Heajastallan – Bryllupsfesten: Medrivende og passe rølpete, uten å ty til eksotisme

ANMELDELSE: NRK-serien Heajastallan – Bryllupsfesten har en god blanding av humor og alvor, og tegner et annet portrett av samisk kultur enn vi er vant til å se.

Velkommen til bryllup i Kautokeino!

Den nyttårsaktuelle NRK-serien Heajastallan – Bryllupsfesten tar utgangspunkt i samiske bryllupstradisjoner, og lar handlingen lede fram til et storstilt bryllup.

Det betyr ikke at den åtte episoder lange serien hører innunder den romantiske komediesjangeren, selv om det nok kan høres sånn ut.

Riktignok er Heajastallan – Bryllupsfesten til dels en komedie, men mer presist en dramakomedie. Og voldsomt romantisk er den ikke.

Fortellingen dreier seg rundt den viljesterke matriarken Garen (Sara Margrethe Oskal), som beslutter at sønnens nært forestående ekteskap skal feires i tråd med samisk bryllupsskikk.

Dette til tross for at sønnen har sett for seg en enkel vielse i tinghuset i Alta, og at festen med flere tusen gjester i så fall må arrangeres på rekordkort tid.

Men for Garen er det potensielt storslåtte bryllupet en mulighet til å øke sin egen og familiens anseelse i den ikke så rent lite sladrete bygda Kautokeino.

Derfor behøver hun hjelp av sine tre yngre søsken: Den drikkfeldige løse kanonen Belle (Inga Marja Utsi), den homofile utflytterkunstneren Henry (Ánte Siri) og den lokale «fuckboyen» Johan (Ivan Aleksander Sara Buljo).

Et nokså dysfunksjonelt og umake firkløver som tilsammen utgjør seriens sentrale rollefigurer.

*Serien er spilt inn i Kautokeino. Foto: NRK*

Samisk på forfriskende vis

Serien er regissert av Pål Jackman (som er konseptuerende regissør), sammen med serieskaper Åse Kathrin Vuolab.

Jackman har tidligere laget spillefilmene Detektor og Jernanger, og i tillegg vært regissør på seriene Mammon, Monster, Livstid og Lykkeland. Vuolab er på sin side et mindre etablert navn, men har bakgrunn fra NRK og manuslinja på Den norske filmskolen.

Snarere enn å tilføre så mye romantikk, gir de samiske bryllupstradisjonene en struktur for fortellingen.

Dramaturgisk fungerer planleggingen og gjennomføringen av de ulike fasene i bryllupet både som episodeinndeling og generell motor for fortellingen.

De konkrete tradisjonene vil nok være ukjent for mange, i hvert fall delvis. Grunnpremisset om at hovedkarakterene må sette alle kluter til for å arrangere bryllup, kan likevel ikke sies å være påfallende originalt.

Men det er et godt fungerende premiss for en tv-serie som ikke egentlig handler om selve vielsen, men om karakterene og intrigene dem imellom.

Og serien føles like fullt forfriskende, i kraft av å være utpreget samisk – men ikke slik vi vanligvis ser denne kulturen framstilt i film og serier.

Heajastallan – Bryllupsfesten tegner på ingen måte noe pyntelig postkortbilde av samisk kultur – eller natur, for den saks skyld.

Isteden synes serien gjennomgående å ville unngå den romantiserende eksotismen som dette stykket Norge ofte skildres med. Her er ingen reinsdyr i solnedgang på vidda, for å si det sånn.

Faktisk er det knapt et reinsdyr å se i serien, og den inneholder langt mer bilkjøring enn snøscootere. Mens bruken av joik begrenser seg til når det har reell betydning for handlingen.

Her er tilstrekkelig med drikking, puling og bannskap til at Heajastallan – Bryllupsfesten definitivt kan kalles rølpete. Men ikke på en sånn «se så rølpete og løsslupne vi er her nordpå»-måte, som strengt tatt også kan være en form for eksotisme.

I all sin «samiskhet» er Heajastallan – Bryllupsfesten lett å kjenne seg igjen i, også langt utenfor Kautokeinos grenser. Det gjelder ikke minst skildringen av småstedsdynamikk, der alle følger med på alle, som nok er relaterbart i de fleste landsdeler.

I serien er «bygdedyret» spesifikt representert av en gruppe sladrekoner, som jevnlig kommenterer handlingen som om de var et gresk kor fra antikken.

Men også de mer sentrale karakterene, med alle sine lyter og laster, oppleves som gjenkjennelige typer for de fleste av oss.

Fordommer og kulturkollisjoner

Noen av handlingslinjene beveger seg i velkjent komidrama-terreng. Som at den hjemvendende Henry har følge av sin mannlige (og ikke-hvite) kjæreste fra USA, med alt det kan medføre av kulturkollisjoner.

Bortsett fra noen innledende misforståelser, kolliderer det imidlertid ikke særlig hardt. Relativt fort finner den amerikanske kjæresten Michael (Craig Stein) seg til rette blant lokale folk og skikker.

Resultatet er et sjarmerende «krysskulturell bonding»-subplott. Men her føles det tidvis som at rollefiguren Michael får litt for lite å gjøre, selv om hans klareste funksjon kanskje nettopp er å være tilskuer.

I en mer snedig vri på forventingene om kulturkollisjoner, møtes aldri Henry helt med fordommene om hans legning som han har tilskrevet folk i Kautokeino. Er det kanskje han som har vel så sterke fordommer mot dem?

På mer subtilt vis, evner serien like fullt å vise at dette ikke alltid har vært det enkleste stedet å være skeiv.

Samtlige sentrale karakterer bærer på ting de har vondt for å snakke om, noe som også er et sentralt tematisk poeng.

En utfordring ved dette, er at noen av dem – mer spesifikt de mannlige brødrene – kan framstå i overkant furtete, selv om problemene deres er alvorlige nok.

Særlig kunne Henry med fordel ha delt noen mer fortrolige øyeblikk med Michael, som burde være en naturlig alliert og samtalepartner for ham. Framfor at Henry skyver partneren såpass mye fra seg, kunne vi gjerne ha sett litt mer av kjærligheten deres underveis.

Det kan også innvendes at Garens relasjonelle forhistorie, som får økende betydning mot slutten av fortellingen, ville ha blitt emosjonelt sterkere om den hadde fått littegrann mer kjøtt på beina.

Tar opp tabubelagte overgrep

Til tross for disse ujevnhetene, bryr vi oss om seriens sentrale karakterer. Det er selvfølgelig viktig, og tilsier at de nevnte innvendingene ikke er så betydelige.

De fire søsknene gestaltes av et utmerket lag av skuespillere. Som alle er relativt ferske fjes, et par av dem nykommere. Det er grunn til å tro at vi vil vi se mer av dem framover.

Blant etablerte skuespillere kan nevnes Sverre Porsanger i rollen som Garens ektemann Niillas. Porsanger har for øvrig også samarbeidet med regissør Jackman tidligere, da han spilte i Detektor.

Serien har dessuten funnet en fin balanse mellom humor og drama.

Den til dels burleske humoren underbygges av Balkan-aktig musikk – som heller ikke er det mest opplagte valget for en serie lagt til Sápmi.

Den er imidlertid ikke milevis unna musikken Jackman selv spiller i sitt band Wunderkammer. På seriens musikkspor bidrar han da også med balalaika.

I løpet av de åtte halvtimes lange episodene omhandles flere alvorlige temaer.

Ikke minst seksuelle overgrep, som lenge har vært omgitt av tabu og taushetskultur blant den samiske befolkningen, om man for eksempel skal tro den sterke dokumentaren Tystnaden i Sápmi fra 2022.

Det samme inntrykket får man av denne serien, som skal berømmes for å ta opp temaet i en bredt anlagt dramaserie fra Sápmi.

Heajastallan – Bryllupsfesten er en medrivende, vellaget og forfriskende serie som drar god nytte av den samiske kulturens særegenheter – humoristisk så vel som dramatisk. Og som minner oss om at menneskelig drama gjerne har sine fellestrekk, uavhengig av kulturen det utspiller seg i.

Karakter:

7.5 / 10