Patrik Syversens Demring: Hva faen?!
Demring. Foto: Norsk filmdistribusjon
ANMELDELSE: Årets utvilsomt største (og beste) what the fuck-opplevelse kommer fra en usedvanlig stødig regihånd. Patrik Syversens Demring er en uhyre ambisiøs stiløvelse, som forener sobert kammerspill og innbitt uhygge i perfekte symbiose.
*Karakter nederst i saken*
Demring har produksjonsselskapet Spectrevision i ryggen, eid av ingen ringere enn Elijah Wood. Bare det er vel nok til å vekke interesse, men filmen er heldigvis mer enn interessant nok i seg selv.
Tre søstre og en ektemann er på reseptbelagt hyttetur, etter at en av dem har gjort sitt andre mislykkede selvmordsforsøk.
Mens de prøver å bearbeide vanskelige følelser i fjellheimen, får de beskjed om at moren deres er død. Dette velger de å holde skjult for den minste søsteren, men snart begynner underlige ting å skje.
Vakker overtydelighet
Demring byr på et knallsterkt visuelt uttrykk. Det meste av filmen er i knivskarp sort/hvitt, og det hele er skutt på film med enkelte deler i 16mm.
Den er bekmørk som en Béla Tarr-film; halve ansikter er mørklagt i høy kontrast. Vi som publikum blir også etterlatt i mørket, i overført betydning. Uttrykket gjenspeiler filmens mange skjulte, halvbakte sannheter, og fremstår som et bilde på karakterer som aldri vil blottlegge seg fullstendig for hverandre.
Vi befinner oss i en svært dysfunksjonell familiedynamikk, og dette er mildt sagt veldig tydelig skildret. De tre søstrene småkrangler som små barn, hinter til spesifikke hendelser i fortiden. Her kommer alt veldig bokstavelig til uttrykk. Heldigvis virker det som om denne overtydeligheten i manus kommer fra et selvbevisst sted.
En forsøksvis naturalistisk replikk fra Even (Sigurd Myhre), ektemannen til den eldste søsteren (Marte Magnusdotter Solem), er et utmerket eksempel: «Dere er ekstremt dysfunksjonelle nå, ass».
Affeksjonsverdi: Huset med det trierske i
Heldigvis blir denne tematiske overtydeligheten aldri påtrengende, selv om man lett kunne forestille seg at det kunne bli litt vel insisterende hvis filmen fortsatte i dette sporet. I stedet skifter filmen ham flere ganger.
Vi ser tilbakeblikk til fortiden som er i farger. Nåtiden er til gjengjeld bekmørk. På den måten er filmen vakker, men konkret.
Vi ser også flere elementer som gjerne blir romantisert på film. En sigarett, for eksempel, men her er den langt fra glamorøs. Røyken innhyller ikke sort/hvitt-bildet i slørete film-noir-mystikk, men skitten, overflødig aske faller mot jorden og det ligger igjen sure sneiper. Sigaretten er en flakkende krykke, ikke motetilbehør.
Velspilt dysfunksjonalitet
Det er viktig å fremheve hvor utrolig velspilt Demring er.
Den yngste søsteren spilles av Kathrine Thorborg Johansen, som briljerte i Makta, den mellomste av Silje Storstein som min generasjon uløselig forbinder med Sofies verden (og spiller i Syversens Det som en gang var). Den eldste spilles av Marte Magnusdotter Solem, som har gjort flere fantastiske roller i det siste, blant annet venninnen i Elskling.
Alle skinner her, selv i de dunkleste bilder, og spiller hverandre usedvanlig gode.
Det at fortreffelige skuespillere man har sett i så mange andre sammenhenger blir ekstra bra her, skyldes nok en stødig regihånd.
Dette må nødig misforstås, men jeg synes til tider det var vanskelig å kjenne de forholdsvis velkjente skuespillerne igjen, dels fordi de er halvt i mørke, men også fordi innlevelsen man opplever her, ikke minner om noe annet de tidligere har gjort.
De er suverene i samspill, men også hver for seg. I enkelte sekvenser vender de seg mot kamera, alene, som i en arthaus-versjon av realitysjangerens kamera-confessional.
Disse sekvensene fortoner seg som intime minnetaler, monologer. De trekker oss inn bak det dysfunksjonelle sløret som brer seg over gruppedynamikken.
Sterk aversjon mot antropomorfe figurer
Karakterene virker nærmest påtatt intellektuelle, som hos Godard eller Woody Allen.
De snakker om etisk ansvar, hersketeknikker, ordkløveri, men tuller det bort hele tiden; sier ord feil, retter på hverandre, så vi skal forstå at filmen vet hvor pretensiøst det ville være hvis de tok leken med fremmedord og referanser på alvor.
Ektemannen Even blir filmens gallionsfigur for det bevisst pretensiøse: «Jeg har en sterk aversjon mot antropomorfe figurer!».
Alle søstrene lever tilsynelatende privelegerte tilværelser, takket være morens suksess i scenelivet. I flashbacks, i farger, får vi vite at de har fått hver sin leilighet og ikke umiddelbart trenger å jobbe.
«Fint å kunne bruke litt tid på å finne ut hva man vil da», sier Kathrine Thorborgs karakter i full forsvarsmodus, når kjæresten i et fortidsglimt påpeker at hun er rik.
Denne påstanden faller helt uten erkjennelsen av at nød og sult kan sette en drastisk stopper for et sånt selvutviklingsprosjekt.
Kanskje er nettopp mangelen på retning og krav, kjedsomheten som følger med, også en underliggende drivkraft i depresjonen hun utvikler.
Syversen blander gjennomgående en rekke sjangerelementer, og vi lures fort til å tro at vi skal se et Bergmansk familiekammerspill, før filmen blir noe helt annet – og noe helt eget.
Et lite hvitt kors på sort bakgrunn innleder forskjellige scener, et forundelig, men effektivt grep.
Det ligger noe og lurer under overflaten, noe større og symbolsk. Det hviler også hele tiden noe foruroligende over lyd og bilde.
Komplekst og urovekkende lydbilde
Komponist Øystein Greni har skapt et komplekst og urovekkende lydbilde, men Demring briljerer med mangel på konvensjonell underlegningsmusikk.
Illevarslende kirkeklokker etterlater en hul metallklang over dystre bilder.
Noen få klaverstrengepling, faretruende blåsere, forvrengt som under vann, strykere i dissonans.
Scenene er preget av matlyder, øksehugg mot tre, klinkende tallerkner, knirkende gulv. Det suser i trær, vi er langt fra sivilisasjonen.
Vi hører opera, 30-talls-blues, som befester karakterens høykulturelle oppdragelse, men filmens soniske verden forstyrres gjennomgående av vibrasjoner og skingrende frekvenser mellom skjønnsangen.
Referansebonanza
Syversen er helt klart en referansemann, og det skal godt gjøres å følge med i det intrikate kammerspillet og fange alle disse samtidig.
Filmen føles allikevel som sitt helt eget univers, selv om den leder tankene hen til andre verker. Det er ikke nødvendigvis en negativ kvalitet.
Det er først og fremst relevant å tenke på Michael Hanekes voldsepos Funny Games (1997), både i form og stemning. En dusjscene, og det faktum at vi kjører sort/hvitt, skaper uro, fordi vi har sett Psycho (Hitchcock, 1960).
Håndleddsbandasjen fra selvmordsforsøket, og kameraets forelskelse i den, minner en om Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999). Kammerspillet er ubønnhørlig Bergmansk, men i all denne ærværdige høykulturen sniker det seg en idé inn om at Syversen vinker takknemlig til norsk hytteskrekk som Fritt vilt og Villmark.
Dette er neppe en referanse for Syversen, men Demring er helt klart et kunstnerisk overlegent alternativ for deg som likte Speak No Evil (Christian Tafdrup, 2022). I den er det dog høflighetskonvensjoner som skaper uhyggen, ikke traumeindusert hyttetur.
Jeg tenkte dessuten på Lars von Triers Melancholia (2011) i forhold til karakterutviklingen til den yngste søsteren, som sliter med depresjon, men når katastrofen melder seg er det den deprimerte som blir den handlingskraftige.
Uten å avsløre noe som helst blir det også vanskelig ikke å tenke på Hoopers Motorsagmassakren fra 1974 (som også Syversens spilleflmdebut Rovdyr (2008) henter inspirasjon fra), særlig med tanke på den illevarslende stemningen som preger hele filmen. Det er jo noe uforbeholdent skummelt med hyttetur. Det er mørkt, kaldt og ofte langt fra folk.
Hvis man er årvåken, kan man sikkert finne et utall flere referanser.
Både stemnings- og delvis temamessig, sendte Demring tankene hentil en litt obskur film, nemlig sci-fi-filmen Coherence (James Ward Byrkit, 2013), som handler om kvantefysiske teorier om flere virkelighetsdimensjoner i praksis. Både i Demring og Coherence dukker det opp fremmede som forstyrrer tilværelsen.
Denne forestilte referansen er også interessant med tanke på at karakterene i Demring eksplisitt snakker om multiversteorien, uendelige varianter av samme hendelser, i et flashback til et middagsselskap. Det spilles 30-tallsblues i bakgrunnen, stemningen er god. Et lignende middagsselskap er utgangspunktet for de mystiske hendelsene i Coherences lek med tid og rom.
Syversen leker også med virkelighetsoppfatning. I Demring opplever vi enkelte scener i flere perspektiver etter hverandre. Det er fort gjort å spekulere i om tittelen Demring spiller på et slags liminalt rom mellom virkeligheter.
Det kan virke som om multiverssamtalen blir et bilde på karakterenes ytre og indre omstendigheter.
De synes fanget i en dimensjon hvor tilfeldighetene utspiller seg i sin mest uheldige form.
Filmen leker også med en idé om, at noen av karakterne skal ha en slags overnaturlig intuisjon, tilgang til andre dimensjoner.
Ubehagets Tusenfryd
Demring er en uhyre veldreid film med mange spennende grep.
Den slående bildesiden i seg selv er nok for å skape en fantastisk kinoopplevelse. Syversen leker hele tiden med vinkler, klipp, lyd og fargetoner for å oppnå en helt spesiell stemning.
Det er naturligvis helt uaktuelt å spolere både vendepunkt og slutt, men jeg kan bekrefte, at det er dypt og inderlig ubehagelig (og verdt å vente på).
Vi etterlyser gang på gang kunstnerisk ambisiøse filmer i det norske filmlandskapet, og her er det endelig et verk som innfrir, til og med i flere sjangre samtidig. Syversen beviser seg som en viktig og spennende regissørstemme.
Jeg vil oppfordre så mange som mulig til å la seg utfordre og bade litt i ubehag og uvisshet i et par forrykende timer. Man blir både grepet av handlingen og fascinert over stiløvelsen samtidig.
Takk til Syversen for å skape et slags ubehagets Tusenfryd. For en tur i kinosetet!
Undertegnede satt med armene i været hele turen i ren begeistring for kunstnerisk utfoldelse på lerretet. Endelig er det noen som tør på ordentlig! Takk og lov for at forsøket lå i såpass kapable hender.
Karakter:
10 / 10
Demring (Regi: Patrik Syversen)
Demring har norsk kinopremiere 3. oktober, med førpremiere på Vega kino 29.september. Filmen vises også under Ramaskrik i Oppdal i oktober.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: