Sean Combs: The Reckoning: Når karmaen biter deg i halen
Christopher Wallace aka The Notorious B.I.G. og Sean Combs i Sean Combs: The Reckoning. Foto: Courtesy of Netflix © 2025
ANMELDELSE/ KOMMENTAR: Det stod ikke på mitt bingobrett at en glisende 50 Cent skulle stå for et av årets mest sannhetssøkende dokumentarserier.
I et ferskt intervju med Good Morning America, får rapperen Curtis Jackson, bedre kjent som 50 Cent, spørsmål om hvem som er hans helter.
«Det er flere jeg ser opp til for hva de har oppnådd», svarer han: «men jeg ville ikke kalt de for heltene mine av den grunn».
Programlederen repliserer med «Hvem er din favoritt-skurk?».
50 Cent tenker seg om ett sekund, smiler bredt og svarer: «Jeg liker å tenke på P Diddy».
Etter å ha trollet den nå fengselsdømte musikkmogulen over flere år, har 50 Cent omsider kommet med den kanskje mest etterlengtede – og mye omtalte – dokumentar-serien om den nå dømte kriminelle rapmogulen P Diddy aka Puff Daddy, aka Puffy – eller også Sean Combs.
Den rike businessmannen ble tidligere i år tiltalt for organisert kriminalitet og menneskehandel og ble dømt på to punkter for transport til prostitusjonsformål, men ble frikjent på øvrige punkter, altså for de drøyeste beskyldningene.
Straffen ble satt til 50 måneders fengsel, eller litt over 4 år.
Sean Combs: The reckoning – eller Oppgjørets time som serien heter på norsk – oppsummerer det meste av det du trenger å vite om Diddy, som før anklagene ble offentlige, var beryktet for sine white parties og såkalte «freak-offs».
Du trenger med andre ord ikke se HBO Max’ hastverks-prosjekt The Fall of Diddy som kom i januar i år.
Og det var tydelig allerede da den kom at prosjektet bar preg av at skaperne allerede visste at de hadde tapt kampen om å lage dokumentaren med mest slagkraft, og det eneste de kunne vinne på var å komme først.
Nytt materiale
Regissør og produsent Alexandria Stapleton har regissert, mens 50 Cent selv virker å ha gjort det utøvende produsenter gjør best: Holder seg på sidelinja og trekke i tråder.
Dog spekuleres det i hvorvidt ulike klipp som sirkulerer TikTok har vært 50 Cents «fortjeneste» – så som øyeblikket der rapper og låtskriver Mark Curry irriterer seg over Diddys dårlige flow på Godzilla-låta Come With Me fra 1998, har gått sine runder på TikTok.
Kritikk av rapmogulens begredelige rap-talent er kanskje det morsomste i miniserien – og det minst bekymringsverdige. For resten er alvorstyngede.
Serien består dessuten av ferskt videomateriale av Diddy selv, filmet av en innleid videograf mens han var under etterforskning. Det har vært spekulert i hvordan i huleste 50 Cent og co har fått tak i dette, men det illustrerer kanskje hvilke ressurser og forbindelser prosjektet har hatt tilgang på.
De første bildene i serien er i seg selv oppsiktsvekkende.
De viser en stressa Diddy i telefonsamtale med advokaten sin på et hotellrom på Park Hyatt i New York, 10. september, 2024.
Det er seks dager før han arresteres.
På utsiden av vinduet, på taket over gata står det politifolk, mens Diddy snakker på telefon om å finne folk til å sitte i juryen som ikke har fått med seg all balubaen rundt rap-mogulen, eller blitt påvirket av det han beskriver som «propaganda».
Diddy og hans advokater har selvsagt truet med søksmål og krever at serien trekkes tilbake.
De mener serien bryter med opphavsretten, da de nyere klippene involverer diskusjoner om «juridisk strategi som ikke var ment for offentlig visning».
Netflix på sin side sitter latterlig rolig i båten og hevder at materialet er anskaffet på lovlig vis.
Men det er ikke det nye materialet som er mest av verdi her.
Snaue to minutter inn i den samme første episoden klippes det til en gammel snutt av Diddy fra flere tiår tilbake som gir déjà vu: Han benekter at han er en slu og kald businessmann slik «media fremstiller det», i følge ham selv.
En pekepinn på hva vi har i vente og hvorfor serien er opptatt av å grave i fortiden.
For det er ikke sånn at noe av noe av det denne mannen han har vært anklaget og tiltalt for har vært noe engangstilfelle.
Om ukultur og manipulasjon
Sean Combs: The reckoning har en interessant analytisk tilnærming:
Det er måten alle puslespillbrikkene i P Diddys liv og karriere er satt sammen på, gjennom rikelig bruk av arkivmateriale og ulike vitnesbyrd, som gjør dette til godt håndverk.
Gjennom arkivmateriale, nyhetssaker, vitner og andre kilder, til CIA-agenter, søker serien å vise oss et mønster som har vært gjeldende for den kriminelle rapmogulen gjennom hele karrieren.
Det fortelles om psykiske, voldelige og seksuelle overgrep, grooming og manipulasjon, og som fant sted flere tiår før den virale overvåkningsvideoen av en voldelig Diddy som går løs på Cassie Ventura i en hotellkorridor.
Anklagene i den siste rettssaken havner dermed i bakgrunnen, og fungerer mer som aktualitetsknagg. Den står ikke i sentrum av dokumentaren.
I stedet løftes blikket, vi ser historisk og strukturelt på en ukultur som har fått blomstre i kulturen.
Flere av intervjuobjektene i serien innrømmer at de har lukket øynene og latt ting få pågå.
Samtidig søker dokumentaren å si noe musikkhistorisk, og fortelle oss om en tid og et miljø, løfte frem artister og historier mange muligens har glemt.
Og kanskje var det Diddys fortjeneste at flere av disse navnene hadde så kortlevde karrierer?
Det fortelles om en spennende tid, men også om en nådeløs musikkbransje med usunne maktdynamikker.
Plateselskapet Bad Boy Records skildres som et label som tiltrakk seg unge og sårbare mennesker som søkte seg inn i bransjen for å komme seg ut av håløse tilværelser, eller som søkte tilhørighet.
Det fortelles om artister som sa fra seg rettigheter til eget materiale gjennom sleipe kontrakter.
Hvordan kunne det skje?
Klasseperspektiv
Dokumentarserien skildrer også viktige klasseaspekter.
Diddy var så kynisk at han ansatte unge mennesker som var sårbare for manipulasjon og som tolererte hans toxice adferd hos en sjef, fordi adferden liknet den de kjente til, i hjem der dødelige overdoser, vold og ustabilitet har vært normalen.
Da kan det til og med oppleves som en falsk form for trygghet, fordi det er gjenkjennelig.
Diddy utnyttet folks traumatiserte bakgrunn til sin fordel.
I maktposisjonen han hadde, kunne Diddy holde på som businessmann med usmakelig oppførsel og ulovlige metoder for å posisjonere seg selv og håve inn stadig mer penger på andre.
Det kunne skje fordi ingen sa ifra, og kanskje viktigere: Fordi de han utnyttet ikke ante hvilke rettigheter de hadde, eller forstod at sjefens adferd var unormal. Og kanskje hadde man ikke noe annet å falle tilbake på.
Diddy var et bilde på suksess og et forbilde for mange som kom fra fattigdom og mindre ressurser, eller som hadde få andre muligheter i livet.
Diddy solgte drømmer. Bad Boy Records hadde stor suksess.
Flere av kildene forteller at de følte seg heldige, at de ble sett av Diddy.
Det er lett å se for seg hvordan han disse jobbrelasjoner kan ha blitt transaksjonelle og stadig mer grenseoverskridende.
Ukultur i kulturen
Gamle videoklipp og bilder som ikke utelukkende handler om traumatiske hendelser, men også en del musikkhistorie, bidrar til å balansere dokumentaren tonalt. Men det blir fort mørkt igjen.
Første episode ender med setningen: «I think Sean had a lot to do with the death of Tupac».
Den står igjen som en cliffhanger inn i den neste episoden som inkluderer bilder som ikke tidligere er vist.
Den handler om Diddys sjalusi over vennskapet mellom Christopher Wallace, bedre kjent som Notorious BIG og Tupac Shakur, aka 2Pac – før Diddys rap-karriere mistenkelig nok skjøt fart etter Biggies død i 1997.
Diddys tidligere barndomskompis, Tim «Dawg» Patterson, som også var medarbeider på Bad Boy Records, forteller om hvordan Diddy fornedret folk for å heve seg over dem.
Sjalusien mot andre som truet hans posisjon i toppen av hierarkiet var åpenbar.
En tydelig tvangstanke som tegner seg, er Diddys oppheng i å måtte kontrollere enhver person i sin krets som står i fare for å bli mer populær enn ham selv.
Som Diddys tidligere Bad Boy-medgrunnlegger, Kirk Burrows, sier det, handlet det mest om en lengsel etter å ha total kontroll: «I pay you, you work for me».
Dersom han ikke kunne være i besittelse av deg, altså eie deg og kontrollere deg på den måten han ville, måtte du ut – kvinner som menn.
Var du et kvinnelig talent som både var pen, seksuelt attraktiv, likandes og samtidig talentfull, slik at det var fare for at du kunne passere ham i hierarkiet, ja, da kom det kanskje en slibrig mail med dick pick og smilefjes i innboksen – før han ga deg sparken.
Ingen voksne på jobb
Det er det totale bildet, summen av delene, fremstillingene og beskrivelsene av et handlingsmønster og manipulative sider, som gjør Sean Combs: The Reckoning interessant.
Det er gjort en grundig jobb med å finne gode kilder og tidsvitner som har jobbet tett med Diddy, og geleider oss gjennom ulike stadier av Diddys karriere – og bortimot alt som har gått galt på veien. Deres vitnesbyrd og perspektiver tilfører samtidig nyanser og dybde.
Jeg ser også hvorfor disse kildene blir mer relevante, enn å skulle bruke kjendiser: Disse har jobbet under Diddy i klassehierarkiet.
Serien skaper en overbærende følelse hele veien om at her var ingen voksne på jobb.
Ukulturen vi får innblikk, har også preget sider av popkulturen på 90- og 00-tallet, og er ikke bare noe Diddy alene legitimerte.
Den samme ukulturen kommer til syne i flere nyere dokumentar-produksjoner, så som serien om Spice Girls og Woodstock ’99, til Britney Spears- og Amy Winehouse-dokumentarene.
Der de nevnte eksemplene gjerne tar for seg vold mot kvinner og misogyne tendenser, er det flere menn som står frem i denne serien, og forteller om at de har blitt utsatt for vold og seksuelt misbruk.
Det er gjerne sånn at har man en tendens til å handle som om man er hevet over loven og andre mennesker, så kan man fort handle på samme måte flere ganger. Og så kan det bli verre.
Sean Combs: The Reckoning er en studie i hvordan manipulasjon, misbruk og grooming kan foregå så åpenlyst, og hvordan én person kan forårsake så mye harme – selv om han er omgitt av talentfulle og smarte folk som også gjennomskuer det hele.
Men det sier seg selv at om man har et visst talent for å skaffe seg fiender, så må karmaen slå inn på et tidspunkt.
Mye i denne serien er kanskje ikke overraskende, men det stod ikke på mitt bingobrett at en glisende 50 Cent skulle stå for et av årets mest sannhetssøkende dokumentarserier.
Men noen favoritt-skurk, det er Diddy neppe.
Karakter:
8 / 10
Sean Combs: The Reckoning (Serieskaper: Alexandria Stapleton)
Sean Combs: The Reckoning er tilgjengelig på Netflix fra 1.desember 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: