Silhuett av en stemme: Å rette perspektivet mot mobberen, er et friskt pust
ANMELDELSE: Yoshitoki Ōimas internasjonale manga-suksess har kommet i norsk utgave. Er dette manga som stoler nok på den unge voksne leseren?
*Karakterer nederst i saken*
I årevis har jeg lett etter en manga for unge voksne som kan fenge, men har til nå bare funnet bøker som lider av litteraturens største synd: Overtydelighet.
Kan det bli Silhuett av en stemme som vinner meg over?
Yoshitoki Ōimas internasjonale suksess på totalt seks bind (og som blant annet har blitt filmatisert), har nemlig kommet i norsk utgave på Outland forlag. Eller, de tre første i hvert fall.
I det første bindet møter vi Shōya Ishida, en noe pretensiøs gutt i 6. klasse som har gjort det til sitt livs mål å «vinne over kjedsomheten».
Dette gjør han ved å gjennomføre det han selv kaller «våghalsprøver» som består av ting som å hoppe fra broer.
Ei ny jente ved navn Shōko Nishimiya begynner i klassen hans. Hun er døv, og Shōya finner snart en ny måte å vinne over kjedsomheten på: Å mobbe henne.
Dynamikken i klasserommet endres med Shōko i rommet: undervisningen tar lenger tid og klassen taper en korkonkurranse fordi hun synger surt.
Mobbingen starter når Shōya mener at Shōko må få beskjed om at hun ødelegger for andre. Når hun verken reagerer med tristhet eller sinne, blir han frustrert og mobbingen eskalerer.
Det mest spennende i serien er hvordan Shōya rettferdiggjør sine egne handlinger, som om trakasseringen skal være til Shōkos eget beste.
I bøker om funksjonsvariasjon er det sjelden den med funksjonsvariasjonen som er hovedperson, det er ikke tilfellet her heller.
Serien unngår likevel å havne i den største fallgruven, nemlig at karakteren med funksjonsvariasjon får frelserrollen, hvor hen skal være en katalysator for hovedpersonens vekst.
Silhuett av en stemme danser på grensen, men Shōko får være sin egen karakter, med sine egne motivasjoner, uten å eksistere for hovedkarakterens redning eller opplysning.
I det første bindet er det hovedsakelig Shōyas rettferdiggjøring av egen dårlig oppførsel som står i fokus.
Å rette perspektivet mot mobberen og hans interne motivasjoner, er et friskt pust.
Klassisk uten utfordring
Illustrasjonsstilen er klassisk manga, men enkelte steder er figurene tegnet mer realistisk enn andre.
Dette kunne vært et godt virkemiddel dersom det ble brukt bevisst, men det virker dessverre vilkårlig hva som gis ekstra oppmerksomhet i serien.
Ruteoppdelingen er tydelig og god, og oppsettet er som regel enkelt å følge.
Noen steder prøver Ōima seg på en litt mer poetisk oppdeling. Men selv om leseretningen og flyten er god, gir det ikke noe ekstra til boken.
En relativt lang passasje i bind to brukes for eksempel til å diskutere spørsmålet «hva er en venn?».
Shōya sliter med sin egen rolle i verden, og føler seg både ensom og hatefull. Selv når han er med folk, er han usikker på om de er vennene hans.
Dette er en interessant indre konflikt, og diskuteres kanskje best i en forsøkt poetisk side med en rekke åpne spørsmål.
Problemet oppstår de gangene bokserien oppleves som å se på et myldrebilde hvor ingenting er i fokus.
Alt som kunne vært interessant å dvele ved blir løpt fra for å komme videre i handlingen.
Det oppstår stadig nye løse tråder eller absurde utbrytelser. For eksempel virker det som om Ōima lager en plutselig niese for Shōya, slik at han får en grunn til å gå ut og hente henne. Niesen ble aldri nevnt før dette, til tross for at de bor sammen. Hun dukker heller aldri opp senere eller nevnes igjen.
Det føles som når man ser på improteater og karakterene glemmer at de nettopp holdt en kopp eller en baby. Slike tilfeller gjentas ofte, og det ender med løse tråder som frustrerer meg som leser.
Det virker som forfatteren selv glemmer hva hun har skrevet og sagt, paradoksalt nok i strevet etter å få sagt og skrevet mest mulig.
Det er også gjentatte paneler hvor jeg rett og slett skulle ønske at Ōima tok seg to ekstra minutter til å plassere øynene på rett sted i ansiktet til figurene.
Det er som om forfatteren har en lang punktliste med ting hun må ha med som skal sies og gjøres, uavhengig om det faktisk gir noe mer til karaktere eller historien.
Karakterene handler og snakker på måter som fremstår ulogiske og usannsynlige i forhold til hvem de er, og mer som noe forfatteren vil at de skal si og gjøre for å skape mer dramatikk i fortellingen.
Resultatet er et knippe interessante øyeblikk, men i en dårlig sammensydd fortelling, og med karakterer som har mindre personlighet enn Sims-figurer.
Det blir for platt, for kjedelig, for overflatisk og for enkelt.
Når bind tre setter i gang med de samme spørsmålene om hvem som er venner eller ikke, er dette jo allerede diskutert i bok to. Man trenger ikke to hundre nye sider med liknende spørsmål – alltid uten svar eller dypere utforskning.
Spesielt ikke når handlingen i boka egentlig legges opp til at Shōya skal prøve å vinne en filmkonkurranse, og denne filmen aldri blir startet på eller nevnt mer enn et par ganger.
Den kleine oversettelsen «Tvinger du deg til å være med dem?» bidrar ikke akkurat til leseglede. Den skal attpåtil gjentas som et refreng gjennom hele siste bind.
Henger ikke på greip
I det første bindet av Silhuett av en stemme trodde jeg at en manga utenom det vanlige hadde funnet meg, men bind to og tre forsikrer meg om at reisen mot en mangaserie som stoler på leseren fortsatt er lang.
For i tillegg til det overflatiske, ødelegges historien av det usannsynlige.
Karakterene sier og finner på ting som virker høyst usannsynlige at mennesker i virkeligheten ville gjort – som når moren til Shōya brenner 1.700.000 yen (tilsvarende 126.000 NOK).
Moren gjør det for å få Shōya til å ikke gjøre noe drastisk, noe som i den gitte konteksten gir mening, men den dramatiske scenen løses opp ved at moren ser mot leseren med et likegyldig blikk og sier «Unnskyld, altså … men ikke bli altfor nedfor, ok?», og sender ham på skolen med et smil.
Handling, situasjon og konsekvenser henger ikke på greip, spesielt ikke når mindre dramatiske hendelser i boka får mer ekstreme reaksjoner.
I en sjanger som tillater det absurde, kan dette være humor, eller være en måte å fortelle noe mer om universet. Men i Silhuett av en stemme bryter sekvenser som sette bare med realismen historien prøver å spille på.
Kompisen til Shōya, som enda ikke har fått personlighet eller dybde utover å sitte mye alene, dukker plutselig opp etter å knapt ha blitt nevnt, for å slåss med lillesøsteren til Shōka.
Begge guttene tror at søsteren er en annen gutt, og leseren har ikke fått noen indikasjon på at guttene mistenker noe annet.
Derfor oppleves det kunstig iscenesatt når forfatteren skaper en situasjon hvor guttene skal dra henne inn i en offentlig badehall, inn i guttegarderoben, særlig når badehallen dukker opp fra ingensteds og de i forrige rute var inne og spiste middag.
Det er også veldig merkelig at barn sier «blotte alt for hverandre» på et sted «hvor vi kan veive våre mannlige våpen».
Her vet jeg ikke om det bare er en dårlig oversettelse eller fortsettelse på et ellers dårlig manus.
Jakten fortsetter
Silhuett av en stemme begynner sterkt, men vakler når historien burde fått tyngde.
Der bind én ga håp om en manga som tør å være mer subtil, faller bind to tilbake i de gamle, overtydelige mønstrene som preger mye av sjangeren. I bind tre skjer det egentlig ingenting.
Bøker for unge voksne er kjent for å ha emosjonelle karakterer, men å gjennomføre troverdige og gode karakterer krever håndverk uavhengig av sjanger.
Man kan ikke bare få alle karakterer til å føle på alt, sette dem sammen i tilfeldige parringer og la dem utbryte og si ting som aldri blir tatt opp eller snakket om igjen senere. Det blir kanskje en bok av det, men det blir ikke en god fortelling.
Allerede i midten av bind to kjenner jeg på min egen kamp mot kjedsomheten, og sitter igjen med en følelse av at potensialet som var tilstede i første bok, ikke kan løftes, verken manuset, oversettelsen eller illustrasjonene, til et nivå som gjør dette engasjerende.
Jakten på en manga som stoler nok på den unge voksne leseren, fortsetter.
Karakterer:
7/ 10
Silhuett av en stemme, bind 1 (Av: Yoshitoki Ōima, Outland forlag)
4 / 10
Silhuett av en stemme, bind 2 (Av: Yoshitoki Ōima, Outland forlag)
4 / 10
Silhuett av en stemme, bind 3 (Av: Yoshitoki Ōima, Outland forlag)
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES OGSÅ: