James Gunns Superman er superpolitisk og morsom

ANMELDELSE: At den har humor er én ting, men jeg hadde aldri trodd den nye Superman-filmen skulle handle så mye om geopolitikk og tech-kritikk.

*Karakter nederst i saken*

Når gikk superheltfilmene fra å være kommerse og generiske, til å bli våre mest samfunnskritiske uttrykk?

Og når ble denne litt kjedelige, überperfekte superhelten skulle bli så interessant? 

Guardians of the Galaxy-regissør James Gunn har gitt ham juling allerede i åpningen. Filmen driver også gjøn med at han er litt enkel, med elendig musikksmak som ikke aner hva punk er.

Dette virker lovende.

Gammel helt

Jeg er blant de som aldri har skjønt meg helt på Superman eller fascinasjonen for ham.

Dessuten har han vært et ganske problematisk forbilde for gutter å måle seg etter: 

Lois Lane blir jo først interessert i Clark Kent når hun skjønner at han er Supermann, altså er hun tiltrukket av en umenneskelig styrke, ikke personen. Før dette, ser hun bare på Clark som en søt og vennlig kollega, til tross for at han har langt bedre humor og er en smart journalist som er lynrask på skrivemaskin!  

Men nå har det gått 47 år siden Richard Donners Supermann fra 1978, med den undervurderte storsjarmøren Christopher Reeve i rollen som romvesenet Supermann/ Clark Kent fra Krypton, Margot Kidder som Lois Lane og Gene Hackman som Lex Luthor. 

Mange produksjoner har blitt forsøkt laget og laget om Supermann, ikke minst på TV med 90-tallsserien Lois & Clark: The New Adventures of Superman som ble gjennombruddet til Teri Hatcher (Desperate Housewives, James Bond), og Smallville (2001-2017). 

Så, i 2013, kom Zack Snyders Man of Steel, med Henry Cavill i hovedrollen, da han lanserte DC Extended Universe, og flere Znuderske sprell med Justice League (og litt seinere igjen utkom en egen director’s Cut: Zack Snyder’s Justice League – som er den versjonen du selvfølgelig skal se).  

Men nok om det. Nå er Superman her – igjen. 

Hvorfor skal vi nå se enda en film om denne karen? 

Invasjon, korrupsjon og våpensalg

Nå skal man aldri se en fiksjonsfilm for å få oversikt over hva som er de største utfordringene i dagens verden, men Superman har virkelig fingeren på pulsen hva gjelder hyperaktuelle geopolitiske saker. 

Vi hopper rett inn i samtidas geopolitikk: Boravia i Øst-Europa invaderer nabolandet Jarhanpur og bruker alle skitne triks i boka.

Supermann har gjort det han kan for å ordne opp. Men det skal balle på seg med forviklinger. 

Det er også nikk til Irak-krig, korrupte koblinger og våpensalg til tyranner forkledd som «bare» business. 

Men det er heller ikke noe nytt i en Superman-film at en viss Lex Luthor spekulerer i andres ulykke for å tjene penger på deres nød. 

Tech-kritikk

Videre adresserer filmen trusselen fra disse nye tech-oligarkene som stadig vet mer om oss enn vi vet selv.  

Det kan virke som Lex Luthor og hans LuthorKorp er inspirert av en slags krysning mellom Elon Musk, Mark Zuckerberg og Daniel Ek. 

Sistnevntes investeringer i digital krigføring er et tema her. 

Filmen viser hvordan tech-gigantenes monopolisering og uetiske innhenting av data om oss, potensielt er ekstremt problematisk.

Filmen adresserer gjennomgående misbruk av makt over teknologi effektivt, ved å sette opp worst case-scenarier som holder på en realisme innafor universets premisser. 

Man kan for eksempel utvikle roboter og droner som kan forutse fiendens handlingsmønstre, men også jukse mot fienden på andre måter, ved å ta inn en kremgjeng av gamere og hackere til å styre roboten. 

Det er en taktikk og etikk som virker synonymt med å bruke juksekode for bil i Age Of Empires og bare kjører ned fienden på to minutter.  

Lex Luthor kan utnytte kunstig intelligens for å styre mennesker, og slipper unna ansvarliggjøring for å tukle med etikken eller å bryte loven.

Han har makt over verktøyene og teknologien til å rydde vekk ethvert individ som utgjør den minste trussel. Han eier massive trollfabrikker til spredning av feilaktig informasjon og som kan manipulere sannhetsbildet.

Men Lex Luthor vil ikke først og fremst være ond for å være ond, han vil ha makt og kontroll – lik mange av oss. Og han vet hva som er verdt å investere i for å får mer makt.

Det er lett å skjønne hans motivasjon, det er en godt skrevet rolle jeg tror på, fordi man drar kjensel på ham.

Han er også karismatisk og smart – og storspilles av Nicholas Hoult som gjør en av de feteste skurkerollene jeg har sett i en superheltfilm siden Colin Farrell i The Batman.

Luthor står selv ikke ved frontlinja, men er strategen som trekker i trådene og gir ordre i bakgrunnen, noe som også er mer realistisk. 

Humor og følelser 

Men det er også mye humor og flere sjarmerende og artige karakterer i universet, noe som gjør den mer tro mot den lettbeinte tonen i filmen fra ’78.

Det er en forseggjort casting av ikke for kjente skuespillere som tilføyer universet mer sjarme, kompleksitet og liv, av John Papsidera som casting director (Oppenheimer, Tenet, Fallout). 

Edi Gathegi er en av flere god bikarakter i rollen som Mr. Terrific, utstyrt med introvert humor og sarkasme.

Skyler Gisondo (Licorice Pizza, Booksmart) gjør en sjarmerende tolkning av Jimmy Olsen som sannhetssøkende og empatisk gravejournalist i redaksjonslokalene til the Daily Planet, som til og med likner litt på ’78-versjonen i blikket.

Wendell Pierce gjør mye ut av det lille han har å si på skjermen som redaktør Perry White, og med sin karakteristiske sigar, som gjør han det litt vanskelig å ikke tenke på The Wire. 

Mens Sara Sampaio som Lex Luthors dårlig behandlede, skamløse selfies-takende kjæreste, er et lite høydepunkt i seg selv.

Også David Corenswet i den vanskelige tittelrollen, klarer jobben bra, og glimter til med noen linjer som treffer med god komisk timing («But the glasses»). 

Ikke minst har vi en skarp Lois Lane i Rachel Brosnahan, som spiller overbevisende som kløktig journalist, ved at hun også er kritisk mot Clark Kents latterlig inhabile og uetiske «intervjuer» med seg selv som Superman.

Selv om hun selv er inhabil – og klar over det – er hun hakkene mer kritisk og utfordrer hans verdisyn og legitimering av egne etisk problematiske handlinger – endelig en karakter som er utstyrt med spørsmål man stiller seg. Dermed får man også frem Supermans svakere, og mer menneskelige sider: Han tåler ikke å bli konfrontert og er ikke den beste på å svare for seg. 

Men det er i samtalene mellom Lois og Clark/Supermann at man får fram hva som driver ham og hvorfor han har en sterk rettferdighetssans på en ikke for krampaktig måte. 

I tillegg er Supermans hund, Krypto, blitt 3D-modellert etter Gunns egen hund, Ozu. Resultaet er ganske slående.

Jeg liker også måten James Gunn har puttet inn mindre roller fra tidligere universer han har skapt – fra Peacemaker (John Cena), og Nathan Fillion som en potteklippet Green Lantern (som han jo vært stemmen til fyren før).

I tillegg kan man ikke unngå å legge merke til ei dame som virker strategisk plassert i redaksjonen av Gunn, fordi hun ser ut som hun kommer rett fra en Kardashiansk fest, overstylet og med dyp utringing. Det er som om det er for å lure oss til å bli bekymret for at Ken Clark på et tidspunkt vil bli begeistret for denne kvinnen, og glemme den mer «vanlige» Lois.

Det er flere små, men akkurat litt for oppsiktsvekeknde valg i filmen som ikke virker tilfeldige, men som heller ikke blir forklart. Jeg liker det.

Fortsatt safe bet

Klippen og flyten er også forseggjort, den tillater deg aldri å se ned i mobilskjermen, i en god veksling mellom action og artige sekvenser, og til og med litt rørende scener, i tillegg til rytmisk timede klipp til diegetiske lydkilder.  

Det som holder filmen tilbake fra å være blant de mer forseggjorte superheltfilmene i toppklassen, i en tid der superheltfilmene er for generiske, er ikke bare tendensen til å overdrive klimaksene – om blir for uengasjerende og forutsigbare – selv om Marvel-universet er langt verre enn DC. 

Til tross for tydelig markedsliberalistisk kritikk – er det paradoksalt nok også målet om å nå det store markedet som hemmer filmen fra å ta mer estetiske valg som er mer nyskapende og originale. 

Man kunne med fordel gjort filmen mer stilmessig utfordrende, noe som også speiler filmens kapitalistiske og politiske kritikk, lik Danny Boyle og Alex Garlands 28 Years Later.

Så er dette en blockbuster med ungdommer og unge voksne som hovedmålgruppe med aldersgrense på 12 år – og tidvis demonstreres det litt vel krampaktig hvor glætt den også ser seg nødt til å være, estetisk.

Det konvensjonelle audiovisuelle språket står i kontrast til det nokså progressive budskapet, og underbygges av grusomt overdreven cheesy el-gitar som interpolerer Josh Williams’ ikoniske temamusikk.

Hvorfor ikke bare gjøre det enkelt og bruke originalmusikken? Da har det bedre effekt med bruken av svenske Teddybears med Iggy pop på slutten.

Mennesket Supermann

Det som blir Supermans styrke og som filmen vinner på, er hvordan den bygger opp spennende og troverdige karakterer vi investerer i.

Og det at Superman er et sympatisk og komplekst vesen – til tross for at han jo faktisk er et romvesen som kommer fra en annen planet, nemlig Kal-El fra planeten Krypton.

Det er også litt mer fokus på hvorfor Superman er som han er:

Han blir mistenkeliggjort for å både lyve og være spion fra en annen stat.

I et annet klipp blir han fortalt at han har null rettigheter i landet som virker å være en slags ekvivalent til USA, fordi han er flyktning fra en annen planet og ikke statsborger her – og har dermed ingen rettigheter.

Mine tanker farer umiddelbart til ICE og USAs ville migrasjonspolitikk.

I motsetning til Donners film fra 1978, er adoptivforeldrene til Superman fortsatt i live, og de er bekymra for sønnen sin, noe som fremkaller noen skikkelig rørende øyeblikk. 

Gjennom adoptivforeldrenes kjærlighet til sønnen, aner vi at filmen har noe viktig å si om nestekjærlighet, identitet, og hva som gjør oss til de vi er.

Heldigvis styres det unna banaliteter og absolutte slutninger á la Hjernevask-aktige «født sånn eller blitt sånn?». 

Men det er noe vakkert i å se at også Superman grubler over hvem han er, og har sine eksistensielle plager. Det er ikke rart: Han er tross alt en flyktning.

Men som Superman selv sier det, er det hans menneskelige egenskaper – som også innebærer å gjøre feil – som er hans styrke. Og ingen maskin eller kunstig intelligens klarer det.

Karakter:

8 / 10 

Superman (Regi: James Gunn) 

Superman får norsk kinopremiere 11.juli 2025.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka

LES OGSÅ:

F1: Den verste Brad Pitt-filmen på 31 år

28 Years Later: Rørende og politisk zombie-horror

American Psycho: Passe psycho?

Spermageddon: Hardtsprutende seksualundervisning

Sjekk fersk trailer for Wednesday S2

The Phoenician Scheme: Utseendet kommer som kjent først, men hva er budskapet?