som venter på sin grusomme skjebne inni et «bjørnekostyme» i Midsommar.
Jeg humrer litt i starten av Eddington, og kjenner på at jeg så gjerne vil like dette. Men filmen punkterer sine egne forsøk på å fremkalle komiske sekvenser.
Dette fremstår som forsøk på politisk satire, men der manuset er ikke gjennomtenkt, snarere uforløst.
Problem én: Vi ser ikke de satiriske poengene fra noe bestemt perspektiv: Jeg opplever at «alt» fremstilles som like mye ute på viddene: Fra MAGA-sheriffen Phoenix’ sinne over ansiktsmasker, til de som følger påbudet, og til det at Black Lives Matter-bevegelsen er så «woke».
Hva i alle dager er kommentaren her?
Det er ti ganger mer substans i det Austin Butler sier når han snakker om problemet med USAs politikk i dag i et intervju på TikTok. Filmen klarer ikke å si dét en gang.
Full forvirring
Aster har forklart at filmen handler om folk som ikke klarer å kommunisere, og at han tror sosiale medier har vært grunnen. Fordi vi har vært distrahert av ideologiske ideer, der «big power» har makt over oss.
Da er det smått ironisk at filmen selv ikke klarer å kommunisere noe klart.
Ikke skjønner jeg hva som skal være morsomt med å latterliggjøre folk som demonstrerer mot dehumanisering av folk på bakgrunn av etnisitet.
Og hvorfor synes det som at filmen harselerer med de som følger rådene fra helsemyndighetene, som om de var supernaive, i et land der folk dør av å ikke gjøre det? (Vaksinemotstand og «Google-teorietikere» som «vet bedre» enn leger, er for øvrig langt mer spot on harselert med i første sesong av The Pitt).
Gitt dagens samfunnsbilde og hva som faktisk er en stor trussel, er det tydelig at dette er en film laget av en regissør som sitter litt for godt i (Twitter-)bobla si, som oppriktig tror man kan sette likhetstegn ved de som kjemper for menneskerettigheter, kunnskap og demokrati, og de som mener fascisme og vold er helt greit.
Eddington fremstår som en seig, ubearbeida klumb uten punchline, fra noen som har bodd under en stein. Det er en story uten mål eller mening, og der jeg sliter med å se om man sparker et annet sted enn nedover.
Dette lander i hvert fall ikke.
Kan ikke Ari Aster bare gå tilbake til å lage gode skrekkfilmer igjen?
Karakter:
3 / 10
Eddington (Regi: Ari Aster)
Eddington kommer på norsk kino 8.august.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: