Fallout S2: Betimelig dommedagsberetning
Ella Purnell i Fallout sesong 2. Foto: Amazon Prime
ANMELDELSE: Flash! Bam! Alakazam! Vi er endelig tilbake i det retrofuturistiske spilluniverset Fallout i serieform! En verden der korkkapsler er gangbar valuta og kampen om en evig energikilde utspiller seg.
*Se karakter nederst i saken. Anmeldelsen er spoilerfri*
Forventningene er rettmessig skyhøye til sesong 2.
Med Jonathan Nolan ved produsentroret kan man vanskelig forestille seg at det kan gå galt.
Sesong 2 fortsetter akkurat der vi slapp. Etter at Lucy (Ella Purnell) har funnet ut av hvilken rolle faren (Kyle Maclachlan) har hatt i atomkrisen, drar hun og The Ghoul (Walton Goggins) mot New Vegas for å finne flere svar.
Dermed begir vi oss ut på enda et episk dikt av en reise i den postapokalyptiske ødemarken.
Reisen avløses av oppklarende flashbacks til før bombene smalt, den underjordiske handlingstråden i hvelvene 31, 32 og 33 samt Maximus (Aaron Moten) hos den religiøse militærorganisasjonen The Brotherhood of Steel.
Alle disse handlingstrådene er heldigvis vanvittig spennende, men man skal virkelig holde tunga rett i munnen hvis man ikke vil gå glipp av avgjørende detaljer.
Aldri kjedelig
Derfor er klipp og tempo helt avgjørende.
Spenning blir effektivt oppbygget før man klipper vekk til en av de andre historielinjene, dermed rekker man aldri å kjede seg.
Dette var også tilfellet i sesong 1, og hvis man absolutt skal pirke, så føles sesong 2 overordnet hakket mer omstendelig.
Det skyldes trolig både at det er flere ting å forklare, som vi skal i dybden på, og at serieskaperne håper at tilskuerne er blitt fans og tåler litt mer i sesong 2.
Alt trenger ikke å være snappy, og vi er forbi oppbygningsfasen.
Når det er sagt, oppleves sesong 2 fremdeles stramt oppbygget og dypt engasjerende.
Selv om alvoret lurer, er den til tider også fryktelig morsom. Det spares heller ikke på slasher-effekter.
Pandoras eske av detaljer
Man kan fint se sesong 1 og 2 flere ganger og legge merke til nye ting, sammenhenger og detaljer.
Her vil det naturligvis være aller mest å hente for spillentusiastene. Fallout er en serie som i stor grad belønner oppmerksomme tilskuere. Det gjemmer seg gjennomgående flere detaljer og hint i de fargesterke bildene, særlig i rulletekstene (tips).
Kameraet leker med oss hele veien. Det viser vei til skjulte detaljer og gjentar sekvenser så vi tror vi vet hva som skal skje.
Fallout leverer en ganske sjelden mangelvare i dagens mediebilde.
Høy kvalitet, følelsen av et vesentlig større univers som ligger utenfor skjermen og ekte medrivelsesglede.
I stedet for å ignorere den orginale fanskaren (som Amazon jo gjorde med Ringenes Herre-spin offen sin), har man tydeligvis valgt å bruke den tiden og kompetansen som trengs for å gjøre både spillveteraner og serienykommere forholdsvis fornøyde.
Etterlengtet særpreg
Det er ikke minst ganske deilig å omsider se en serie hvor skuespillerne har ansikter man faktisk kan huske – med særpreg og uvanlige trekk.
Ella Purnell, Walton Goggins (sexsymbol), Kyle MacLachlan (også sexsymbol for spesielt interesserte), Aaron Moten, Moises Arias tilhører alle denne kategorien. I tillegg til en rekke mindre karakterer.
Macaulay Culkin dukker også opp i løpet av sesongen, og han ser heller ikke ut som et Hollywood-glansbilde. Dette er svært forfriskende.
Det skader selvfølgelig ikke at alle spiller fremragende. Ella Purnell som den naive hvelboeren Lucy er oppriktig sjarmerende, Kyle Maclachlan er – vel, Kyle Maclachlan, altså upåklagelig.
Walton Goggins’ Ghoul formår å spille nyansert og hjerteskjærende selv gjennom proteser og CGI-mangel-på-nese.
Noen av de beste sekvensene med Goggins er allikevel tilbakeblikkene, hvor man ser ham i all hans fordums femtitallsfilmstjerneglans som Howard Cooper når verden rakner.
Vi som tilskuere blir både nostalgiske og nysgjerrige av disse tilbakeblikkene.
Vi ønsker å se ham gjenforent med familien i nåtiden, 200 år senere, men lurer samtidig på hvordan forvandlingen fra Howard Cooper til sjefsghoul har utspilt seg. Her er det mange spennende fanteorier på gang.
Mysteriekammer
Fallout-serien er generelt utrolig god til skape mysterier, og disse har lagvis dybde.
Det er fremdeles mange ting å oppklare omkring atombombene, cold fusion og flashback-karakterenes rolle i hele den planlagte katastrofen. Det både oppklares og skapes ny mystikk i sesong 2.
Undertegnede er spesielt interessert i alt som har med hvelvene å gjøre – der eliten lever i hjernevasket overflod under jorden.
200 års avskjerming fra postapokalypsens ødemark har skapt en slags iInfantilisert hvelv-elite (med overdimensjonert kjærlighet-på-pinne, gelé og sukkerholdig frokostblanding i overflod).
Fordi det er praktisk å ha noen som kan huske og styre den opprinnelige propagandaen fra den pre-apokalyptiske verden, ligger sentrale skikkelser fra storkorporasjonen Vault-Tec i kryosøvn i Hvelv 31.
Her blir de vekket én og én og sendt til Hvelv 32 og 33, når det trengs en ny leder. Dette oppdaget Norm (Moises Arias) i slutten av sesong 1, og denne historielinjen fortsetter i sesong 2.
Men det er mange hvelv i USA, og de fleste innebærer dødelige eksperimenter – kjøpt og betalt av de store virksomhetene. Altså i stedet for i gi plassene til mennesker som kunne ha overlevd atomkrisen.
Et av hvelvene blir for eksempel brukt til tankekontroll, for å se om vanlige amerikanere kan påvirkes til å bli kommunister.
I et annet har man sørget for at døren ikke er helt lukket, så hvelvboerne har blitt utsatt for konstant stråling og endt opp som ghouls.
I en replikkutveksling i ødemarken om hvorvidt man KAN være like god som hvelvboerne i den postapokalyptiske verden, sier en av karakterene at han også ville ha vært et godt menneske hvis han hadde vokst opp på et fjell av mat…
I sesong 2 oppstår det, tross idealet om Den gyldne regel, innbyrdes konflikt i de tilsynelatende gode hvelvene 32 og 33.
Det blir fryktelig morsomt, og føles sånn cirka litt som når rikinger klager over formuesskatt. Det kommer også frem at de lider litt av overlevelsesskam.
Dette blir blant annet behandlet i Innavlsklubben – en slags terapiklubb med snacks, twist og line dance til Uranium Fever av Elton Britt fra 1955. Høydepunkt!
Atomalderen – Femtitallets fremtidsfantasi
Særpreget understøttes også av seriens estetiske rammer. Estetikken gir naturligvis gjenklang fra spill-franchisen.
Vi befinner oss i fremtiden med en estetikk som for oss synes å være fortid.
Dette forklares i spill-loren ved at atomteknologien, i 1945, gjorde teknologisk utvikling i stor grad overflødig, og derfor minner både tidsbilde og teknologi mye om fremtidsfantasiene man hadde på 1950-tallet. Et noenlunde genialt visuelt sjakktrekk – som skapt til skjermen.
Produksjonsdesignet, signert Howard Cummings, føles imponerende gjennomarbeidet. Selv om man har «fått» store deler av estetikken fra spilluniverset, er det gjort en makeløs jobb med å oversette til tv-format.
Vi får dermed et rikholdig visuelt univers, som en periodeskildring med unik kant.
Det hjelper at periodedetaljene som skal forestille 50-tallet er utsøkt utført.
Man kan blant annet sende en liten stjerne til hårstylisten, som har klart å gjenskape 50-tallets coiffure i flashbacks uten kjipe krølltangkrøller (men nok med knallgode parykker).
Denne stilperioden, såkalt Mid Century Modern, innebar en fremtidsoptimisme, innovasjonsoptimisme og høykonjunktur, som vi i dag hvert fall oppfatter som en slags vinylbekledd, glatt overflate.
I Fallout detoneres bombene i 2077, og vi befinner oss i en alternativ fremtid – en fremtid som tilsynelatende har håndtert kvinnehat og rasisme bedre enn oss (og hvert fall 50-tallet).
Påfallende nok kalles perioden mellom 1945 og 1967 også for Atomalderen. Nesten alt av biler og teknologi i den preapokalyptiske verden i Fallout er atomkraftdrevet. Stekeovnene (er av merket «Atomic Queen», tv- og radio «Radiation King».
Atomoptimismen har ikke minst påvirket design og mote, og det er i dag mulig å oppspore drøssevis av husholdningsobjekter og vintageklær fra 50-tallet med såkalt atomic print, med abstrakte former som ligner atomsammensetninger og stjerneskudd.
Det har produksjonsdesign og kostyme naturligvis utnyttet godt – både i fortidsflashbacksene og i hvelvene.
Antenner, knapper, dreiehjul, grønne og sorte skjermer dominerer den teknologiske estetikken. Det aller mest imponerende er vel at alt tilsynelatende virker etter 200 år (litt som undertegnedes gjennomsiktige GameBoy fra 1995).
Slutten av Atomalderen defineres av Space Age – særlig hvelvboernes kjeledresser og duppeditter gjenspeiler denne. Tenk på Stanley Kubricks 2001: En Romodyssé (1968).
Ødemarken på overflaten er til gjengjeld mer The Flintstones (1960-1966) enn I Love Lucy (1951-1957) og Mad Men (2007-2015).
Hvis vi skal ta for oss referanser så er det også mye av Fallout som minner om et kjærlighetsbarn av ulike episoder av The Twilight Zone – med flere visuelle referanser.
Den populære sci-fi tv-serien gikk på tv fra 1959 til 1964. Det er også vanskelig ikke tenke på Dr. Strangelove (Stanley, Kubrick 1964), Westworld (Michael Crichton, 1973, men selvfølgelig også Jonathan Nolans 2016-serie), eller Sergio Leones Spaghetti Western-klassikere.
Et stort høydepunkt ved Fallout-serien er ikke minst musikken. Den fremstår hyperkuratert (med flere sanger fra spillet), underbygger retrofuturismen og er en sann fryd for en femti- og sekstitalls kitsch-elsker som meg.
© Amazon Content Services LLC
Nåtidsekko
I Fallout-universet har kapitalismen utspilt seg i ypperste potens.
Det er mange paralleller å spore til Joshua Oppenheimers ypperlige dommedags-musikal The End (2024) og diverse nybygde dommedagsbunkere rundt om i verden.
I en verden av tech-milliardærer og KI-evangelister er det lett å se tidens tegn i en fiktiv verden som Fallout:
Neuralink-parallell, tilsynelatende hjelpsomme datamaskiner, robotskepsis og milliardærer som vil leve evig, er bare et lite utvalg.
Det er ikke minst utrolig mange velplasserte slag mot hjernedød corporate-kultur. Hvelvboerne, eksempelvis, som tror de er det ypperste av menneskeheten, utelukkende fordi de har fungert som mer eller mindre udugelige mellomledere i en storkorporasjon.
Selvfølgelig er det også skruppelløse mennesker som sitter med fingeren på knappen: «There’s a lot of earning potential with the end of the world».
Det kan nærmest ikke unngås å føles litt ironisk at Fallout produseres av Amazon Prime, eid av bokbaronen Jeff Bezos.
Fortreffelig satire
Det kommer så utrolig mye spennende frem i serien, som jeg dessverre ikke kan avsløre, at det er mer enn verdt å investere noen timer foran skjermen. Det er ikke her du skal spare skjermtid!
Dessuten er Fallout fortreffelig satire.
Til tross for alle morsomhetene er budskapet dog smertelig tydelig: Religion er farlig. Penger gir kontroll. Kapitalisme ender i kollaps. Det er mildt sagt en betimelig dommedagsberetning.
Hvorfor Fallout lykkes så mastodontisk er fordi den mellom de slagkraftige satirelinjene også klarer å skildre nyansene i mellommenneskelige relasjoner, ikke bare de store, onde systemene.
Hva vil det å si å være en god forelder? Hva ofrer vi for dem vi elsker? Hvem hjelper vi i nød? Hvem velger vi å skade?
Det gir full pott.
Karakter:
10 / 10
Fallout sesong 2 (Serieskaper: Graham Wagner og Geneva Robertson-Dworet)
Fallout sesong 2 er tilgjengelig på Prime Video fra 17. desember 2025.
Anmelderen har sett 6 av 8 episoder.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: