Sean Combs: The Reckoning: Når karmaen biter deg i halen
Christopher Wallace aka The Notorious B.I.G. og Sean Combs i Sean Combs: The Reckoning. Foto: Courtesy of Netflix © 2025
ANMELDELSE/KOMMENTAR: Det stod ikke på mitt bingobrett at en glisende 50 Cent skulle stå for et av årets mest sannhetssøkende dokumentarserier.
I et ferskt intervju med Good Morning America, får rapperen Curtis Jackson, bedre kjent som 50 Cent, spørsmål om hvem som er hans helter.
«Det er flere jeg ser opp til for hva de har oppnådd», svarer han: «men jeg ville ikke kalt de for heltene mine av den grunn».
Programlederen repliserer med «Hvem er din favoritt-skurk?».
50 Cent tenker seg om ett sekund, smiler bredt og svarer: «Jeg liker å tenke på P Diddy».
Etter å ha trollet den nå fengselsdømte musikkmogulen over flere år, har 50 Cent omsider kommet med den kanskje mest etterlengtede – og mye omtalte – dokumentar-serien om den nå dømte kriminelle rapmogulen P Diddy aka Puff Daddy, aka Puffy – eller også Sean Combs.
Den rike businessmannen ble tidligere i år tiltalt for organisert kriminalitet og menneskehandel og ble dømt på to punkter for transport til prostitusjonsformål, men ble frikjent på øvrige punkter, altså for de drøyeste beskyldningene.
Straffen ble satt til 50 måneders fengsel, eller litt over 4 år.
Sean Combs: The reckoning – eller Oppgjørets time som serien heter på norsk – oppsummerer det meste av det du trenger å vite rundt den nå dømte overgriperen, og som før fengslingen var beryktet for sine white parties og såkalte «freak-offs».
Du trenger med andre ord ikke se HBO Max’ hastverks-prosjekt The Fall of Diddy som kom i januar i år.
Og det var tydelig allerede da den kom at prosjektet bar preg av at skaperne allerede visste at de hadde tapt kampen om å lage dokumentaren med mest slagkraft, og det eneste de kunne vinne på var å komme først.
Nytt materiale
Regissør og produsent Alexandria Stapleton har regissert, mens 50 Cent selv virker å ha gjort det utøvende produsenter gjør best: Holder seg på sidelinja og trekke i tråder.
Dog spekuleres det i hvorvidt ulike klipp som sirkulerer TikTok har vært 50 Cents «fortjeneste» – så som øyeblikket der rapper og låtskriver Mark Curry irriterer seg over Diddys dårlige flow på Godzilla-låta Come With Me fra 1998, har gått sine runder på TikTok.
Kritikk av rapmogulens begredelige rap-talent er kanskje det morsomste i miniserien – og det minst bekymringsverdige. For resten er alvorstyngede.
Serien består dessuten av ferskt videomateriale av Diddy selv, filmet av en innleid videograf mens han var under etterforskning. Det har vært spekulert i hvordan i huleste 50 Cent og co har fått tak i dette, men det illustrerer kanskje hvilke ressurser og forbindelser prosjektet har hatt tilgang på.
Den første scenen i filmen er av en stressa Diddy i telefonsamtale med advokaten sin fra Park Hyatt i New York, 10. september i 2024.
Det er seks dager før han arresteres.
På utsiden av vinduet, på taket over gata står det som ser ut som politifolk. Han snakker om å finne folk til å sitte i juryen.
Vi skal ikke mer enn to minutter inn i førstepisoden før det klippes til en gammel snutt av ham, der han kommer seg selv i forkjøpet: Han benekter at han er en slu businessmann slik som «media fremstiller det». En pekepinn på hva vi har i vente, og hvorfor denne serien søker tilbake i tid for å fortelle om Diddy.
For det er ikke sånn at noe av det han har vært tiltalt for har vært noe engangstilfelle.
Diddy og hans advokater har selvsagt truet med søksmål og krever at serien trekkes tilbake og mener serien bryter med opphavsretten, da de nyere klippene involverer diskusjoner om «juridisk strategi som ikke var ment for offentlig visning».
Netflix på sin side sitter latterlig rolig i båten og hevder at materialet er anskaffet på lovlig vis.
Om ukultur og manipulasjon
Sean Combs: The reckoning har en interessant analytisk tilnærming: Det er måten alle puslespillbrikkene i P Diddys liv og karriere er satt sammen til en større kontekst på, gjennom rikelig bruk av arkivmateriale og ulike vitnesbyrd, som gjør dette til godt håndverk.
Gjennom arkivmateriale, nyhetssaker, vitner og andre kilder, til CIA-agenter, søker serien å peke på og vise et mønster som har vært gjeldende for den kriminelle rapmogulen.
Det fortelles om psykiske, voldelige og seksuelle overgrep, grooming og manipulasjon, og som fant sted flere år før den virale overvåkningsvideoen av en voldelig Diddy som går løs på Cassie Ventura i en hotellkorridor.
Anklagene i den siste rettssaken havner dermed i bakgrunnen, og funkerer mer som en aktualitetsknagg, den står ikke i sentrum av dokumentaren.
I stedet løftes blikket, og vi ser historisk og strukturelt på en ukultur som har fått blomstre i kulturen. Flere av intervjuobjektene i serien innrømmer at de har lukket øynene og latt ting få pågå. Men inntil et visst punkt.
Samtidig søker dokumentaren også å si noe musikkhistorisk, og fortelle oss om en tid og et miljø, løfte frem artister og historier mange muligens har glemt.
Og kanskje var det Diddys fortjeneste at flere av disse navnene hadde så kortlevde karrierer?
Det fortelles om en spennende tid, men også om en nådeløs musikkbransje med en usunn maktdynamikk som ble normalisert i et miljø som tiltrakk seg unge mennesker som søkte seg inn i bransjen for å komme seg ut av håløse tilværelser, eller søkte et miljø der de følte seg mer hjemme. Det fortelles om artister som sa fra seg rettigheter til eget materiale gjennom sleipe kontrakter.
Hvordan kunne det skje?
Ingen voksne på jobb
Slik viser også dokumentaren et viktig klasseaspekt.
For man kan være så kynisk at man ansatter sårbare mennesker og som er mottakelige for manipulasjon, fordi de også tolererer en toxic adferd hos en sjef som likner en de selv har vokst opp med i hjem der dødelige overdoser, vold og ustabilitet har vært normalen.
Da kan det til og med oppleves som en falsk form for trygghet, fordi det er gjenkjennelig. Vi ser hvordan Diddy utnyttet dette til sin fordel.
Slik kunne Diddy holde på som businessmann med usmakelig oppførsel og ulovlige metoder for å posisjonere seg selv og håve inn penger på andre. Fordi ingen sa ifra, men kanskje viktigere: Fordi de han utnyttet ikke ante hvilke rettigheter de hadde.
Mange hadde kanskje ikke noe annet å falle tilbake på.
Diddy var tross alt et bilde på suksess for mange som kom fra fattgidom eller hadde få andre fremtidsvisjoner. Dessuten: Diddy solgte drømmer. Bad Boy Records hadde stor suksess, et sted som solfte drømmer. Flere av kildene forteller at de følte seg heldige, at de ble sett av Diddy. Det er lett å se for seg hvordan han disse jobbrelasjoner kan ha blitt transaksjonelle.
Ukultur i kulturen
Det som bidrar til å tonalt balansere dokumentaren estetisk, er bruken av gamle videoklipp og bilder, som ikke utelukkende handler om traumatiske hendelser, men også en del musikkhistorie.
Men det blir fort mørkt også her.
Første episode ender med setningen: «I think Sean had a lot to do with the death of Tupac».
Den står igjen som en cliffhanger inn i den neste episoden som inkluderer bilder som ikke tidligere er vist.
Den handler om Diddys sjalusi over vennskapet mellom Christopher Wallace, bedre kjent som Notorious BIG og Tupac Shakur, aka 2Pac – før Diddys rap-karriere mistenkelig nok skjøt fart etter Biggies død i Los Angeles I mars 1997.
Diddys tidligere barndomskompis, Tim «Dawg» Patterson, som også er tidligere medarbeider I Bad Boy Records, forteller om måten Diddy fornedret folk for å heve seg over dem.
Sjalusien mot andre som truet hans posisjon i toppen av hierarkiet var åpenbar:
En tydelig tvangstanke som tegner seg, er Diddy oppheng i å måtte kontrollere enhver person som står i fare for å bli mer populær enn ham selv.
Er det et kvinnelig talent som både er seksuelt attraktiv, likandes og samtidig talentfull, slik at det er fare for at hun kan passere ham på rankingen, ja, da kommer det kanskje en slibrig mail med dickpick og smilefjes i innboksen – før han gir deg sparken.
Som Diddys tidligere Bad Boy-medgrunnlegger Kirk Burrows sier det, handlet det mest om en lengsel etter å ha total kontroll: «I pay you, you work for me».
Dersom han ikke kunne være i besittelse av deg, altså eie deg og kontrollere deg, så måtte du ut – kvinner som menn.
Ingen voksne på jobb
Det er det totale bildet, summen av delene, av fremstillingene og beskrivelsene av et handlingsmønster og manipulative sider, som gjør Sean Combs: The Reckoning interessant.
Det er gjort en grundig jobb med å finne gode kilder som vil snakke. Utvalget av intervjuobjekter, deres vitnesbyrd og perspektiver tilfører nyanser og dybde.
Dette er sentrale personer som har jobbet tett med Diddy, noen over lengre perioder og tiår, som medgrunnlegger av Bad Boy, Kirk Burrows. Jeg ser også hvorfor disse er viktigere enn å få med kjendiser: Disse har jobbet langt under Diddy i klassehierarkiet.
De geleider oss med gjennom ulike stadier av Diddys karriere – og bortimot alt som har gått galt på veien.
Det er gjerne sånn at har man en tendens til å handle som om man er hevet over loven, så kan man fort handle på samme måte flere ganger. Før det kan bli verre.
Vi får vi innblikk i en ukultur som har fått pågår, og som også har preget sider av popkulturen på 90- og 00-tallet, og ikke bare noe Diddy alene legitimerte.
Det gir en følelse av at her var ingen voksne på jobb, og den samme ukulturen kommer til syne i flere nyere dokumentar-produksjoner, så som serien om Spice Girls og Woodstock ’99, til Britney Spears- og Amy Winehouse-dokumentarene.
Der de nevnte eksemplene gjerne tar for seg vold mot kvinner og misogyne tendenser, er det flere menn som står frem i Sean Combs: The Reckoning og forteller om at de har blitt utsatt for vold og seksuelt misbruk.
At Diddy klarte å sjarmere og manipulere, er lett å tro på når han klarte å overbevise folk til å kjøpe det überharry vodka-merket Ciroc med tomme utsagn som «I found something I believe in».
Sean Combs: The Reckoning er like mye en studie av hvordan manipulasjon, misbruk og grooming kan foregå, og hvordan én person kan forårsake så mye harme – selv om man er omgitt av talentfulle og smarte folk som også gjennomskuer en.
Men det sier seg selv at om man har et visst talent for å skaffe seg fiender, så må karmaen slå inn på et tidspunkt.
Mye i denne serien er kanskje ikke overraskende, men det stod ikke på mitt bingobrett at en glisende 50 Cent skulle stå for et av årets mest sannhetssøkende dokumentarserier.
Men noen favoritt-skurk, det er Diddy neppe.
Karakter:
8 / 10
Sean Combs: The Reckoning (Serieskaper: Alexandria Stapleton)
Sean Combs: The Reckoning er tilgjengelig på Netflix fra 1.desember 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: