Øya er i gang med et brak
Khruangbin. Foto: Maja Brenna
FESTIVALRAPPORT: Atombomber og ambivalens preger Øyafestivalens første dag.
«Fri Palestina, fri Palestina!». Allerede i køen for å hente akkreditering finner lyden fram fra en megafon i en liten demonstrasjon bak oss.
Hvor ofte kommer vi til å høre dette mantraet de neste timene? Og hvor var demonstrantene under Tons of Rock? Og på AC/DC-konserten dagen i forveien?
Vet vi hvor tungt Israel investerer i musikkbransjen, og hvor dypt musikkbransjen investerer i Israel?
Det er mange ansikter på området vi savner, og det er åpenbart mange av disse som ikke er her fordi de boikotter Øya.
Boikotten virker dog selektiv, ved at den kun konsentrerer seg om Øya: Live Nation har jo kjøpt opp det israelske underholdningsselskapet Bluestone Entertainment, og er i tillegg selv til stede i Israel.
Det er heller ikke så fryktelig ofte vi hører noe om frigjøring av Palestina, eller boikott av Israel og KKR fra scenene de følgende timene.
Når vi nevner boikotten for andre inne på festivalen, er det som ofte møter oss brydde blikk til siden, og i noen få tilfeller også whataboutism.
En skal vel kunne forholde seg konkret til boikott av musikkbransjens forbindelser til folkemord, gjennom det som kalles kulturvasking, og der du selv som forbruker kan velge å ikke bli med på spleiselaget.
Kan man gå på store konserter uten å samtidig ha litt blod på hendene?
Hvordan endte også vi nok en gang opp på en festival som er eid av et konglomerat som støtter folkemord?
Det enkle svaret er at vi ikke betaler for å være her, og fordi vi er journalister. Det innebærer også å innimellom være der noen mener at vi ikke skal være.
For det er en litt anspent stemning i luften denne dagen og kvelden, det sier seg selv at det er en helt annerledes Øya-festival enn de vi har vært på tidligere år.
Hvordan fortsetter denne stemningen å fortone seg, også i kontekst av det trykte politiske klimaet – og hvordan er kvaliteten på musikken?
Det er det vi først og fremst vil undersøke i denne festivalrapporten fra den første dagen. Så belyser vi heller musikkarrangørers skyggesider i andre saker.
Atombombe-åpning
Lyden av elektriske gnister, skarpe, mekaniske slag og dype drønn brer seg utover sirkusteltet. Og bryter med det noe milde lydbildet, anført av en lun klarinett.
Det er ikke hvilken som helst dag når Øyafestivalen 2025 er i gang. I år markeres det 80 år siden USA bombet Hiroshima og Nagasaki, og dét med hybridverket The Bomb.
Filmkonserten er en sammenhengende bildemontasje og konsert med nyskrevet musikk, framført av 16 musikere og Emilie Nicolas.
Det er et mektig lydbilde som speiler de mange urovekkende snuttene på skjermen som veksler mellom dokumentariske klipp og propaganda, til tegnefilm og tekstplakater.
Det er eksplosivt og vakkert, men kanskje savner vi et større ubehag som konfronterer oss mer.
The Bomb handler kanskje eksplisitt om atomvåpen, men verkets budskap handler om å forhindre brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk, og trusselen mot det. Det som nå er en realitet. Her virker det litt som at noen bomber får mer fokus, enn andre.
Dette er et utdrag fra en lengre anmeldelse. Les hele anmeldelsen her.
Går opp i røyk
På Amfiet-scenen leverer Flammer Dance Band et halsbrekkende show, bandet turnerer for tiden rundt Europa, og Amfiet er virkelig i flammer denne ettermiddagen.
Den snurrige gjengen koker i hop psykedeliske afrofunk-grooves, som heller ikke er så langt fra James Browns proto-funk. Lyden av Flammer Dance Band skiller seg ut fra all annen afrofunk – det er både noe rart og fint ved den hakkete offbeat-rytmen.
Frontfigur Torb Roach har bakgrunn som breakdanser og på en av låtene trekker han frem bandmedlem Sven Pablo – Norges-mester i stopp-dans fra 1983.
Sven Pablo ble senere B-boy, DJ, graffiti-writer, rapper og dancehall-toaster og electro-produsent under navn som Pablo Pækkis og Don Papa. I Flammer er han «bare» perkusjonist, men det er ikke bare-bare i et band der funken står så sterkt.
Ettermiddags-meditasjon
Ganavya begynner konserten på Klubben med å få oss til å synge «hmmm» i en kontinuerlig drone og det slår innover kroppen som meditasjon. Vi hører hvertfall ikke noe av de tekniske problemene lenger.
Ganavya er én av mange fra en nye generasjon sørasiatiske musikere i skjæringspunktet mellom raga, jazz og elektronisk musikk fra New York. Tenk på Arooj Aftabs sufi-jazz, eller Amirtha Kidambis eksperimentelle fusjon mellom sør-indisk raga og jazz.
I tillegg til Ganavya er det bare en kontrabassist og en harpist på scenen. I denne sammenhengen fungerer harpen like mye som en referanse som et instrument.
En referanse til Alice Coltrane – og hennes funksjon som et transcendalt bindeledd mellom sørasiatiske og afrikanskamerikanske tradisjoner.
Slapp bass, eller slæpp-bass?
Khruangbin får mye skryt, nesten for mye – for vi skjønner ikke helt hvorfor så mange har lagt sin elsk på trioen fra Texas?
Men vi skjønner hva de prøver på, for musikken er et slags møte mellom lukh-thung, persisk fuzz-bass, tyrkisk psykedelia – og funk, soul og hiphop. Dette er jo sjangre vi digger og har skrevet om i mange anledninger, så kanskje det mangler en nyhetsverdi her?
Konserten på Amfiet er ikke noen høydare på denne festivaldagen, bandet beveger, har mer slapp bass, en slæpp-bass, men minst én gitarsolo, drar oss inn i funkadeliaen.
Vi snubler innom The Chats, som stiller med omtrent den samme soundet som på punk-konsert for over 20 år siden: Tenk Øya 2004. Men også veldig koselig og kraftfullt. Med agg, liksom.
Melkerute i sjanger-jungelen
Bambii begynner med noe untz-untz, og noe hardere untz-untz, så noe hard dunka-dunka, og så noe enda hardere dunka-dunka.
Når vi sier untz-untz, så snakker vi egentlig om house og techno. Når vi sier dunka-dunka, så snakker vi om dembow, en rytme som stammer fra dancehall, men som her går i en heftigere BPM.
Bambii, som er produsent for artister som Kelela, sier at dette er hennes første gang i Norge.
Men hun er ikke naiv, så hun frir til publikum ganske tidlig med hits fra tidligere tider som Darudes Sandstorm og Coronas The Rhythm of the Night, mens jentene i front med rosa cowboyhatter danser med rumpa både høyt og lavt.
Begynnelsen av settet er altså passe stivt, eller skal vi si streit?
Bambii, som er barn av jamaicanske innvandrere i Toronto, er som kjent skeiv, så begynnelsen var bare en begynnelse.
Vi går gjennom en berg-og-dal-bane av musikksjangre der dancehall, bubbling house, drum & bass og Jersey club flyter inn og ut av hverandre
På slutten av settet har Bambii oss rundt lillefingeren, hun kan gjøre hva hun vil, hvis hun hadde satt på Pink Panther Theme over en hyperaktiv dembow-riddim eller Bæ-bæ lille lam over en Baltimore club-beat, så hadde vi fortsatt danset.
Bambii kjører virkelig en melkerute gjennom sjanger-jungelen, og vi står nesten i hele to timer på dansegulvet i Klubben. Vi er fortsatt slitne i beina i skrivende stund, og når du leser dette er vi sannsynligvis stive og støle.
Disneytimen med Chappell Roan
Du lurte sikkert ikke på hvem i alle dager som gikk til innkjøp av de glorete, lysende rosa cowboyhattene fra gateselgerne ved gjerdet utenfor festivalen. Men de befinner seg alle sammen foran Amfiet-scenen før Chappelle Roan avslutter kvelden.
Hun har invitert oss til sitt eventyriske slott, og det er ikke lite, heller. Skulle likt å vite om noen har kommet i skade for å ødelegge dette byggverket som står på scenen, og hva slags materiale dette er laget av.
Scenografien er voldsomt forseggjort. Det eventyrlige slottet er som tatt rett ut av Disneys Tornerose møter Tim Burtons gotiske Wednesday (Disney+ er forresten også på BDS’ boikott-liste).
Den estetiske tematikken er gjennomgående med digre ravneaktige fugler som flyr over himmelen på skjermen bak, parallelt med protein-besprengte hambuger-måker som flyr over hodene våre.
Publikumet lengre opp i bakken er noe slappe i fisken. Lengre ned er det klart mer trøkk og energi, og vinker fra et langt mer energisk publikum som vifter med armene når hun ber de om det. Chappell har publikum i sin hule hånd.
Musikalsk, står det litt verre til, som åpningsnummeret Super Graphic Ultra Modern Girl, som minner litt for mye om en noe uinspirert Lady Gaga-liknende produksjon. Pink Pony Club lyder som en KI-generert Taylor Swift-låt. Noen andre låter lyder som de skulle vært funnet i funkpop-skrotekassa til Pharrell før han endte opp med Get Lucky.
Nå er det riktignok ikke låtenes kvaliteter i seg selv vi skal vurdere her, så dette opphenget prøver vi å undertrykke, men det er vanskelig når rekka av låter virker litt utvanna i utgangspunktet. Og stemmen ikke alltid når tonene.
Hvor blir det av de der solide hitsene? En av de bedre låtene her er ikke hennes egen en gang, men en Heart-cover av Barracuda. Og, det må understrekes – levert av et hardtarbeidende og stødig band.
Og joda, Hot To Go like før gjør susen og publikumet er nok i ekstase. 10/10 til rosa cowboyhatter foran scenen. Omsider kommer også Good Luck, Babe! Men da har vi for lengst forlatt konserten.
Antikapitalistisk avrunding
Som kontrast til den popete og utsmykkede hovedscenen, finner vi Umeå-svenskene i Refused på Sirkus. Kontrasten er både estetisk og politisk.
«This is what our ruling class has decided will be normal» står det i caps lock på backdropen deres, et sitat tilskrevet Aaron Bushnell. Og det er akkurat det som er budskapet fra vokalisten i kveld.
I dagens beste (og kanskje eneste?) appell på Øya, nyanserer Lyxzén debatten om KKR og boikott av Øya. Lyxzén har selvfølgelig vært der – lenge før deg.
Han forteller at han allerede på 90-tallet boikottet Coca Cola og «all den jävla kapitalismen». Det føles litt som en dude som sier at at han så Nick Cave, eller (sett inn hipt kred-band her) før deg – og ikke minst at de var bedre før de ble populære.
Hva skjedde? Var aktivismen også bedre før. Er aktivismen nå popkultur?
Vi er forvirrede, men engasjementet er selvfølgelig ektefølt: På 90-tallet var bandet del av den straight-edge-fløyen av hardcore-bevegelsen som boikottet tobakk, alkohol, og i noen tilfeller promiskuøs sex og annen moro.
Og det han sier er selvfølgelig riktig. Tilfeldigvis tar min sidemann opp mobiltelefonen sin og spør om jeg vet hvor denne kommer fra, idet Lyxzén sier at vi alle har blod på hendene.
For råmaterialene fra denne smarttelefonen kommer via omveier fra Øst-Kongo der en borgerkrig, som du og jeg profitterer på, har pågått i snart 30 år.
Den harde kjernen av Palestina-aktivister, og de er det ganske mange av, har selvfølgelig rett de også. For det finnes ikke bare ett svar på hvordan man løser et folkemord.
– Endre Dalen og Ida Madsen Hestman
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: