Den siste viking: Identitetsforstyrrede dansker
Mads Mikkelsen og Nikolai Lie Kaas i Den siste viking av Anders Thomas Jensen. Foto: Rolf Konow
ANMELDELSE: Den siste viking er som lystig dansk fest man ikke er invitert til – hvis man er for lite raus for dette dyster-lidderlige gjøgleriet.
*Se karakter nederst i saken*
«Jamen altså!»
Rett før han blir tatt av politiet, overtaler den barske bankraneren Anker (Nikolaj Lie Kaas) broren Manfred (Mads Mikkelsen) til å grave ned de stjålne pengene i skauen utenfor barndomshjemmet.
Når Anker kommer ut etter femten år, er broren i såpass psykisk ulage at han tror han er John Lennon, og gjett om han har glemt hvor ransutbyttet er begravet.
Og gjett om jakten etter pengene også blir en søken etter identitet og forsoning.
Og gjett om disse danskene har tenkt å være litt herlig politiske ukorrekte underveis!
Etter boka
For snaue tretti år siden, mens Norge lagde skrinne kostymedramaer av Hamsun og Undset, foregikk det en revolusjon i dansk film.
Med fortellerglede, godt humør og gustne farger ble det fortalt historier fra samtiden, fortellinger med vilje til å sette problemer under debatt.
Stilen var uredd – med innslag av sex, melodrama, barndomstraumer og både glad og trist vold.
Ingrediensene fortsetter å være viktige i dansk filmeksport, men måten å fortelle på er betydelig mer satt i dag enn i Lars von Triers og Nicolai Winding Refns velmaktsdager.
Er det bare meg, eller er nesten alle danske filmer så tro mot den hollywoodske treaktmodellen at man kan stille klokka etter dem?
Den siste viking er nettopp en slik film.
Anders Thomas Jensens manus gjør noen krumspring, men grunnrytmen er mer enn velkjent: Ganske nøyaktig tjue minutter inn i handlingen har vi blitt kjent med hovedpersonene og deres utfordringer.
Etter førti minutter tas det et skjebnesvangert valg.
Konflikt fører til falske seiere før det hele forløses på lykkelig vis, alt etter stoppeklokka/manushåndboka.
Ett ansiktsuttrykk per rollefigur
At denne tradisjonelt fortalte historien befolkes av typete typer, er ikke overraskende.
Helt siden regidebuten Blinkende lykter, har Anders Thomas Jensens filmer vært ensembledramaer, der det fargerike persongalleriet har minst like høy prioritet som handlingen.
Den siste viking er for øvrig både Jensens sjette film som regissør og sjette samarbeid med Nikolaj Lie Kaas og Mads Mikkelsen.
Her er de, som resten av personasjen, utstyrt med ett ansiktsuttrykk og én egenskap hver.
Bankraner-Anker er morsk, personlighetsforstyrrede Manfred er sprø – mer er det ikke å si om den saken.
Den siste viking er langt fra noe psykologisk dypdykk, rollefigurene er karikerte med vilje. Men er de interessante?
Det finnes en kjemi i brødreparet, men generelt sett synes skuespillerne mer opptatte av å dyrke det typete og særegne ved rollefigurene sine enn av å skape troverdig kommunikasjon med hverandre. Selv om, jada, jeg er klar over at det er poenget her.
Manfreds psykiske lidelse beskrives på en farseaktig måte – den er først og fremst et verktøy for å skape morsomheter: Høhø, en fyr med permanent, usmart allværsjakke og artige Specsavers-briller som tror han er Lennon, liksom. Som kaster seg ut av vinduer og biler i desperate selvmordsforsøk.
Men for all del: Den siste viking skal ha for sin danske vri i skildringen av psykiske plager – det må jo kunne tulles med, uten å ty til kose-typer som Elling og Rain Man.
Hvor morsomt det er, er en smakssak.
Persongalleriet består i all hovedsak av hvite menn med en snittalder på drøye seksti år.
Det gjøres gjentatte vitser av at den eneste ikke-vestlige rollefiguren tror han er en stolt arier med blå øyne og lys hud.
Handlingens eneste to kvinner blir begge utsatt for sadistisk vold.
Den rå tonen i filmen antyder at disse valgene er bevisste, at det liksom skal være litt «herlig politisk ukorrekt», dette her.
Pisking av barn og dreping av hund
Den oppjazza spillestilen og de karikerte typene skaper ikke mye rom for tolkning, men det betyr ikke at Anders Thomas Jensen ikke har noe på hjertet.
Der forrigefilmen Rettferdighetens ryttere kom med små betraktninger om arvesynd og livet etter døden, er Den siste viking mer sosialpsykologisk anlagt:
Hvordan skal vi tilpasse oss våre medmenneskers verdenssyn?
Har alle rett til hver sin unike virkelighet?
Filosoferingen blir dessverre som en puslespillbrikke som ikke passer inn i helhetsbildet, uansett hvor hardt den trykkes ned – som når filmen tyr til animasjon for å hamre inn poenget.
Det hamres også temmelig hardt i de ikke noe særlig dramatiske flashbackene fra brødrenes barndom.
Jaha, ja – dere ble kriminelle og psykisk syke fordi faren deres PISKET dere og drepte hunden deres? Skjønner.
Når brødrene graver opp igjen denne hunden i nåtidsplanet, føles det både småfrekt ordspill-overtydelig og litt dust.
Identitetsforstyrret
Den siste viking er et ambisiøst forsøk på å få psykisk helse, familietragedier og identitet til å gå opp i en høyere enhet med krimfilmens og komediens sjangerpalett – og fri til store publikumsmasser samtidig.
Den har lykkes i det siste – i skrivende stund er filmen sett av nesten 700 000 dansker.
Å se den som norsk, svakt livstrøtt gammal-ironiker gir en følelse av å bivåne en lystig fest man egentlig ikke er invitert til, at disse danskene driver med noe som går over eller under hodet på meg.
Et ubehagelig spørsmål melder seg: Er jeg for dum eller for sur eller for lite raus for dette dyster-lidderlige gjøgleriet? For norsk?
Det er fristende å gi Den siste viking samme diagnose som Mads Mikkelsens karakter:
Disossiativ personlighetsforstyrrelse, en lidelse som kan gi sterk identitetsforvirring – det som i manges dagligtale fortsatt feilaktig omtales som «schizofreni».
For stilen filmen er fortalt i er dissossiativ i seg selv:
Lett og godslig i det ene øyeblikket, blytung i det andre, slapstick i det tredje, kjekkas i det fjerde og full av stygg vold mot kvinner og barn i det femte.
Det blir ikke mindre forstyrrende at lagene mellom disse størrelsene er spekket med fokusgruppevennlige merkevarenavn som ABBA, Beatles og IKEA.
Og at fortellerrytmen – som nevnt – er som tatt ut av manusbibel-formelen.
Kall meg gæren, men resultatet er et lystspill som ikke er morsomt, en krim som ikke er spennende og et familiedrama som er for karikert til å vekke følelser.
Karakter:
4.5 / 10
Den siste viking (Regi: Anders Thomas Jensen)
Den siste viking kommer på norsk kino 28. november 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: