Lily Allens West End Girl: Nidviser for algoritme-alderen

ESSAY/KOMMENTAR: Å utlevere sin sannhet om kjente personer, har blitt stor markedsvare til glede for lyttere og algoritmene. Hva er det med Lily Allens hevn-album som treffer?

*Karakter nederst i saken*

For de som har hatt huet sitt under en stein i det siste: Lily Allen gjør stor suksess med sitt skilsmisse-album, også kalt hevn-album, West End Girl. 

Det har blitt en blekksprut der hver arm bare fortsetter å gi oss mer.

Og hva er ikke sagt om dette albumet nå, egentlig?

Albumet føyer seg inn i rekken av utgivelser som blir en form for «virkelighets-pop», der utleveringer av ekser og dårlige venner er god mat for algoritmene. 

Dette har Taylor Swift for lengst gjort til sitt varemerke, og det er grunnen til at det har blitt sport å dykke ned i for å tolke hvilke virkelige personer tekstene handler om.

Nå er det ingen hemmelighet, akkurat, at Lily Allen har vært ganske utleverende og ærlig i sine låttekster fra start.

Allerede på førstealbumet Alright, Still fra 2006, lagde hun en utleverende og lættis låt om sin i dag kjente skuespiller-bror, Alfie Allen (også kjent fra Game of Thrones), om at han bare var lat og satt på rommet sitt og røyka weed. 

Denne gang går Allen ganske mye hardere ut når hun utleverer sin tidligere ektemann, skuespiller David Harbour, også kjent fra den veldig berømte Netflix-serien Stranger Things, som beleilig nok har premiere på sin finalesesong i disse dager. 

Det gikk virkelig ikke bra i dette ekteskapet – skal vi tro fortellerperspektivet på West End Girl. Og all skylda ligger ifølge Allen på eks-ektemannen.  

Og vi er alle hjertelig invitert inn til å få alle detaljene, fra hemmelige esker med sex-leker og få opplest meldingsutvekslinger med en «Madeline».

Dette har selvsagt media og TikTokere hoppet på. 

TikTok på saken

Er det et sted Lily Allen-blekkspruten, med sine uendelige armer, virkelig lever sitt eget liv, er det på sosiale medier. 

Her har albumets mange utleverende tekster blitt tatt på alvor og flere har gravet i interenettets mange kroker.

Kvinnen som på albumet bare kalles Madeline – ei låt som sender tankene i retning Dolly Partons Jolene, har både redaktørstyrte og ikke redaktørstyrte medier og andre hobby-detektiver for lengst funnet ut av hvem er. 

Som om ikke det var nok mat for sladdermediene, har også huset ekteparet eide og som de har vist frem i en slags posh-versjon av MTV Cribs, som videoreportasje og en egen artikkel hos Architectural Digest, blitt lagt ut for salg samtidig med albumslippet. Nå har det også rukket å bli solgt. Intet mindre enn god timing.

Videoen og artikkelen ligger åpent for alle som vil ha en digital house tour, mens de hører på låtene og gjør seg noen tanker. 

Resultatet er selvfølgelig at haugevis av videoer på TikTok er laget utifra dette igjen, av hobbyetterforskere som peker på røde flagg og snål kjemi mellom Harbour og Allen. 

I tillegg har David Harbour rukket å bli anklaget for å være ekkel og mobbete mot sin veldig mye yngre motspiller, Millie Bobby Brown, i opptakten til Stranger Things-finalen, og oppmerksomme innholdsskapere har ikke nølt med å lage nye videoer på dette heller.

De to skuespillerne rakk dog å skvære opp og kom hånd i hånd og omfavnet hverandre på førpremieren.

Kampen om narrativet og publikums sympatier er med andre ord intens. 

Men hvor mye trenger vi å vite om dette fordømte ekteskapet for at det skal bli god musikk av det?

Mer enn vi kanskje ba om, tenker jeg når jeg hører tekster om butt plugs og andre go’saker funnet i en hemmelig eske i det som viste seg å være David Harbours eget Pussy Palace – som seff har fått sin egne låt.

For øvrig er låta herlig tonesatt og lett allsang-antennelig. Jeg ser frem til å få med meg denne i live-versjon. 

Men før vi havner helt der, i David Harbours Pussy Palace, har Allen tatt oss med helt tilbake til begynnelsen. 

Å bryte ekteskapets fred

Tittelsporet West End Girl introduserer oss for den ultimate popstjerne-drømmen:

Lily Allen har nylig blitt sammen med mannen i sitt liv, de gifter seg, og han pusher på for at de kjøper drømmehuset: En brownstone, som hentet rett ut fra Sex og Singelliv. 

Men det er snål kjemi allerede i førstelåta.

Allen får beskjed om at hun har fått en rolle i et stykke på West End i London, hvorpå mannens respons gjør at hun reagerer på det som kanskje er det første røde flagget:

Han synes ikke å være spesielt lykkelig på hennes vegne, men innvender at hun må på audition for å få en rolle. 

David Harbours merkelige holdning til Lily Allens skuespillerkarriere har også dukket opp i et gammelt intervju, der skuespilleren kødder med å ha spilt i hundrevis av stykker, men aldri blitt gjenkjent, men fremstår mer snurt, spesielt i kontekst av det nye albumet.

Allerede mot slutten av førstesporet får Allen en telefon, der det impliseres at han tvinger henne til å gå med på et åpent forhold. 

Men dette er bare begynnelsen. 

I låta Tennis får vi beskrevet i detalj det øyeblikket der Allen finner ut av at mannen ikke har forholdt seg til regler som de visstnok har hatt en avtale om i det vi skjønner at de nå har et åpent ekteskap: 

«Then you showed me a photo on Instagram/It was how you grabbed your phone back right out of my hands», synger hun, før refrenget: 

«So I read your text, and now I regret it/I can’t get my head ’round how you’ve been playing tennis/ If it was just sex, I wouldn’t be jealous/ You won’t play with me». 

Hvis han måtte ha sidesprang, skulle det ifølge låta være med folk han ikke kjenner, og det måtte være betalt sex.

Men det synes å være det at han spiller tennis med den andre kvinnen som sårer mest: Det vil han ikke med henne, innvender hun. 

Dessuten er denne «Madeline» ingen ukjent. 

Og låta etter, Madeline, er et eget kapittel.

Virkelighets-pop

I tråd med Allens velkjente måte å skrive lyrikk på, er albumet veldig bokstavelig og med lite rom for egen tolkning.

Her er det konkrete detaljer som gjør det vanskelig å tenke seg til hva som kan ha skjedd på ekte, hva som kan ha vært overdrivelser eller delvis sant for å passe med platas dramaturgi, og hva som er rein diktning.

Men lik debatten om bruk av raplyrikk som bevismidler i rettsaker, kan man ikke forholde seg til dette som noen absolutt sannhet. Og det er heldigvis ikke noe vi trenger å vurdere når vi skal vurdere kultur som kvalitativt uttrykk.

Men det er også vanskelig å ikke bli påvirket av det som kan sies å være en form for popkulturens propaganda.

Karismatiske artisters iscenesettelse av seg selv som den fornærmede part i usunne maktdynamikker, er stadig noe som i kraft av sitt medierte uttykk tvinger oss til å ta stilling – og som regel forføres vi til å ta fortellerens side.

Disse kan ha lite rom for nyanser, som i de «dokumentariske» ensidige Netflix-filmene av Taylor Swift, Lady Gaga og JLo, til Beckhams.

West End Girl drar oss inn i Lily Allens virkelighets-pop, og det er vanskelig å ikke bli emosjonelt engasjert i hennes narrativ. Men det er også fordi raseriet hennes skinner igjennom, det føles oppriktig.

Det store sviket er albumets soleklare tema.

Men å bedrive løgner og utroskap bryter ikke med loven.

Dermed blir kunsten og media viktige kanaler for å vrenge ut sinnet, men kanskje viktigst for Allen: Å rette på et sannhetsbilde av eksen. Å ta tilbake eierskapet over sitt narrativ og sin historie, også for seg selv.

Men kan trangen til å gi oss alle disse konkrete detaljene og gjengivelsene på setngingsnivå ta litt overhånd?

Kan svik bli så fengende?

Skillet mellom tale/chat og sang viskes ut innimellom. Vokalen på Madeline, er rett og slett gjengivelse av en chat-samtale mellom Allen og den ekte «Madeline».

Det blir en noe monotont, og jeg sliter med å bestemme meg for om jeg synes dette er godt musikalsk håndverk. Her kolliderer popestetikken med insisteringa på å fortelle meg alt ord for ord.

«I changed my immigration status for you to treat me like a stranger/ Why do I feel like such a failure?/ A life with you looked good on paper (I love you)», synger hun på Nonmonogamummy. 

Men vekten av orda drukner i et lydbilde som ikke virker å være helt i sync med det universet hun har bygget opp. Det høres nesten ut som en SNL-sketsj, her Specialist Moss’ intro og litt vel joviale sound kolliderer med teksten, uten at det virker ironisk, i stedet for å underbygge og forsterke lyrikken.

Mens lyrikken i 4chan Stan virker noe forvirrende og har alt blitt diskutert og diskreditert av en tråd på Reddit: 4chan, som ble opprettet i 2002, er, som kjent, mer assosiert med perverse incels, enn utro menn med høyt kvinneforbruk.

I et album som er fattig på allegoriske skildringer, er det sporene som kommuniserer noe mer mellom disse linjene som blir mest interessante. 

I stil med det kaotiske og litt stagede fotoshooten og videoen med deres house tour, beskriver en låt som Sleepwalking en følelse av at noe er off. Det er noe i kommunikasjonen som lyver. 

Men også måten hun skildrer det å føle seg uelsket uten å synge ut akkurat de orda.

«I know you’ve made me your Madonna/ I wanna be your whore/Baby, it would be my honour».

Og jaggu kjører hun ikke på med en Charles Dickens’ Oliver Twist-referanse:

«Please, sir, can I have some morе?» 

Er det noen som kan sies å ha levd i ufrivillig sølibat på dette albumet, altså en 4chan Stan, så høres det mest ut som Lily Allen.

Og det å fortelle meg dette ved å sammenligne seg selv med føkkings Oliver Twist på 9 år, gir meg ti ganger mer latterkrampe, enn når hun synger det bokstavelig i ei låt seinere på albumet.

Der det gjør mest vondt 

Det er i øyeblikk som dette at oppriktigheten hennes blir interessant, fordi hun synger om følelsen av å bli avvist, uten at det blir overforklart.

Hun skildrer en desperasjon som får henne til å la ham ha maktovertaket, og med Oliver Twist som, vel, uventet allegori, som den konstant sulte gutten med det tomme matfatet som ber om mer mat, vel vitende om at det byr på konsekvenser.

Hun skildrer ikke bare seg selv i et sårbar posisjon, men en situasjon der hun samtidig innrømmer, i full bevissthet, at hun er klar over og samtidig godtar denne dynamikken.

Hun setter seg dermed lavere enn ham, og dermed også under seg selv og sin egen verdighet.

Dermed tegner hun også et bilde av seg selv som står i sterk kontrast til de mange oppstilte, og svært flatterende bildene av henne, der det ser ut som hun har alt på stell, er pen, vellykket, rik og i tillegg har god smak. 

Disse glansbildene avkles så til de grader når hun lar oss alle bli med på hennes reise i dette ekteskapet.

Og det går nedover.

Relapse handler om Allens frykt for tilbakefall inn i rusen, her hun skildrer hvordan eksmannens fortsatte avvisning, utroskap og gaslightning har en sånn selvdestruktiv effekt, at hun for alvor retter sinnet og sorgen innover mot seg selv.

«You pushed me this far/And I just need to be numb», synger hun, før det lett fengende refrenget tiltar med en melankolsk vokalmelodi som sier klikk i dopamin-himmelen:

«I need relapse/ I know I stand to loose it all/ Can you bring me back/ When I’m climbing up the walls?».

Måten hun skildrer selvskading på er eksemplarisk og gjenkjennelig.

Avkledd

Her blotter hun alt, ikke minst seg selv, ved å skildre en usunn maktdynamikk.

En der hun bare lar mannen få total styring over forholdet, til et nivå som har gjort henne så usikker på seg selv, at hun som tross alt har vært tørrlagt i mange år, kjenner en trang til å begå selvskading/selvmedisingering gjennom rus.

Det som utgjør det emosjonelle stikket, er at hun tilkjennegir at selv om hun vet at han ødelegger henne, så legger hun likevel sin lit i ham.

Det er bare hans handlinger som kan redde henne, sier hun mellom linjene. Hvis ikke vil hun trykke seg selv lengre ned.  

Og det er det hun gjør.

I stedet for å heve seg over ham og gjøre det slutt, senker hun seg til hans nivå.

Hun legger ut om forsøk på å møte nye mennesker på dating-appen Raya under pseudonymet som er tittelen på låta Dallas Major.

Tonaliteten understøtter desperasjonen, men ikke uten gode doser selvironi. 

Hun tilkjennegir at hun har latt seg falle så langt nedi kaninhullet, at hun sammenligner seg selv med Alice i Eventyrland:

«I’ve become invisible, stuck here in my palace/ I’m so fucking miserable in my rabbit hole, yeah, I’m Alice/ And I’m expected to be nice picking up the pieces/ What is it you sacrifice? I’m protecting you from your secrets». 

En karakter jeg tenker på som en enda mer treffende allegori, er den usynlige jenta i Mummi.

Jenta som har mistet stemmen og blitt usynlig fordi hun har blitt mobbet så mye at hun selv tror hun er mindre verdt, men som blir synlig igjen og får stadig sterkere stemme jo mer hun står opp for seg selv.

Men Allen har innsett at hun har begynt å bli usynlig for lengst, og vedkjenner at dette er hennes siste desperate forsøk på å få bekreftelse – for det får hun jo ikke av sin mann: 

«Yes, I’m here for validation and I probably should explain/ How my marriage has been opened since my husband went astray», før refrenget: «And I hate it here/ I hate it».

Det er måten dette synges og tonesettes på som gjør produksjonen som i utgangspunktet er nitrist, til noe som heller lyder catchy og får en til å dra på smilebåndet.

Den selvbevisste mørke humoren gjør at hovedpersonen selv avstår fra å grave seg selv ned i selvmedlidenhet. At vi er ved smertegrensa, harseleres det i stedet rikelig med. Hun vil ikke være et offer.

Hevn og hat

Det sies at den beste hevn mot en dårlig ekskjæreste, er å ha det bra. Eller kanskje er det snarere å ha det så bra at man rett og slett glemmer noen som er så smålig?

Hvor bra har man det egentlig med seg selv hvis man lager et helt album om sin kjipe eks?

Hvis relasjonen var så toxic og manipulativ som vi får inntrykk av på albumet, fortjener vel heller ikke vedkommende å bli del av den kunstneriske portefølgen for all fremtid?

Men har man en sterk rettferdighetssans, kan man nok kjenne på en trang til å name og shame uredelige mennesker som hverken eier skam eller ære.

Nidvise heter det på norrønt, og er noe jeg har tenkt mye på i forbindelse med disselåter innen rap. Disse er utstyrt med ærekrenkende innhold, hvis eneste mål er å spotte personen som visa handler om, altså en niding.

Med Allens siste album gitt ut kort tid etter Taylor Swifts Showgirl-album – og som lenge har stått i spissen for moderne nidviser – kan vi vel slå fast for alvor at det nå er popen som har tatt over sjangeren.

Virkelighetspopen har i hvert fall kommet for å bli litt til, for hevnmotivet sitter åpenbart sterkt i oss, og bekreftes av algoritmene.

Lily Allen har skrevet et forseggjort album som både fenger, samtidig som hennes utleverende tekster inviterer oss inn i hennes reise ned i avgrunnen – her hun ikke akkurat fremstiller seg selv som noen eksemplarisk person, heller.

Få popartiser før henne har evnet å skildre usunne maktdynamikker på en måte som er så lettoppslukende, at jeg vil høre alt på nytt igjen.

Og samtidig tar jeg meg selv i å tenke:

Hvordan ville Lily Allens musikkarriere sett ut i dag uten dette dysfunksjonelle ekteskapet? 

Vi lever for et godt drama og Lily Allen har truffet blink med West End Girl. Dette er nidviser for algoritme-alderen.

Karakter:

8 / 10

Lily Allen – West End Girl

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Lily Allen vs. David Harbour: Virkelighetspopens palass

Gull fra Rosalía, Lily Allens virkelighets-pop, Bergensk godt og klubbkrutt fra Swank Mami: Dette hører vi på nå

Springsteen: Deliver Me From Nowhere tar oss tilbake til The Boss’ arbeiderklasse-USA

Frankenstein: Ikke akkurat et monster av en film