Targaryen, feberfantasier og narkohunder: En guide til lederne av ungdomspartiene
Det er morsommere å være ung: Vår vurdering av Amrit Kaur, Simen Velle, Tobias Stokkeland, Hadle Bjuland, Ola Svenneby, Gaute Skjervø, Audun Hovda, Omar Svendsen-Yagci og Nils Forren.
Dette skal handle om ungdommen – nærmere bestemt om lederne for ungdomspartiene.
Hva slags typer er de og hvordan står det til med formidlingsevner og medietekke? Hvordan fremstår de når de får statskanalens og Nettavisens og dermed store deler av befolkningens lys på seg?
Men først, litt skryt til dem alle og til Sigrid Sollund – til vanlig programleder i debattprogrammet Dagsnytt 18:
I rapporten fra forrige ukes partilederdebatt, undret jeg meg nemlig over at NRK ikke varmet opp til valgkamp-oppsparket med rød løper-rapporter og vorspiel-sendinger. Det tok forbilledlig kort tid før statskanalen tok hjertesukket til etterretning.
For: Sendingen Ungdomspartiene inntar flåta i Arendal viste seg å være et kledelig kontekstløst møte med lederne for ungdomspartiene, som ble intervjuet av Sigrid Sollund.
I god førsending-ånd tas vi til forberedelsene i debatt-kulissene, – suverent anført av Sollunds gode spørsmål. Innfallsvinklene lar oss bli kjent med lederne og strategiene deres, og med deres respektive temperaturer, logikker og metoder.
Undertittelen «Kommer Simen Velle til å klippe håret hvis han får stortingsplass?» sier mye om tonen – og statskanalen lykkes i å la ungdomspolitikerne bjuda på, i en utvungen stemning milevis unna den stive, krampaktige og tunge voksenpolitikerdebatten.
Halvrasistiske svin
Sollund er både raffinert og direkte. Etter å ha «plaget» Velle med å terpe på frågan om Sylvi Listhaug er statsministerkandidat, spør hun ungdomslederne for de tre største partiene om hvilke spørsmål de er mest lei av.
– Om hva som er forskjellen mellom oss og FrP, svarer Unge Høyres Ola Svenneby, på en innrømmende, glad-brydd måte.
Sollund ber ham om å utdype:
– Av og til får jeg inntrykk av at forskjellen er mer kulturell enn politisk, sier Svenneby, og legger til at samfunnet har flyttet seg mot høyre – og at det er derfor han stadig oftere får spørsmålet.
På dette tidspunktet har sendingen vart under et minutt, og refleksjonsnivået og viljen til analyse er allerede på et høyere nivå enn det vi bare får kalle «voksensendingen».
Dessuten er det mer enn bare tilløp til kameratslighet mellom Gaute Skjervø (AUF) Svenneby og Velle – når de problematiserer at nesten alle ungdomspartiledere er menn, spøker med at de bidrar til mangfold ved å være henholdsvis homofil, trønder og langhåra.
Og de gode svarene kommer i takt med Sollunds ditto spørsmål:
Hvilke vendinger er dere lei?
Dere møtes jo hele tiden, kunne dere likegreit ha skrevet hverandres manus?
(Her viser svarene at politikerne gestalter hverandre for å øve seg til debatt og oppfordrer panelet til å komme med eksempler. Det vekker latter både her og der når Skjervø forteller at AUF-ere spiller Fpu-ere som noen «halvrasistiske svin». Selv spiller Skjervø ofte Velle og disker opp med en spiss og offensiv parodi. Velles trønderske versjon av Skjervø om å «stille krav til Regjeringa» er ikke dårligere.)
De voksnes rekker
Tonen fortsetter å være lun og reflektert, jovisst er det kjemi mellom den oppriktige Skjervø, den varme Svenneby og den glade tyggis-tyggende Velle. Og det gjør ikke all verdens at man blir distrahert av en merksnodig plakat bak AUF-lederen.
Og når lederne for de øvrige ungdomspartiene inntar scenen i to bolker, gjør NRK noe lurt: De lar oss høre applausen, men i motsetning til voksendebatten filmes ikke publikum. Dermed unngår vi den satte lørdagsunderholdningsprofilen samtidig som Sollund sørger for at seeren holdes i siget.
Spørsmålene er dessuten fortsatt gode:
Kommer dere til å legge om til en mer voksen stil hvis dere kommer inn på Stortinget?
Hvilke fordommer møter dere som ungdomspolitikere?
Hva er motivasjonen til de nye medlemmene deres?
Og hva får folk til melde seg ut?
Hvordan står det til med det tverrpolitiske samholdet mellom ungdomslederne?
Har dere ansvar for å gi stemmer til moderpartiene?
Hvordan kan også NRK nå unge?
Det er ikke slik at Sollund overstråler intervjuobjektene – hun «lar dem skinne», som Tone Sofie Aglen formulerte det om partilederne i voksendebatten.
Det samme gjelder programlederne for kveldens store evenement: At Henrik Heldahl fra Nettavisen og Linn Wiik fra NRK har mindre rutine enn Fredrik Solvang og Ingerid Stenvold fremstår som en fordel:
Begge har lave skuldre, avslappet profesjonalitet og virker oppriktig nysgjerrige på politikerne.
De presenterer spørsmål og statistikker i perfekt avveining mellom myndighet og ledighet.
Når politikerne kalles opp til dueller, skjer det helt uten det seige lørdagsunderholdnings-rammeverket til voksendebatten. Fin flyt!
Og så til det overskriften lovte: Hvem er disse ungdomspolitikerne?
Det følgende er en rimelig subjektiv gjennomgang av hvordan de fremstod på båten til Sigrid Sollund og i studioet til Linn Wiik og Henrik Heldahl.
Men aller først en betimelig påminnelse:
«Når voksne stirrer på ungdom», skrev Lena Lindgren i Morgenbladet på fredag, «blir det uklart om det er dem vi ser, eller oss selv (…). For ungdom kommer ikke som flunkende nye produkter til verden, mennesker som er annerledes enn oss. De utøver den kulturen de er vokst opp i, oppdratt inn i – av oss.»
Amrit Kaur, Rød ungdom
«Kanskje norsk politikk ikke er tilgjengelig nok for kvinner?»
Amrit Kaurs forklaring på hvorfor hun er den eneste kvinnelige ungdomspartilederen kan tolkes på flere måter – og skaper dermed nysgjerrighet på henne som person. Er det måten norsk politikk føres på som er problemet? Eller hun råere enn andre kvinner? Begge deler på en gang?
I den uformelle Sigrid Sollund-settingen, spøker (?) først Kaur med at hun er en «sint jente» i utgangspunktet, og dermed ikke trenger å skape seg i debatter.
Samtidig går det frem at det kan være slitsomt å «ragebate for å skape engasjement» og at det ikke nødvendigvis er lystbetont å «angripe noen for å fremme en mening». Inntrykket er at Kaur ønsker en roligere tone, og i motsetning til flere av hennes mannlige kolleger, var det lite sinne å spore i debatten.
Hun kunne fint ha fortalt mer om hvordan yrkesfag-påbygging tvang henne inn på filosofi på Blindern, sammenhengen ble uklar. Og ble det litt for hektisk jukselapp-kikking til tider, som når kommunismens fortreffeligheter ble eksemplifisert med Burkina Faso?
Alt kan tilgis, spørsmålene kunne vært mer takknemlige og taletiden bedre. Konkrete poenger kom fint frem: Man må lovfeste retten til lærlingplass. 38 prosent kjøper mindre mat eller mindre sunn mat, en kompis av henne har begynt å hoppe over måltider. Tre fjerdedeler av overskuddet til Kiwi går til riking-eierne.
Ja, venstresidens debattanter virket samkjørte om en bedre fordelingspolitikk – og om det gjentagende poenget om at høyresiden er tungt økonomisk sponset av ymse rikinger. For beviser ikke det at Høyre, Frp & Co ikke er for folk med dårlig råd?
Gaute Skjervø, AUF
Lederen for Arbeidernes ungdomsfylking har en perfekt balansert blanding av oppriktig milliardær- agg og showmanship når han terper på hvordan høyrepolitikk gagner de privilegerte: Halvparten av skattekuttene er kun til fordel for de 1 prosent rikeste, kutt i formueskatten går utover bydeler og forebygging.
Han skal ha for å framsnakke status quo, som den eneste i panelet: Det står bra til med norsk næringsliv – høyresiden må slutte å svartmale.
Når det tys til slagord og innøvde fraser, går det ikke nødvendigvis ut over oppriktigheten, men rutinen bremser noe av gjennombruddskraften:
Når han kritiserer FrP for å være mer opptatt av politi, lov og orden enn av forebygging, sier han at Simen Velle ikke har løsninger «før kniven er stukket». Han får litt for mye applaus for en kjelkete og oppstyltet blødme om at «formueskatten er Krfs 11. bud».
Men Skjervø henter seg inn på det som kjennes som ekte engasjement, som når han viser til USA som et samfunn der mer ressurser til politiet ikke har ført så mye godt med seg. Eller at barnefattigdommen – et sentralt premiss for debatten – faktisk er på vei nedover, etter femten år med økning.
Han unngår hårfint å være personangripende når han anklager Simen Velle for å ha mer medfølelse med Sveits-rikinger enn med barna på Gaza. God på tall, her trengs ingen notatblokk.
På spørsmål om hvorfor 60 prosent av menn under 25 år ville stemt Høyre eller FrP, svarte Skjervø at det er fordi de forledes av enkle og populistiske løsninger.
Hvis jeg hadde vært Skjervø, ville jeg kjent på fristelsen til å legge skylda på frontallappen, delen av menneskehjernen som styrer impulser og empati. Hos gutter er den først ferdigutviklet i nettopp 25-årsalderen.
Jeg kunne lagt til at jeg la opp en smålovende telefonselgerkarriere akkurat på det tidspunktet i livet mitt, jeg orket ikke gripe inn i hverdagen til folk lenger.
Like greit å overlate den type arbeid – politikk inkludert – til de profesjonelle. Som nettopp Skjervø.
Audun Hovda, Sosialistisk ungdom
Hos Sigrid Sollund var SU-lederen svært god i sin analyse av hvordan debatter forenkler virkeligheten, at nyanser forsvinner når argumenter spisses.
Og så er han jaggu ganske så god når han senere setter spissingen og nyansefattigdommen ut i praksis.
Går, som resten av venstrefløyen, rett på rikingene og på sosiale forskjeller og viser til hvordan det stadig blir flere yachter og privatfly her i landet. Ryddig og reflektert type som gjør seg godt på tv – kanskje nettopp fordi forholdet til debattmediet virker så avklart. Et halvt hakk for ryddig og reflektert?
Ola Svenneby, Unge Høyre
«Jeg liker ikke politikere som setter seg til doms over velgerne.»
Svaret på Gaute Skjervøs påstand om at unge menn dras mot høyre på grunn av enkle og populistiske løsninger ble uttalt med boblende begeistring: Unge Høyre-lederen hadde fått det som ofte kalles en lissepasning, og tuppa ballen i mål.
Svaret hadde sikkert lydd enda fetere hvis AUF-lederen hadde gått for den glad-elitære frontallapp-forklaringen.
Svenneby er så varm, karismatisk og kjekk at han kommer unna med slagord. Han sier «Skattelette er ikke å gi. Det er å la folk beholde pengene sine» med en selvsagt naturlighet, en vennlig fasthet som gjør at vi nesten tror på ham.
Når han på et annet tidspunkt høster applaus for den lignende setningen «Folk må sitte igjen med mer av pengene sine, det skulle faktisk bare mangle» er det med en sterk følelse av at klappingen går mer til den stødige og besjelede leveransen enn til det smått banale budskapet.
For det ligger noe genuint i det levende engasjementet og den pedagogiske talemåten. I tillegg er Svenneby kjekk, der han solbrun gestikulerer i en smakfull og sommerlig buttondown-skjorte uten logoer og lommer.
Ikke rart tankene ofte går til den unge Jens Stoltenberg, til sent på 1980-tallet, da den nåværende finansministeren var leder for AUF. Eller kanskje enda mer presist: Filmstjernen Sjur Vatne Breans gestaltning av Jens i Makta.
Svenneby er en slags utseendemessig – ikke politisk! – missing link.
Hadle Bjuland, KrFU
Tidenes mest rogalandske navn?
Først et skritt tilbake. For, jøss, det viser seg at det nesten helt ferske slagordet til Krfu er «Cut the crap, som – tilfeldigvis eller kanskje ikke – også er tittelen på det siste, relativt suboptimale albumet til det britiske punkbandet The Clash.
Bare to av fire originalmedlemmene var igjen og den kvalitetsmessige kontrasten til forrigeskiva Combat Rock (1982) var nærmest tragisk.
KrfUs forrige slagord var det mindre aggressive «Større drømmer enn billigere bensin», jeg bare nevner det.
«Crappet» som skal kuttes er den altfor liberale kjønnspolitikken, en skole med for liten formidling av verdier og at det satses for hardt på klimatiltak som havvind.
Det er dermed ikke overraskende at leder Hadle Bjurland går rett i strupen på Regjeringen, han mener det er bare folk med Ap-verdier som får utbytte av velferdsgoder som billigere barnehage og skolefritidsordninger. Vi må dessuten få flere barn og innvandrerne må både forstå vestlige verdier og innse at de (vestlige verdiene, altså) er … best.
Når Bjuland raljerer mot subsidier og havvind og «planøkonomisk styring av energikilder», er han synlig sint. Her satses det mer på kristne verdier og engasjement enn på sjar … showmanship.
Tobias Stokkeland, Grønn Ungdom
Tar det rimelig pent når programlederne fremhever at han dro frem en joint i en Arendalsuka- debatt i 2022.
Trekker frem – som flere andre på venstresiden – at Høyre gir 12 000 i skattekutt til vanlige folk og rolige 330 millioner til lakseoppdretteren Gustav Magnar Witzøe. Og virker troverdig i påstanden om at det vil føre til inflasjon samma hva – uansett om pengene tas fra velferd eller fra oljefondet.
Og er ikke norsk bistand sentral i en verden der folk dør av Trumps kutt til verdens fattigste?
Scorer et enormt poeng ved å være den eneste som stiller spørsmål til en motdebattant. I narkoduell med Sp spør han direkte: «Hvorfor er det så mange overdoser i Norge?»
Omar Svendsen-Yagci, Unge Venstre
Barn i fattigdom viser seg å være lett å slå mynt på i ungdomspartilederdebatten:
«Hvorfor prioriterer dere ideologiske kjepphester fremfor å hjelpe sultende barn?», spør lederen for Unge Venstre – og får dessverre ikke spørsmålet til å lyde bedre enn slik det ser ut svart på hvitt.
Han er heller ikke helt på topp når han – noen hakk for hissig – jazzer seg inn i et resonnement om næringslivet og EU-medlemskap, mens temaet egentlig er utdanningspolitikk. Mottar tilsnakk av en beleven og smilende Linn Wiik.
Svendsen-Yagci er langt bedre når han anklager sin egen fløy for uærlighet. For det er uærlig av H og Frp å si at det funker å senke den kriminelle lavalderen – og nå gjelder det å strupe de gjengkriminelles inntekter ved å legalisere cannabis.
Nils Forren, Senterungdommen
Men her vanker det trøndersk motstand.
«Norge skal itj vårå eit kokkainland!»
Narkoflørten til Grønn Ungdom og Unge Venstre faller i skrinn jord hos lederen for Senterungdommen. Nils Forren er tough on drugs og ønsker spyttprøver og narkohunder inn i skolesystemet.
Samtidig er det litt herlig å se den vennskapelige rygg-dultingen mellom ham og Tobias Stokkeland idet de forlater duell-arenaen. Litt mindre gameface nå, liksom.
Tidligere har Forren fortalt at han ble varmt tatt imot av Ola Borten Moe, at han (Forren, altså) har selvtillit i å representere ungdommen og at det gjelder å skolere de yngste politikerne til å «stå i tøffe personkonflikter» som uvegerlig kommer med voksenverdens nominasjonsprosesser.
Innvandrere må dessuten fordeles ut over landet for å unngå parallellsamfunn og så var det noe med hybler, videregående skole og sosiale forskjeller.
Den strenge narkotikapolitikken forklares med at folk lett havnet i «utenforskap og rushelvete.» Og at «blir du tilbudt en joint på fest er det lettere på si nei hvis det er ulovlig».
SP-lederen har for øvrig på seg en skjorte fra norske Jean Paul, karslig stappet ned i en høytsittende olabukse. Gadd vite om han har bestemt det selv, eller om antrekket er avgjort av et PR-byrå eller lignende. Her jeg bor, forbindes stilen mest med middelaldrende tamiler på t-banen.
Det ligger uansett noe troverdig i Forrens forsiktig prøvende blikk når han legger ut om dyrere strømpriser for industrien.
Han er dessuten god når han er oppgitt og irritert, som når han øyehimlende omtaler følgende beskyldning fra Simen Velle som en «feberfantasi»:
«Senterpartiet radbrekker hjørnesteinsbedrifter langs kysten, de knekker, går konkurs og så havner hele kommunen på trygd til slutt. Det er ikke til å tilgi».
Simen Velle, FpU
Det er umulig å ikke få sansen for selveste stjerna blant ungdomspartilederne, selv har jeg hatt det før jeg visste noe om hvem de andre er. Velle stråler ut av eteren uansett medium, det var f eks ganske så minneverdig i vinter en gang, da han feide radiostudiogulvet med en KrF-er som mente at Frp hadde blitt for woke.
Sjarmen og humoren er til stede når han sier sjarm- og humørløse ting som at Ap-løftet om «vanlige folks tur er en drøm som ble et mareritt for mange.
Velle har gullkjede og er solbrun under en kortermet skjortevariant og tygger tyggis på en freidig eplekjekk måte. Resonnementer han er fornøyd med, avsluttes gjerne med et par nonchalante ekstratygg.
«Det går et korstog fra Norge til Sveits med bedriftseiere som ikke takler å leve i Arbeiderpartiets Norge» og «Jeg er den eneste politikeren som står på ofrenes side», sier Velle – og det er nesten så vi glemmer å tenke over hvorfor det eventuelt skulle være sånn.
Når Sigrid Sollund skjemter med manbunen hans og spør om det er der «jævelskapen sitter?» er Fpu-sjefen først avvæpnende:
«Sa du hjerneskaden eller jævelskapen?»
Men så, når han flirer seg videre om egen ondskap, hiver meg straks over googles søkefelt og skriver: «simen velle + targaryen» og får knapt treff.
Hva skjer med norske politiske kommentatorer? Tenker de at det er ufint å påpeke de blonde likhetene mellom FrP-kronprinsen og de høyadelige dragerytterne i Game of Thrones?
Eller er de bare popkulturelt uskolerte?
Det som må være Arendalsukas fineste ytring kom for øvrig fra Velle, etter en tankerekke om at det det blir flere og flere debatter på vegne av moderpartiet og færre og færre for Fpu: «Det er litt kjipt egentlig, å vokse opp. Det er mye morsommere å være ung».
Og det er all grunn til å gi ham rett. Ungdomspolitikerne var vidunderlig mye mer interessante i debatt enn deres voksne kolleger.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: