Årets beste filmer 2025
Ekte smerte, affeksjonsverdi, opprør og dommedag: Dette er årets beste filmer.
A Real Pain
Regi: Jesse Eisenberg
Sjanger: Drama, komedie
Jesse Eisenbergs A real pain makter å kombinere roadmovie og kompisfilm med smerte og eksistensiell søken – og samtidig stimulere tanker om kultur, flukt, nød, innvandring og slekters gang. Og selvfølgelig ekthet og smerte, og moderne problemer i relieff av folkemord.
Kontrasten mellom de to litt susete bønnerøykende fetterne er utsøkt ivaretatt av Eisenberg og Kieran Culkin.
Kanskje man kan si at Eisenberg er litt som Chopin? Som komponisten, får filmskaperen det hele til å virke så lett og tilforlatelig, mens det i virkeligheten er komplekst og virtuost. A Real Pain er gjennommusikalsk.
– Einar Aarvig
Les hele anmeldelsen her.
Affeksjonsverdi
Regi: Joachim Trier
Sjanger: drama
Det liten tvil om at Joachim Trier igjen har levert en svært vellykket film som oser av inspirasjon og dyktige folk i alle ledd.
Trier og manusforfatter Eskil Vogt er svært bevisste sin filmhistorie og gjerne strør seg om seg med referanser. Små easter eggs deles ut ved jevne mellomrom for de innvidde.
Stellan Skarsgård leverer en av karrierens beste prestasjoner som Gustav Borg. Selv om både han og Renate Reinsve som datteren Nora og Skarsgård leverer svært godt i rollene, er det Inga Ibsdotter Lilleaas som fortjener aller mest honnør for sin eksepsjonelt imponerende rolletolkning av Agnes Borg.
Det er en bragd å kunne gjøre en såpass samlet og velfungerende karakter som henne til en interessant figur. Ibsdotter Lilleaas leverer rett og slett en lavmælt og svært troverdig prestasjon av høyeste klasse, og om det internasjonale gjennombruddet kommer nå, er det høyst fortjent.
– Jon Sæter
Les anmeldelsen her.
Bugonia
Regi: Yorgos Lanthimos
Sjanger: Sci-fi, satire, komedie
«WTF er dette?», tenkte vi da vi så filmen for første gang i hovedkonkurransen på årets filmfestival i Venezia.
Yorgos Lanthimos viser igjen hvorfor han er en av vår tids mest prominente og dedikerte filmauteurer. Og igjen pusher han grensene langt for absurditeter og overnaturlige elementer.
Dette er en skikkelig Lanthimos-filmopplevelse: En film som på overflaten handler om konspirasjonsteorier og aliens – og som på undersiden maler et bitende portrett av gærne tilstander i USA. Samtidig skildres karakterene i universene hans med menneskelighet og nysgjerrighet.
Jesse Plemons er herlig overbevisende som en konspirasjonsbesatt, ung og fattig kar som med hjelp fra sin fetter og birøkter-kompanjong (Aidan Delbis), kidnapper en mektig konsernsjef i et stort selskap (Emma Stone). De er nemlig overbevist om at hun er en alien som planlegger å ødelegge deres planet, Jorden.
Resultatet er en sort sci-fi-komedie og forstyrrende satire som harselerer med hva som i verste fall kan skje dersom man ikke lenger klarer å skille fornuft og fakta fra det som er åpenbart oppspinn.
I god Lanthimosk ånd, er det en produksjon som oser av godt håndverk, selv om det er tydelig at det også er en liten produksjon, konsentrert rundt få lokasjoner.
Igjen er det gøy å merke seg det aktive lydbildet til Jerskin Fendrix og hvor stor rolle musikken har i å etablere stemning og tonalitet som samtidig konfronterer og bevisstgjør: Enten som kontrast til det som skjer, eller som understøtter det indre livet til karakterene, og/eller deres perspektiver på verden.
På mange måter reflekterer lydbildet den latente volden som ligger og ulmer i oppildnede amerikanske sinn.
– Ida Madsen Hestman
Les anmeldelsen her.
The Brutalist
Regi: Brady Corbet
Sjanger: Drama
Det står ikke på ambisjonene i amerikanske Brady Corbets – og norske Mona Fastvolds – drøyt tre og en halv time lange epos om en ungarsk arkitekt som flykter til USA i kjølvannet av andre verdenskrig. Og som får i oppdrag å skape et monumentalt samfunnsbygg i Pennsylvania.
De høye ambisjonene har da også gitt uttelling, i en film laget på et oppsiktsvekkende lavt budsjett.
The Brutalist er et storstilt drama om etterkrigstidens USA fra immigrantperspektiv. En beretning om jødisk identitet og utenforskap, om kapitalisme og grandiost skapervirke.
En mangesidig fortelling om et land og en periode som har formet vår samtid, også her hjemme. Befolket av karakterer som representerer velkjente arketyper, men som likevel kjennes som ekte mennesker av kjøtt og blod.
Her er børs og katedral – eller kunst og kommers, om man vil – i ikke alltid like harmonisk samspill, men kanskje heller i en form for tvangsekteskap. Som gir seg utslag i både skjønnhet og brutalitet.
The Brutalist er i seg selv et monumentalt verk, som viser at det stadig er mulig å ha store vyer – også for filmkunsten.
– Aleksander Huser
Les anmeldelsen her.
Babygirl
Regi: Halina Reijn
Sjanger: Erotisk thriller
Babygirl er en vaskeekte erotisk thriller som tar opp i seg og diskuterer maktdynamikker og tabuer, med gode doser humor. Gjennom ei kameralinse og klipp som holder på spenningen i bildene, er stemningen konstant ladd.
Regissør Halina Reijns tilnærming er frisk, oppmerksom og nyansert. Den nederlandske regissøren og skuespilleren har selv jobbet med mesteren av erotiske thrillere, Paul Verhoeven.
Babygirl leker med spenningssenteret i hjernen på et vis jeg ikke har opplevd på lenge.
Skuespillerprestasjonene er enestående. Nicole Kidman leverer en mangefasettert tolkning av en kvinne i 50-åra som gjenoppdager seg selv i en av sine mest spennende roller på lenge, mens Harris Dickinson tilfører den unge Samuel en fascinerende blanding av selvsikkerhet, karisma og sårbarhet.
Deres dynamikk og samspill er fascinerende. Jeg tror aldri jeg har overvært mer komplekse forspill-scener på film noensinne før Babygirl.
Den erotiske thrilleren var neimen ikke død, og Halina Reijns Babygirl er den mest underholdende erotiske thrilleren på lenge!
– Ida Madsen Hestman
Les anmeldelsen her.
28 Years Later
Regi: Danny Boyle
Sjanger: Sci-fi, thriller
I det som er første film ut i en ny trilogi, markerer 28 Years Later regissør Danny Boyles gjenforening med manusforfatter Alex Garland og filmfotograf Anthony Dod Mantle, som alle jobbet på den originale filmen. Og selv om ikke Cillian Murphy selv er å se denne gang, er han med som utøvende produsent.
Den urovekkende atmosfæren er sterk tilstede, ikke minst i det røffe og rå fotoet, der man blant annet har filmet med iPhone 15 for å skape den tilnærmet identiske stilen som i originalen fra 2002. Resultatet er Matrix-inspirerte sekvenser der kameraene panorerer raskt i 360 grader, og forlenger millisekundet som når hardtreffende piler penetrerer menneskekjøtt og blodspruten står.
Aaron Taylor-Johnson gjør en god figur som den overlevelses-fikserte pappaen, Jamie, Jodie Comer gnistrer i rollen som Isla og som bringer inn flere heller uventede, sterke momenter i det som tross alt er en sci-fi-dystopisk zombie-horror. Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle kjenne på klump i halsen av denne filmen, men det evner Comer i sterkt samspill med den overbevisende nykommeren Alfie Williams som 12-årige Spike.
Også Ralph Fiennes er godt castet som den mytiske doktor Kelson, og minner om en slags skrudd krysning mellom Colonel Kurtz fra Apokalypse Nå og John Locke fra den mystiske, og etter hvert heller «loste» TV-serien Lost.
28 Years Later er en film som ikke bare balanserer godt mellom skrekk og spenning, men også mellom det rørende og det tragiske. Dette en film som trykker på alle knapper. Samtidig nikkes det ertende til både folk horror og Brexit post Covid med subtile adresseringer av fremmedfrykt og uvitenhet.
Sluttscenen som markerer et nytt kapittel og nesten blir en irriterende cliffhanger, får en også til å stille spørsmålet: Hvem og hva er egentlig fienden? For den synes ikke å nødvendigvis bare komme utenfra. En ting er i hvert fall sikkert: 28 Years Later er uten tvil den mest politiske zombie-filmen til nå.
– Ida Madsen Hestman
Les anmeldelsen her.
Demring
Regi: Patrik Syversen
Sjanger: Skrekk, psykologisk drama
Patrik Syversen blander gjennomgående en rekke sjangerelementer, og vi lures fort til å tro at vi skal se et Bergmansk familiekammerspill, før filmen blir noe helt annet – og noe helt eget.
Det ligger noe og lurer under overflaten, noe større og symbolsk. Det hviler også hele tiden noe foruroligende over lyd og bilde. Komponist Øystein Greni har skapt et komplekst og urovekkende lydbilde, men Demring briljerer med mangel på konvensjonell underlegningsmusikk.
Illevarslende kirkeklokker etterlater en hul metallklang over dystre bilder. Noen få klaverstrengepling, faretruende blåsere, forvrengt som under vann, strykere i dissonans. Scenene er preget av matlyder, øksehugg mot tre, klinkende tallerkner, knirkende gulv. Det suser i trær, vi er langt fra sivilisasjonen.
Vi hører opera, 30-talls-blues, som befester karakterens høykulturelle oppdragelse, men filmens soniske verden forstyrres gjennomgående av vibrasjoner og skingrende frekvenser mellom skjønnsangen.
Demring er en uhyre veldreid film med mange spennende grep. Den slående bildesiden i seg selv er nok for å skape en fantastisk kinoopplevelse. Syversen leker hele tiden med vinkler, klipp, lyd og fargetoner for å oppnå en helt spesiell stemning.
Vi etterlyser gang på gang kunstnerisk ambisiøse filmer i det norske filmlandskapet, og her er det endelig et verk som innfrir, til og med i flere sjangre samtidig. Syversen beviser seg som en viktig og spennende regissørstemme.
Jeg vil oppfordre så mange som mulig til å la seg utfordre og bade litt i ubehag og uvisshet i et par forrykende timer. Man blir både grepet av handlingen og fascinert over stiløvelsen samtidig.
Takk til Syversen for å skape et slags ubehagets Tusenfryd. For en tur i kinosetet!
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les anmeldelsen her.
Hør podcasten Hver gang vi rantes med Patrik Syversen.
One Battle After Another
Regi: Paul Thomas Anderson
Sjanger: Actionthriller, drama, western
Hvordan oppdrar og forsørger man en ny generasjon amerikanere i et system som er konstant fiendtlig og voldelig, og som hater dem fra de er født?
Paul Thomas Anderson har alltid vektet alternative perspektiver på det amerikanske samfunnet. I One Battle After Another blir hans gjennomgangstema om alternativ familie ikke bare sentralt, men ideen om familie og farskap kan her tolkes allegorisk.
Vi befinner oss mer i et parallelt USA-univers nær vår samtid, men det er ingen tvil om at vi befinner oss i en fascistisk stat der ikke-hvite lever farlig.
Jeg tror ikke jeg har sett en mer intelligent måte å skildre denne tematikken på, enn måten PTA gjør det gjennom sitt formspråk.
One Battle After Another nikker til flere temaer og sjangre – som stoner-komedie, western og spenningsthriller med spektakulær biljakt (med førstepersons-perspektiv-nikk til vår egen Flåklypa !) – samtidig som det er et storartet og actionfylt epos rammet inn av Michael Baumans utsøkte kamerablikk, lekkert skutt på 35mm Vistavision.
Første halve time har så voldsom fremdrift og fortellerkraft, at tiden formelig fyker av gårde. Johnny Greenwoods intense lydbilde er med på å sette de tonale premissene for et thrillerdrama med kronisk høy puls.
I hovedrollen finner vi en uforgelmmelig Leo som den lojale sprengeren og bombemakeren «Ghetto» Pat Calhoun, som stiller villig opp for den langt mer risikovillige og grenseløse kjæresten Perfidia Beverly Hills, gnistrende spilt av Teyana Taylor.
Filmen skildrer en verden som i sitt formspråk kan minne llitt om dagens medierte kaos forpestet med kulturkrig: Forvirrende, men også latterlig og komisk, og samtidig seriøs – og midt oppi det hele er filmen satans underholdendene.
One Battle After Another er sin egen propagandafilm som gir håp i tunge tider, ja, det er rett og slett oppviglersk feelgood.
– Ida Madsen Hestman
Les anmeldelsen her.
Marty Supreme
Regi: Josh Safdie
Sjanger: Drama, biopic
Filmskaper-brødrene The Safdies har gått hver til sitt, men Marty Supreme – regissert kun av Josh – innehar den samme hektiske energien som deres felles filmer Uncut Gems og Good Time.
Alt er bare enda bedre nå. Musikken til Daniel Lopatin (Oneohtrix Point Never), for eksempel, som løfter handlingen opp og fremover, sydd sammen med 1980-tallshits (filmen foregår imidlertid på 1950-tallet, i et levende gjenskapt New York – fotografert på 35mm av Darius Khondji).
Det er noen veldig minneverdige bikarakterer i Marty Supreme, men kronjuvelen er Timothée Chalamet i hovedrollen. Underholdningsverdien i å observere den sjarmerende egoisten Marty er enorm, mens han snikksnakker seg inn og ut av alle mulige situasjoner.
Chalamets tilstedeværelse og karisma er på et ekstra nivå her, og avgjørende for at Marty Supreme blir så rørende, morsom og medrivende.
Den amerikanske drømmen og selvoppholdelsesdriften kan ta mange former – her som pingpong.
– Sveinung Wålengen
Les anmeldelsen her.
Årets beste filmer 2025 er stemt frem av Christopher Pahle, Jon Sæter, Sveinung Wålengen, Ida Madsen Hestman, Einar Aarvig, Ida Cathrine Holme Nielsen, Steffen Stø og Aleksander Huser.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: