Bugonia: Bekmørk samfunssatire
Emma Stone spiller den mektige konsernsjefen Michelle. Foto: Atsushi Nishijima/Focus Features © 2025 All Rights Reserved.
ANMELDELSE: Yorgos Lanthimos harselerer med radikalisering og virkelighetsoppfattelse i sin siste film.
Etter sitt kommersielle gjennombrudd med den Oscar-vinnende Poor Things, er Yorgos Lanthimos tilbake med mer fandenivoldske ablegøyer i litt mindre skala.
Denne gang handler det om konspirasjonsteorier og aliens – og gærne tilstander i USA.
Dette er også hans fjerde samarbeidet med Emma Stone etter The Favourite, Poor Things og fjorårets Kinds of Kindness.
Credit: Atsushi Nishijima/Focus Features © 2025 All Rights Reserved.
De ingen bryr seg om
Bougonia (Βουγονία) er visstnok en gammel gresk myte eller ritual som baserer seg på en tro der bier oppstår fra kadaveret til ei ku.
Filmen er en remake av den sørkoreanske sci-fi-komedien Save the Green Planet! av Jang Joon-hwan fra 2003, og Lanthimos’ versjon treffer godt med tida.
Dette er en film som både konfronterer og harselerer med dagens stadig mer polariserte USA, gjennom sitt unike, nyanserte blikk på både «menneske-biene» og de med makt.
Det er et poeng å vise oss de store klasseforskjellene i dagens USA. Og hvordan klasse nesten virker uløselig knyttet til hvordan man forholder seg til desinformasjon, og hvorvidt man er kritisk innstilt til påvirkning og manipulasjon.
Vi er ikke ved frontlinja av noen revolusjonær aksjon, som i Paul Thomas Andersons One Battle After Another, men det er riktignok terroristiske aksjoner i sving også her, motivert av en følelse av å gjøre opprør mot maktmenneskene.
Konflikten er mer personlig motivert, det er en mer én til én type konflikt, noe som også speiler tida, der egoet kommer foran felleskapet.
Teddy (spilt av Jesse Plemons) er en av menneske-biene som jobber nederst på rangstigen på pakkebåndet i en lagerfabrikk tilknytta en av bedriftene til den mektige administrerende direktøren Michelle (Emma Stone).
Han er et typisk eksempel på en fattig arbeidende som er litt outsider, har null venner, og selv om han er fri til å gjøre som han vil, er han isolert.
Han er en ubetydelig «nobody» og skrekkelig klar over det selv. Som han sier på et tidspunkt til sin fetter, Don (Aidan Delbis), på spørsmål om de ikke vil vekke mistanke under planlegging av en kriminell handling: «Ingen bryr seg om sånne som oss».
Lik Lanthimos gjennombruddsfilm, den Un Certain Regard-prisvinnende Dogtooth, handler også Bugonia om hvordan informasjon og feilinformasjon brukes som våpen til å utøve (sosial) kontroll over individer. Og hvordan tilgang og tolkning av desinformasjon og propaganda bidrar til å isolere mennesker som er mer sensitive for manipulering.
Her er det voksne og ikke barn som er ofre for konspirasjonsteorier, og som ikke har lært seg å navigere i den medievirkeligheten de befinner seg i.
Deres konspiratoriske «perspektiver» leder dem ikke bare dypere inn i kaninhullet, men gjør at de også frastøter seg samfunnet ytterligere.
Pusher grensene
Lanthimos er en av vår tids mest prominente og dedikerte filmauteure, og igjen pusher han grensene langt for absurditeter og overnaturlige elementer.
Selv om hans filosofiske tilnærminger ikke er veldig direkte, aner man en gjennomgående samfunnskritikk og utforsking av maktdynamikker i filmografien hans. Denne gir seg til kjenne i det provoserende og grensesprengende formspråket og estetiske grepene. Han tvinger oss til å reagere på det vi ser.
Samtidig skildres karakterene i universene hans med menneskelighet og nysgjerrighet.
Den greske regissøren kan gjerne utsette karakterene sine for brutaliteter, eller de kan handle på svært umoralske og voldelige vis, men jeg opplever aldri at karakterene i universene hans behandles med nedlatenhet eller forakt.
Selv de med onde hensikter portretteres på måter som gjør at vi innimellom får glimt av deres motivasjon for volden.
Det er særlig et tilfelle her. En kan spørre seg: Hvem er de onde i Bugonia?
Det er lett å innta Teddys perspelktiv her: At skurken er personen med makt til å misbruke den, og som er ansvarlig for at moren til Teddy (Alicia Silverstone), ligger i koma, etter en feilet ekseperimentell behandling. Vi aner at moren har blitt lurt, og at prisen moren har betalt, ikke kan erstattes økonomisk.
Vi forstår Teddys frustrasjon og situasjon, og hvorfor han vil hevne seg. Samtidig er han overbevist om at CEO-en Michelle er en alien som planlegger å utslette menneskene på Jorden.
Derfor skal han kidnappe henne, sammen med sin fetter og birøkter-kompanjong, Don, for å be henne returnere til sitt romskip – og kanskje ta dem med seg på reisen.
Godt håndverk
I god Lanthimosk ånd, er det en produksjon som oser av godt håndverk, selv om det er tydelig at det også er en liten produksjon, konsentrert rundt få lokasjoner.
Det tenderer mot kammerspill, da det meste av filmen utspiller seg i og rundt Teddys hus og kjellerrom – med små scener fra jobb eller handler inn til sitt store kidnappingsprosjekt. Vi ser altså verden fra Teddys isolerte perspektiv.
Det er igjen gøy å merke seg det aktive lydbildet til Jerskin Fendrix (som nå virker å være Lanthimos’ faste komponist) og hvor stor rolle musikken har i å etablere stemning og tonalitet som samtidig konfronterer og bevisstgjør.
Enten kontrasterer det med det som skjer, eller understreker det indre livet til karakterene, og/eller deres perspektiver på verden.
Det kan også virke som frampek til noe som vil skje – som i et parti der eksplosiv orkestermusikk danner urovekkende stemning, mens Teddy går rundt i hagen, eller sykler på vei til jobb.
På mange måter reflekterer denne voldsomheten det sinnet og den latente volden som ligger og ulmer i oppildnede amerikanske sinn.
Teddy blir bildet på den frustrerte amerikanske arbeideren som både er et offer for kapitalistisk utnyttelse, naturødeleggelser, og det faktum at samfunnet rett ut driter i folk som ham. Dette understrekes også i at det hintes sterkt til at han har blitt utsatt for en form for overgrep fra en politimann (jeg ser en ganske tydelig symbolikk her).
Men Teddy er også en voldsmann, og står som et eksempel på en stereotyp amerikaner som uavhengig av om han har rett eller ikke i sine konspirasjonsteorier, ser på vold som eneste løsning på problemene.
Hvorvidt filmen lykkes i å bygge opp spenningen til den ganske bisarre finalen, er jeg litt usikker på.
Filmen hadde både vært tjent med å vise oss litt mer av lokalsamfunnet rundt, men også effektivisere forhandlingsprosessen mellom gisselet og kidnapperne.
Men når Marlene Dietrich synger ordene «when will you ever learn?» i Pete Seeger-låta Where Have All The Flowers Gone som bretter seg utover filmens sluttscener, er det tydelig at Bugonia lykkes i å komme med et tydelig buskap.
Den ber oss om å ta stilling til en verden som er i ferd med å gå til grunne. Og at vold ikke er løsningen.
Karakter:
8 / 10
Bugonia (Regi: Yorgos Lanthimos)
Bugonia hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia og går på norske kinoer fra 31. oktober 2025.
Hør vår podcast om filmen her.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: