Folkelig fest med fløyte, albuepipe og terror-vitser

ANMELDELSE: Det irske folk-bandet The Mary Wallopers viste fingre og lagde fest på Øya fredag.

*Karakter nederst i saken*

Det føles litt som man skulle ha entret Hobbittun i J.R.R. Tolkiens univers på en av mange høyst nødvendige festdager. Reint bortsett fra at frontmann Charles Hendy ser ut som han er på Ibiza-tur med sitt hvitbleika hår og stilsikre solbriller.

Det er banjo, det er lystig blikkfløyte, det er bodrán-tromme, det er albuepipe (uilleann pipes), og det er vitsing på høyt nivå på bekostning av de du trodde med irsk aksent: de kongelige, de religiøse og de med makt som ikke veit å misbruke den.

Si mye om irene, men de er sprengkraftige i snakketøyet. Det bekrefter The Mary Wallopers til gangs foran et sol-badet Amfiet-scene fredag. 

Enhver høyrevridd monarkist som måtte mistenke at dette ikke er noe for dem, får også rett med når introen til den eldgamle folkesangen The Rich Man and the Poor Man kommer – og med noen gloser mot Trump og Netanyahu. Låttekstens framførelse vekker for øvrig mye latter i møte med publikum.

En annen intro lyder: «We are so sorry about the next song. This is a song about drinking and having sex. If you don’t like that sort of stuff, you can put fingers in your ears».

Folk-bandet fra Dundalk har et tiltalende og tilgjengelig lydbilde fra før, men live får virkelig sammensetningen av musikere demonstrert et rikt og velkomponert sound, der tekstene får mer kraft.

Her skapes et romslig og atmosfærisk lydbilde som tidvis gir gåsehud, eller tvinger en til å trekke på smilebåndet av de mange glosene som bare trenger seg på der oppe fra scenen.

Særlig merkes energien i bodrán-trommen (som vel også har noen likheter med runebommen), som føles som den snakker til koppen på et eller annet dypere urmenneskelig plan.

Sylskarp ironi

Det er en herlig veksling mellom det spøk og alvor, mellom gamle folkesanger, protestsanger, det lett fengende, og også bittelitt rockabilly i miksen. 

Ikke minst er The Mary Wallopers sine egne kommentatorer – «This is the sexy part, listen!». De gir også trigger warnings: «If you’re religious, stick your fingers om your ears!». 

Og de er oppviglere: «This is for all the lovers – and the hater of the government!» sier de. Og så er jeg litt usikker på om jeg hørte dette helt ordrett, men det gikk noe sånt som «If there is any killers out there that will take out politicians, this is your song». 

Det er noe herlig med denne sylskarpe ironien og beinharde kritikken av verdensledere servert gjennom dette lettbeinte, lystige formatet.

De dediserer også en låt til sitt ene bandmedlem som ikke er der lenger, og det blir litt tyst i publikum – før det opplyses at han ikke er død eller noe sånt, men sitter nok på puben. 

The Mary Wallopers er det mest sjarmerende bandet jeg har sett her hittil på festivalen.

Og det er umulig å være surpadde når det sjarmerende refrenget til Cod Liver and The Orange Juice, kommer på. Man må jo bare bryte ut i allsang. Dette er en låt jeg unner min verste fiende. 

Det lystige og energiske samspillet og de fengende melodiene fremkaller en umiddelbar trang til å reagere kroppslig.

Dette var en spot on Amfiet-booking av Øya. Jeg er 100 prosent sikker på at musikken er svaret.

Karakter:

9 / 10

The Mary Wallopers

Amfiet, fredag, Øyafestivalen 2025