Pa Salieu lagde familiefest på Øya

ANMELDELSE: Gullstrupen fra Coventry fremkalte varme danseføtter og fellesskap på sitt første Norgesbesøk.

Pa Salieu er endelig på Øya, omsider, iført sin røde berret, omflanket av et band i samme uniformerte stil.

Det britisk-gambiske unikumet og kritikeryndlingen ble kåret til lyden av 2021, og skulle opprinnelig spille på Øya tilbake i 2022.

Men et blodig masseslagsmål i 2018, et som endte med drapet på vennen hans, og barnebarnet til Coventry-legenden Neville Staple fra The Specials, Fidel Glasgow, sørget for at det heller ble rettssak og fengsel.

Ville karrieren stoppe opp allerede her?

Nei.

Setlista består i hovedsak av materiale fra hans siste utgivelse og andre mixtape, Afrikan Alien, som han gikk i gang med så fort han satte foten utafor fengselsmurene, etter på ha sonet en dom på nesten 3 år.

På Vindfruen står han nå og veksler mellom rap og sang, til åpningslåta Belly, med et voldsomt volum og vibrerende bass, akkopagnert av sine musikere, bestående av en fyr på synth og trompet, samt to perkusjonister på hvert sitt trommesett.

Han har også gjort et musikalsk skifte og en naturlig utvikling på reisen mellom sine mixtapes. Siste utgivelse er preget av langt mer introspektive tekster, klasse-perspektiver, fattigdom og kjærlighetserklæringer, i møte med harmoniske melodier, afrobeats og jamaicanske vibber, og som nevnt utgjør hoveddelen av settet.

Godt scenetekke

Pa Salieu gjør seg godt på scenen og fremstår snarere mer sjarmerende og jordnær av å ikke legge skjul på det når han feiler litt.

Afrikan Di Alien synges med en inderlig, klar og skarp røst, her han også gjør vikar-vokal for Black Sherif. Og i stedet for å spille av playback, gjør han heller selv et forsøk på å rappe Slowthais vers på Glidin‘. Men han husker ikke hele teksten, og begynner å le. 

Han gjør også et forsøk på å dirigere publikum til å rope «Hey!» «Ho!» «Ha!» gjennom settet, ved å inndele oss i tre grupper. Det funker bedre ved andre forsøk. Men ved det tredje har folk glemt hva de skal rope når han peker ut mot dem. Dessuten er introen til neste låt allerede i gang, og han innser at han må gi opp – til latter fra publikum.

Han balanserer de mer nedpå interaksjonene med publikum med solide leveringer. Stemmen er rå og klar. Det imponerende vokal-registeret spenner bredt, og rommer en voldsom energi som han vet å kanalisere godt. Samtidig som den positive scenepersonaen oppleves særlig frisk og som bestilt på denne litt sure dagen, og vekker danseinstinktet hos de fremmøtte.

God kok

Det er generelt en god atmosfære og folk danser og veiver med armer til de lett tilgjengelige produksjonene.

Pa Salieu har også en mye bedre mikk-kontroll nå enn sist undertegnede så ham live i London, kort tid etter debut-mixtapen.

Det er mindre folk her enn på Kneecap dagen i forveien, men til gjengjeld virker også de oppmøtte langt mer investert i musikken.

De eneste som virker å være litt off her, har ikke heller ikke Pa Salieu noen kontroll over, og skyldes en stereotyp kaklegjeng som ser ut til å ha forvekslet Øya med Elles sommerfest, og har prestert å plassere seg nesten midt i crowden for å ha pratesirkel for ladies med ryggen til scenen.

Mot slutten blir dramaturgien i settet også betraktelig mer intenst, med flere av de mer aggressive hitsene fra debut-mixtapen Send Them To Coventry. En skikkelig kremliste av låter.

Trompetisten lager en kul overgang med trompeten over i Frontline, her den vikarierer for det som i innspilt versjon er en elektronisk sirenelyd og grunn-elementet i låta.

På My Family gir trompeten nesten litt Gudfaren-aktige vibes – og passer perfekt da det forsterker den urovekkende tonaliteten i låta.

Pa Salieu får også omsider med seg publikum på å rope i kor – denne gangen er ordene «Peace!» som svar på hva vi vil ha, og «War» som det vi ikke vil ha noe av.

Han får et Palestina-flagg fra noen i publikum, og avrunder på beste vis, i «gammel» stil: Ved å få opp reisefølget sitt på scenen, på My Family, et nummer som ikke kan mistorsfås: Vi er alle en familie.

Neste gang håper vi bestemor er med.

Karakter:

8 / 10

Pa Salieu 

Vindfruen, lørdag, Øyafestivalen 2025

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Irske gloser og protestmusikk fra Tøyenparken

Kontroversielle irer bød på både tull og alvor

Fontaines D.C. på Øya: Er Grian Chatten vår tids Liam Gallagher?

Folkelig fest med fløyte, albuepipe og terror-vitser

Adresserte Øya-boikotten fra scenen: – Synliggjør alt som er feil med kapitalismen

Øya er i gang med et brak

Joik møter techno, Linni går i søvne og Pa Salieu er ute av buret: Dette hører vi på nå

Fare for slakt i Sirkus-teltet

Kneecap: – Fuck KKR!